Riddernes Valletta

Osmanene stormer øya

I løpet av de neste årene bygde johannitterne flere forsvarsverker for å sikre seg mot et osmansk angrep alle visste ville komme. Sultan Suleiman fant seg nemlig ikke i det vedvarende sjørøveriet ridderne bedrev mot muslimske handelsskip i Middelhavet.

I mai 1565 brakte det løs. Sultanens armada på 190 skip og 28 000 soldater ankret opp utenfor øya. Inne på land sto bare 500 riddere og 4500 hjelpetropper.

De neste månedene strammet beleirerne grepet om øya. Særlig det fremskutte St. Elmo-fortet ble skutt helt i grus, slik at veien inn i riddernes havn lå åpen. Malta var i realiteten overlatt til sin skjebne da hjelpen fra Sicilia endelig nådde frem og osmanene flyktet.

Riddernes anfører, stormester Jean de la Valette, fryktet at de skulle vende tilbake. Han trengte sterkere forsvarsverker og la grunnsteinen til Maltas tungt befestede hovedstad, Valletta, som fikk navn etter ham.

Under riddernes styre utviklet Malta seg til en rik handelsplass. Og selv om ridderne ble tvunget bort i 1798, er byen stadig preget av deres innsats. Den intakte bymuren, fortene og riddernes villaer ligger der ennå og venter på historisk interesserte turister.

Ti store severdigheter i Valetta:

Mer enn noen annen kunne ridderne i 1565 takke sin viljesterke leder, stormester Jean de la Valette, for seieren over osmanene. Uten hans overblikk og pågangsmot ville johannitterne blitt utslettet under beleiringen.

Valette stammet fra en adels­familie i Provence og kom til ridderordenen som en relativt ung mann. I 1522 hadde han opplevd det bitre nederlaget til osmanene som førte til at ordenen måtte forlate Rodos. De neste åtte årene flakket ridderne hjemløse rundt, helt til den spanske kongen tilbød dem råderetten over Malta.

Under Jean de la Valettes regjeringstid (1557-68) ble øya kjent som «kristendommens bolverk mot islam». Fra hele Europa strømmet unge adelsmenn til for å delta i kampen. Familiene deres nøt også godt av å ha en sønn med i ridderstyrken – det ga anseelse og verdifulle kontakter med utlandet.

Den dag i dag hylles Valette med utallige statuer – blant annet i kafeen på Republic Street, som holder til i et hus fra riddertiden.

Det viktigste byggverket i byen er Johanneskatedralen. Her æret ridderne Johannes døperen og begravde sine fremste brødre. Gulvet består av 375 fargestrålende grav­plater, mens stormestrene er bisatt i de overdådig dekorerte kapellene.

I sin tid ble katedralen bygd svært spartansk, men da barokkstilen kom til Malta, sparte ikke ridderne på noe når interiøret skulle utsmykkes med religiøse malerier, gull og annen pynt.

Særlig har den italienske maleren og ordensbroren Mattia Preti satt sitt preg på domkirken. Legg også merke til stormestrenes graver. Flere av dem er gravlagt under hauger av erobrede våpen for å markere kampen mot osmanene.

Johannitternes leder – kalt stormesteren – ble valgt for livstid og regjerte fra dette palasset midt i byen. Stormesteren fikk kalle seg prins, men i motsetning til alle andre herskere var stormesteren munk og bundet av kyskhetsløftet – han fikk ingen sønn som kunne arve det vesle riket og føre slekten videre.

I stedet var stormestrene opptatt av å sette varige merker etter seg mens de levde. Det var vanlig at de hentet store kunstnere til øya, eller grunnla en ny landsby.

Men først og fremst skulle stormesteren sørge for ordenens overlevelse – og det betydde i realiteten å skaffe penger. Rundt i det overdådige palasset henger malerier og veggtepper som forteller hvordan det foregikk:

Etter fordrivelsen fra Det hellige land hadde krigermunkene gått over til sjøfart.

I Valletta lå en betydelig flåte som gjennomførte nålestikkangrep mot osmanske handelsskip. De ble plyndret for varer, og mannskapet tatt med som slaver.

Johannitterne betraktet overfallene som hellig krig mot muslimene. I realiteten var det sjørøveri. Overfallene tok ikke slutt før på 1700-tallet.

Inne i stormesterens palass er også riddernes imponerende våpensamling utstilt – fra korstogenes ring­brynjer og armbrøster til 1700-tallets rustninger og skytevåpen.

Samlingen var opprinnelig langt større, men etter Napoleons landgang i 1798 ble den plyndret av franske soldater.

Plyndring­ene utløste opprør på Malta, og franskmennene måtte forskanse seg bak Vallettas murer i to år.

For nesten 500 år siden kom Cosimo de Piro til Malta med johannitterne. Piro var en dyktig embetsmann, og han fikk høye posisjoner i ordenen. Som sivilt ansatt behøvde han ikke bo i et av herbergene, og han kunne stifte familie.

I dag har Piros etterkommere gjort privathjemmet hans i Republic Street om til en turistattraksjon, med omvisninger gjennom kunst, nips og andre minner fra 500 års familiehistorie.

På en vegg henger portrettet av en slave. Han er den navnløse representanten for de mange tusen muslimene som slet seg ut ved årene i galeiene eller i steinbruddene som har levert byggematerialer til Maltas mange festningsverk.

Få meter fra Casa Rocca Piccola ligger et annet palass med spesielle minner fra riddertiden. En tidligere beboer fikk hogd ut en hemmelig gang til stormesterens palass.

Nedgangen befinner seg i kjelleren under The German-Maltese Circle – en forening som pleier vennskapet mellom de to landene og driver en hyggelig kafé.

Johannitterne ble grunnlagt som en hospitalsorden for å pleie syke pilegrimer i Det hellige land. Selv om ridderne ble fordrevet, tok de fortsatt legegjerningen svært alvorlig.

I Valletta bygde de et gigantisk sykehus, et hospital, med plass til 800 pasienter. Her fikk de tidens best tenkelige pleie. Hver av de to sengesalene er 155 meter lang.

Ridderne hadde plikt til å utføre hospitalstjeneste én dag i uken. Da la de alle gradstegn av seg og var bare «pleiende brødre». De mest ambisiøse ble sendt til Frankrike for å lære kirurgi.

Bakterier kjente ikke johannitterne til, men de hadde lagt merke til at god hygiene økte sjansene for at pasientene ble friske. Derfor fikk de rent sengetøy hver dag, og maten ble servert på en tallerken av sølv, som var lett å holde ren.

Maten måtte imidlertid spises med skje, for ridderne turde ikke utruste pasientene med kniv og gaffel. Pasientene kom fra mange land som ofte lå i strid med hverandre. Også blant riddernes åtte nasjonaliteter kom det jevnlig til slagsmål.

I 1731 sørget stormester Antonio Manoel for et varig minnesmerke over seg selv ved å gi Valletta et teater.

Skuespill var åpenbart så underholdende at selv ikke de kyske ridderne kunne holde seg unna. Via hemmelige, underjordiske ganger kunne de snike seg ubemerket inn i teateret.

Første rad foran scenen besto av benker med spesielt høye rygger slik at ingen skulle se de syndige ridderne der de satt og moret seg.

Teateret skulle vise seg å eksemplifisere det gradvise moralske forfallet ridderne hadde opplevd siden 1600-tallet. Det strenge sølibatet ble presset av vin, kvinner og andre laster – fra 1768 ble til og med kvinnelige skuespillere tillatt på scenen.

Bare 30 år senere måtte ridderne overgi seg til keiser Napoleon, som erobret øya på en eneste dag uten å løsne et skudd.

Riddernes første hovedstad, Birgu, ligger noen hundre meter fra Valletta, på motsatt side av bukta. Birgu ble grunnlagt da ridderne valgte bort den opprinnelige hovedstaden Mdina midt på øya.

Men den nye byen var vanskelig å forsvare, og de ga den opp. Siden var den hjemsted for pavens utsendte inkvisi­tor, som holdt oppsyn med øyas moral.

Hans palass og torturkjeller er åpent for offentligheten. Se også St. Angelo-fortet og marine­museet. Raskeste vei til Birgu er skyttelbåten som går hver halve time.