Våren 1531 gikk den spanske oppdageren Francisco Pizarro i land i inkaenes rike på Sør-Amerikas vestkyst. Drevet av begjær etter store mengder gull, sølv og edelsteiner som ifølge ryktene fantes i landet, dro han inn i det ukjente med 180 menn og 37 hester.
Her underla han seg lokalbefolkningen og inntok byene. Med velsignelse fra den spanske kongen Karl I kunne han nå kalle seg guvernør over landet som kolonistene døpte Peru.
Pizarro sendte ut speidere for å finne en passende hovedstad. Inkaenes viktigste by, Cusco, var ikke brukbar. Bebyggelsen lå inne i landet, og spanjolene trengte en utskipingshavn for de rikdommene de håpet de snart skulle frakte hjem til fedrelandet.
Valget falt i stedet på et område i Rimac-dalen på den sentrale delen av kyststrekningen i dagens Peru. I tillegg til beliggenheten ved Stillehavet hadde stedet mildt klima, rikelige forsyninger av drikkevann og store mengder skog til tømmer.
Pizarro og hans følge grunnla byen den 18. januar 1535 og kalte den Ciudad de los Reyes, Kongenes by. Senere fikk byen navnet Lima, lokalbefolkningens navn på elven som renner gjennom hovedstaden.
En fontene fra 1651 pryder Limas bysentrum.
Rikdommer strømmet gjennom Lima
Pizarro pekte ut stedet der Plaza Mayor, byens sentrum, skulle anlegges. Byggmestrene begynte straks på de viktigste bygningene i den nye hovedstaden: Regjeringspalasset, erkebiskopens residens og katedralen.
Ifølge legenden grunnla Pizarro selv katedralen ved å bære inn det første tømmerstykket på skuldrene sine.
Det strømmet ufattelige rikdommer gjennom den nye byen. Inkaene satt på store mengder gull og sølv formet som smykker, kunstverk og pyntegjenstander.
Da det ble tomt for bearbeidede verdier, begynte spanjolene å grave etter edelt metall under bakken.
I 1545 fant kolonistene den inntil da største sølvforekomsten i Amerika, Potosí-gruvene i Andesfjellene. Her tok de ut hele 85 tonn sølv i året.
I Limas storhetstid strømmet alle varer gjennom byen. Det gjaldt ikke bare varer fra Peru men også fra Spanias andre søramerikanske kolonier Argentina og Bolivia.
Skipene seilte verdiene fra Lima til Panama og deretter hjem til fedrelandet.
Sto imot pirater og jordskjelv
Handelen fikk Lima til å blomstre. Folketallet økte fra rundt 25.000 i 1619 til rundt 80.000 i 1687. Byen var på denne tiden Sør-Amerikas viktigste by og ledende innen utvinning av sølv.
Inntektene fra handel og gruvedrift gjorde overklassen i stand til å bygge kirker, klostre og vakre palasser med søyler og balkonger i utskåret tre.
Alt var likevel ikke bare idyll. Pirater truet byen konstant, og i 1687 var det et kraftig jordskjelv som la deler av byen i ruiner.
Ødeleggelsene la en demper på handel og gruvedrift, men velstående innbyggere betalte for gjenreisingen.
Lima holdt også stand på andre måter. Peru og hovedstaden forble lojale overfor Spania helt fram til Peru erklærte sin selvstendighet i 1821, som den siste av Spanias søramerikanske kolonier.
Minnet om kolonitiden lever imidlertid videre i Lima, som med sitt historiske sentrum nå står på UNESCOs liste over bevaringsverdig kulturarv.