Katolikker på hodet ut av vinduet

Pinseaften den 23. mai 1618 gikk det hett for seg på det berømte slottet i Praha, hovedstaden i Bøhmen og det nåværende Tsjekkia. En stor skare opphissede protestanter trengte seg støyende inn i borgen og tiltvang seg adgang til den keiserlige – det vil si katolske – administrasjonens lokaler.
Protestantene var kommet for å få en forklaring på hvordan de skulle forstå keiser Rudolf 2.s majestetsbrev fra 1609 som skulle sikre dem en rekke viktige religiøse og borgerlige rettigheter. Stemningen var svært spent, og plutselig ble det lagt hånd på to av de keiserlige stattholderne, Jaroslav av Martiniz og Vilhelm av Slávata. Det hersket ingen i tvil om hva som skulle skje. Nå var det “den bøhmiske metoden” som gjaldt: ut av vinduet med dem! Mennene bad så tynt de kunne, ikke for sine liv, men om å få lov til å skrifte. Det ble hånlig avslått, og på en, to, tre bar det ut over vinduskarmen og ca. 20 meter ned på utsiden av slottsmuren – men ikke før de hadde blitt lettet for sine verdisaker. Til slutt var det stattholdernes sekretær, Philip Fabritius, sin tur, og deretter begynte opprørerne å skyte etter de ulykksalige nede i slottsgraven.
På mirakuløst vis landet de tre mennene i en søppelhaug og overlevde mer eller mindre forslått, blødende og fullstendig sjokkskadete, og kunne stikke av. En av dem, grev Slávata, levde faktisk så lenge at han fikk anledning til å skrive sine dramatiske erindringer.
Utkastingsseansen vakte stor oppsikt og fikk konflikten mellom det protestantiske borgerskapet og det katolske kongehuset til å kulminere med den 30 år lange krigen mellom katolikker og protestanter. De bøhmiske opprørerne unnskyldte, eller rettere sagt forklarte, seg med at det var vanlig skikk og bruk – og det gikk jo bra, gjorde det ikke det? – og at faktisk hadde en lignende begivenhet funnet sted under et opprør i byen i 1419.
På denne tiden hadde Praha allerede lenge spilt en viktig rolle i Sentral-Europa. Byen ligger ved en korsvei mellom Øst- og Vest-Europa, og elva Moldau er en sideelv til Elben, som på ingen måte står tilbake for Rhinen når det gjelder historisk betydning
De eldste sporene etter dagens Praha stammer fra midten av det 9. århundre. Fyrsteslekten Przemyslid (ca. 800-1300) grunnla den bøhmiske staten, og det store slottsanlegget på vestsiden av Moldau-elva ble påbegynt mellom 1135 og 1185 av Vladislav 2. Deler av kjellerne fra den opprinnelige borgen er bevart. Slottets mest interessante beboer gjennom tidene var Rudolf 2. von Habsburg, som levde fra 1552 til 1612. Han hadde den imponerende tittelen “Kaiser des Römischen Reiches deutscher Nation”. Rudolf omga seg med en rekke spåmenn, alkymister, astrologer og sjarlataner, og de besøkte slottet flittig. Også vitenskapsmenn holdt til her, ikke minst den danske astronomen Tycho Brahe og hans elev Johannes Kepler, som banet vei for det moderne verdensbildet.