Victoriatidens London

Med rundt seks millioner innbyggere hadde London mot slutten av 1800-tallet vokst til den største byen i menneskehetens historie.

Imperiets regent – ­dronning Victoria – brukte millioner av pund på byggeprosjekter som skulle vise Storbritannias makt og velde, og blant britene var den generelle holdningen at metropolen deres var på høyde med – eller til og med overgikk – antikkens Roma. Et populært ordspråk sa at «den som er lei av London, er lei av livet».

Men britene visste også at en annen virkelighet lurte bak den vakre fasaden. «Ingen andre steder finner man overflod og fattigdom og luksus og lidelse så tett på hverandre som i London», skrev en av byens innbyggere om den sosiale situasjonen i byen på 1800-tallet.

Rik og fattig

Londons befolkning var mer enn seksdoblet siden begynnelsen av 1800-tallet, og de fattige var stuet sammen under usle forhold. Sykdom og kriminalitet herjet de overfylte slumkvarterene, der Jack the Ripper og andre mørkemenn spredte redsel nattestid.

Byens rikeste måtte også venne seg til de nye forholdene. Penere strøk med store, hvitmalte boliger skjøt opp vest i byen – langt unna slummens støy og skitt. Her kunne overklassen spasere i Kensington Gardens om dagen og gå på konsert i Royal Albert Hall om kvelden.

Victorias død i 1901 varslet slutten på det britiske imperiets storhetstid. Langsomt – bit for bit – ­mistet britene koloniene sine. Men de overdådige bygningene fra viktoriatiden står fremdeles og ­­vitner om årene da millionbyen London var verdens sentrum.

Ti severdigheter i London:

16. juli 1901 trykte avisen Daily Mail en artikkel om Dorset Street i bydelen Whitechapel. Gaten ble kalt «den verste gaten i London» og hjemsted for «alt som er ondt». De som bodde her ble beskrevet som tyver og mordere.

Artikkelen vakte betydelig oppsikt, men den oppsummerte i stor grad hvordan londonerne oppfattet bydelen Whitechapel. I viktoriatiden hadde
det en gang så idylliske området utviklet seg til en verden preget av fattigdom, overbefolkning, forurensning og kriminalitet.

Bydelens dårlige rykte ble enda verre i slutten av 1880-årene, da seriemorderen Jack the Ripper herjet i området. I Whitechapels mørke smug og bakgårder fant Jack the Ripper sine ofre blant de utallige prostituerte.

Med kirurgisk presisjon lemlestet og parterte han minst fem kvinner før han forsvant i natten. Londons befolkning var skrekkslagen. Tross et utall teorier er Jack the Rippers identitet aldri blitt avslørt.

Siden dronning Victorias tid har Whitechapel blitt renovert flere ganger, og mange av de gamle gatene er nå forsvunnet. Bydelen er i dag i ferd med å bli et hipt, multikulturelt strøk bebodd av blant annet kunstnere.

I et trangt smug i hjertet av London ligger Simpson's Tavern. Spisestedet ­åpnet i 1757, men dagens inngangsparti og innredning stammer fra midten av 1800-tallet, da stedet var et av byens utallige «chophouses» – billige spise­steder.

I Simpson's Tavern kan gjestene få seg et måltid, servert slik det var vanlig i ­viktoriatiden. På den tiden satt gjestene på lange trebenker i små båser, og britene visste å sette pris på retter fra det rustikke kjøkken. På menyen i dag står derfor blant annet «cottage pie» og «cold York ham».

Midt på Trafalgar Square troner admiral Nelson som et symbol på viktoriatidens mektige Storbritannia. På en 51 meter høy søyle skuer han i kjent positur ut over plassen, som er oppkalt etter hans legendariske seier over franskmennene utenfor Kapp Trafalgar i 1805. Under Nelsons faste blikk haster fastboende og turister forbi, eller setter seg ned og tar en pause.

Plassen skulle ha vært oppkalt etter kong Vilhelm 4. (1765-1837), men da den sto ferdig i 1845, måtte han vike for Storbritannias ­største sjøhelt. Til gjengjeld fikk Vilhelm 4. det nordvestlige hjørne av plassen til rådighet.

Området ble stående tomt i mange år fordi kongen ikke etterlot seg nok penger til å finansiere en statue. Først i 2001 ble det bestemt at Vilhelm 4.s hjørne skulle utsmykkes med skiftende moderne kunstverk.

På Trafalgar Square ligger også The National Gallery, som tilbyr gratis adgang til museets store kunstsamling.

Husene i området Belgravia sentralt i London ble bygd på begynnelsen av 1800-tallet. De vakre bygningene skulle huse Londons overklasse, som ville ha større avstand til millionbyens enorme underklasse.

Det luksuriøse området var – den gang som i dag – en av verdens absolutt dyreste adresser.

I Vest-Londons vakre museumsområde ligger Royal Albert Hall. Den imponerende konsertsalen sto ferdig i 1871, og ble oppkalt etter dronning Victorias mann, prins Albert, som var død ti år tidligere. Helt til hun døde i 1901 sørget Victoria over sin Albert, og hun ga utallige monumenter og bygninger navn etter ham.

Royal Albert Hall danner rammen rundt mer enn 350 arrangementer i året – blant dem BBCs tradisjonsrike promenadekonserter. Salen har mer enn 7000 seter. Bygningens karakteristiske sand- og mursteins­fasade er prydet av en 250 meter lang frise som representerer «kunstens og vitenskapens triumf».

Siden åpningen har det vært mer enn 50 000 arrangementer i bygget. Det sies gjerne litt på fleip at en kunstner først fortjener folkets respekt når han eller hun har opptrådt i Royal Albert Hall.

Kensington Gardens er en av Londons grønne lunger. Den 1,1 km² store parken ligger i forlengelsen av Hyde Park, og det er ikke lett – særlig ikke for turister – å vite hvor den ene av de to parkene slutter og den andre begynner.

Kensington Gardens ble anlagt i 1728-1738 som privat hage for kong Georg 2. og dronning Karoline, som residerte i Kensington Palace. Parken ble gjerdet inn, og var til langt ut på 1800-tallet utilgjengelig for alle andre enn de kongelige og deres gjester.

Etter hvert ble den åpnet for allmennheten – imidlertid bare «de som var respektabelt kledd».

I parken kan man se Albert Memorial, som dronning Victoria fikk reist til minne om sin elskede mann, prins Albert.

Vakkert eller ei – monumentet er fremdeles verdt et besøk.

«Jeg vil konstruere en stasjon etter mitt eget hode». Det skrev viktoriatidens fremste ingeniør, Isambard Brunel, til sin venn Matthew Digby Wyatt. Han tilføyde nonsjalant at han ikke hadde tid til detaljer og ornamenter, og derfor ville bygge «en gigant i metall».

Ved innvielsen av Paddington Station i 1854 presenterte Brunel de overdekte perrongene som stasjonen er berømt for. I dag passerer ­over 30 millioner reisende årlig under det imponerende 210 meter lange glasstaket, som hviler på tre 31 meter brede metallhvelvinger.

Paddington er også endestasjon for verdens første undergrunnsbane: «Metropolitan Railway». Den sto ferdig i 1863, og var en stor arkitektonisk bragd, med spor i tre etasjer. Allerede fra innvielsen hadde banen mer enn 25 000 reisende daglig.