Kostbar flint lå 14 meter under jorden

Solen sto høyt på himmelen over de østengelske heiene, men det merket ikke gruvearbeiderne mye til. Solstrålene nådde ikke ned til bunnen av den dype, mørke gruvesjakten. Kalkstykker som var hult ut og fylt med dyrefett, fungerte som lamper og sørget for det vesle som var av lys. Røyken fra de primitive lampene etterlot sotete flekker i gruvetaket og gjorde gruven varm og lummer. Ingen hadde lyst til å oppholde seg her nede lenger enn høyst nødvendig. Når sulten begynte å gnage, klatret derfor gruvearbeiderne opp det primitive trestillaset for å spise formiddagsmat i den friske luften utenfor. Nok en gang var det hjortekjøtt fra et oppdrett i nærheten som sto på menyen. Dyrene forsynte mennene med mat og med skinn til klær og telt. Ikke minst var gevirene uunnværlige som hakker i gruvene, og skulderblad fra hjort kunne brukes som skuffer når løsmassene skulle spas ut. Området lå temmelig isolert til. Men flinten her hadde en kvalitet som ikke fantes mange andre steder. Den var svært godt egnet til å lage øksehoder og andre redskaper. Derfor kom kjøperne langveisfra for å få tak i flinten. Den svarte steinen var
verdifull, og det var bryet verdt å grave den ut av jordens
mørke indre. På grensen mellom Norfolk- og Suffolk-regionen i Øst-England har de gamle flintgruvene preget det flate landskapet i så stor grad at det fremdeles kan ses i dag, 4000 år etter at den siste gruven ble forlatt. Området har fått navnet Grime's Graves, og her har det vært minst 433 sjakter en gang. De eldste gruvene stammer trolig fra rundt år 3000 f.Kr. Den siste ble forlatt rundt år 1900 f.Kr., da bronse utkonkurrerte redskaper av flint. I den tiden det var aktivitet ved flintgruvene i Grime's Graves, utgjorde de en primitiv form for industrisamfunn. Det krevde nøye planlegging og store ressurser for å drive gruvene og bearbeide flinten. Arbeiderne skulle ha både innkvartering, klær, mat og redskaper. Like i nærheten lå en hjortefarm med 120 dyr. Den forsynte arbeiderne med det meste, mens forskjellige verksteder foretok den første, grove bearbeidingen av flinten, før den ble solgt til tilreisende kjøpere.
Beregninger viser at gruvene i Grime's Graves trolig har levert 16-18 000 tonn flint i løpet av perioden de var i drift. Etter at gruvene ble nedlagt, ble området gradvis forvandlet til et stort månelandskap fullt av krater fra de sammenraste gruvene. Det mystiske landskapet gjorde at sakserne som slo seg ned i Øst-England tidlig i middelalderen mente at området måtte ha forbindelse til gudene. De oppkalte det etter guden Grim, bedre kjent som Odin. På midten av 1800-tallet begynte arkeologer å interessere seg for området. Noen av sjaktene var på det tidspunktet allerede gravd ut av lokale entusiaster, men et av de mest interessante funnene ble gjort i 1939, da arkeologen Leslie Armstrong oppdaget to kalkfigurer på et uthogd alter i en av gruvene. Den ene figuren forestilte en gravid kvinne, den andre en fallos. Armstrong tolket funnet som en ofring gruvearbeiderne hadde foretatt i en uproduktiv gruvesjakt. De to figurene skulle – etter Armstrongs oppfatning – sikre at den neste gruvesjakten hadde enda mer å by på. Kan være eldre
Stilen på figurene tyder på at de stammer fra jegersteinalderen (ca. 13 000 - 4000 f.Kr.). Og dermed kan gruvene være eldre enn 5000 år, som er det man hittil har regnet med.
Men det er tvil om figurenes ekthet. Armstrong var nemlig besatt av tanken på å bevise at gruvene stammet fra jegersteinalderen. Kanskje har han i sin iver lagd falske figurer eller blitt lurt av lokalbefolkningen som ville gjøre narr av ham. Slike rykter gikk i alle fall i samtiden.
I dag er området rundt Grime's Graves fredet. I
sommerhalvåret er en ni meter dyp gruvesjakt åpen for publikum. Like i nærheten er det satt opp en liten utstilling som forteller om stedets historie. Besøkende kan dessuten få en demonstrasjon av hvordan den dyrebare flinten ble hogd til
i steinalderen.