Mandag den 6. september 1819 var en helt spesiell dag for den bare 14 år gamle Hans Christian Andersen.
Denne dagen ankom den senere dikter en med postvognen fra Odense til den store bakken som troner over Frederiksberg Have. Herfra kunne han betrakte innfartsveien til København.
“Der ute sto jeg av med min lille bylt og gikk gjennom hagen, den lange alleen og forstaden inn i byen,” forteller Andersen om sitt inntog i byen som han forlegent betegner som “min verdens by.”
Med i bagasjen hadde han foruten klær og andre fornødenheter 13 riksdaler, en avtale om en plass som snekkerlærling samt et brennende ønske om å bli en berømt og fetert kunstner.
Plassen som snekkerlærling beholdt Andersen bare en enkelt dag.
Men drømmen om berømmelse og et liv i kunstens tjeneste besto.
Krise ga kulturen medvind
Materielt sett var København – og Danmark i det hele tatt – i en sørgelig forfatning. Tolv år tidligere, i 1807, hadde England bombet byen, og i 1813 var landet konkurs.
Begivenhetene fikk imidlertid danskene til å søke trøst i kunst og kultur. Både malere, diktere og forfattere kom sammen for i ord og bilder å beskrive alt det vakre som deres hardt prøvde fedreland kunne by på.
Kulturen blomstret i en grad så perioden senere fikk betegnelsen Danmarks gullalder. H.C. Andersen hadde kommet til rett tid.