Timbuktu: Besøk byen ved verdens ende

I Vesten er byen Timbuktu synonymt med et mystisk sted langt borte. Den som våger seg dit, kan vente seg helt spesielle kulturopplevelser.

I Vesten er byen Timbuktu synonymt med et mystisk sted langt borte. Den som våger seg dit, kan vente seg helt spesielle kulturopplevelser.

Shutterstock

Det var en fantastisk fortelling som nådde leserne i Europa på 1500-tallet. Den spanske oppdageren Leo Africanus skrev: Dypt inne i Afrika ligger en ganske spesiell by ved navn Timbuktu.

Byen i dagens Mali i det vestlige Afrika vrimlet av lærde menn, og innbyggerne var svært rike.

“I stedet for mynter bruker folk her klumper av det reneste gull,” fortalte Leo Africanus. Kongen hadde angivelig “en stor skatt av mynter og gullbarrer. Den største veier 970 pund,” fortalte oppdageren.

Fortellingen må ha fått europeerne til å måpe, men Leo Africanus snakket faktisk sant.

I middelalderen kunne ikke engang europeiske storbyer måle seg med Timbuktu når det gjaldt visdom og rikdom.

Byens opprinnelse var derimot ganske så beskjeden. Ifølge legenden slo en flokk nomader seg ned på stedet rundt år 1100.

De døpte stedet Timbuktu, som er en avledning av ordet bouctou, som på det lokale språket betyr “liten sandbanke”.

Hus oppført i murstein av leire dominerer gatebildet i Timbuktu.

© Shutterstock

Byen vrimlet av lærde menn

Med sin beliggenhet ved elven Niger tiltrakk Timbuktu seg handel via vannveiene fra både øst og vest. Også karavaner som fraktet varer på kamelryggen fra sør til nord hadde stopp her.

Handelsmennene tjente seg styrtrike på varer som elfenben, slaver, salt og gull.

Byen vokste raskt og ble snart en av de mest betydningsfulle i Mali-imperiet, et enormt rike som på 1200-tallet dekket store deler av det vestlige Afrika.

Riket og byen nådde sitt høydepunkt under kong Mansa Musa, som regjerte i Mali fra 1307 til 1337.

Historikerne mener at kongen var den rikeste mannen som noensinne har levd, og han brukte gjerne gullet sitt på å forskjønne og forbedre Timbuktu.

Han bygde bl. a. et palass, flere læreanstalter og en rekke moskeer. Befolkningen adopterte tidlig den islamske religionen fra tilreisende arabiske handelsmenn.

Universitetene tiltrakk seg studenter innenfor fag som religion, jus, geografi og astronomi. I 1450 var hele 25.000 av byens 100.000 innbyggere tilknyttet universitetene.

Dette gjorde Timbuktu viden kjent. “Salt kommer fra nord, gull fra sør og sølv fra de hvites land. Men Guds ord og vitenskapens skatter finnes bare i Timbuktu,” lød et afrikansk ordtak.

Kulturskatter ble bevart

Men storheten sto for fall. På 1400-tallet anløp europeiske skip den vestafrikanske kysten, og derfra hentet de gull og slaver.

Dermed forsvant en stor del av handelen fra Timbuktu.

Byen levde videre i myter og beretninger som f.eks. Leo Africanus’ skrifter, men ingen i Europa visste nøyaktig hvor byen lå.

Navnet ble derfor i dagligtale ensbetydende med noe som lå langt borte – “ved verdens ende”.

Først på 1820-tallet, da europeiske oppdagere for alvor begynte å utforske Afrikas indre, kunne de ved selvsyn oppleve den forjettede byen.

Den før så travle kjøpstaden var da forvandlet til en søvnig ørkenby, men mange av kulturskattene var – og er – der fremdeles.

Byen ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1988.

Og organisasjonens folk arbeider på høygir med å restaurere og bevare den gamle byen ved verdens ende.