Bange anelser plaget den lille gruppen av journalister som den 28. november 1861 satte seg til rette i togvognen.
Vognen skulle – dypt under Londons gater – ta dem fra Paddington stasjon til Edgware Road.
Ingen hadde kjørt ruten før, men på puber og i gatene gikk sladderen om at undergrunnsbanen var skitten som en møkkahaug og stinket som en kloakk.
Journalistene ble behagelig overrasket. "Tunnelene var ikke – som man skulle tro – smale, mørke, fuktige og illeluktende, men lyse, romslige, rene og utrolig godt opplyste.
De minner faktisk mer om en godt vedlikeholdt gate enn en passasje under en storby, ”skrev en entusiastisk reporter etter kjøreturen.
Journalisten var ikke alene om å være begeistret. På den offisielle åpningsdagen den 10. januar 1863 ble så mange som 38.000 passasjerer fraktet i de enkle, gassopplyste passasjervognene av tre.
Det nye transportmiddelet var sårt tiltrengt. London med sine 3.188.485 innbyggere i 1860 var overfylt, og gatene vrimlet av vogner, kjerrer og hestetrukne omnibuser.
Å unngå kaos krevde drastiske løsninger: Transporten skulle nå foregå med tog i utgravde tunneler under bakken.
I januar 1861 tok arbeidere det første spadetaket til anlegget som skulle bli verdens første underjordiske jernbane.