Hete sexscener gjorde at klassiker ble forbudt

Skogvokteren Oliver Mellors har forsikret seg om at ingen nysgjerrige blikk følger ham og lady Chatterley idet de kryper gjennom buskaset.

I en liten lysning i skogen legger han frakk og vest på bakken og befaler henne å legge seg på alle fire oppå klærne.

Skogvokteren og ladyen utgjør, sammen med hennes forsmådde ektemann, hovedpersonene i «Lady Chatterleys elsker» fra 1928.

Romanen overlater ikke mye til fantasien men beskriver i detalj de ulike erotiske møtene mellom den forsømte Constance Chatterley og Oliver Mellors, som er skogvokter på ektemannens gods.

Forfatteren D.H. Lawrence skriver for eksempel om stevnemøtet i skogen:

«Hun kjente den bare huden hans mot sin idet han trengte opp i henne. Et øyeblikk holdt han seg i ro – oppsvulmet og skjelvende – så begynte han å bevege seg og vekket begjæret i henne».

Slike detaljer var strengt ulovlige i de fleste land på begynnelsen av 1900-tallet, ikke minst i Storbritannia der forfatteren holdt til. Romanen kom da også til å koste D.H Lawrence så dyrt at han kort før sin død skrev fra sitt eksil:

«Veien til suksess lå åpen for meg, og likevel befinner jeg meg her – ute, der kråkene vender, for alltid en outsider. Og det er mitt eget valg.»

Arbeidersønnen ble forfatter

David Herbert Lawrence ble født den 11. september 1885 som sønn av en fattig gruvearbeider i Nottinghamshire, 200 km nord for London. Moren hadde middelklassebakgrunn og kjempet hardt for å sikre barna en god utdannelse og en bedre skjebne enn et slitsomt og farlig liv som gruvearbeider.

Herbie, som Lawrence ble kalt i familien, utviklet tidlig en interesse for litteratur. Han følte seg som en fremmed fugl blant de andre guttene på skolen, som så raskt som mulig ville ned og arbeide i gruvene som fedrene sine.

Med støtte fra moren fikk Lawrence en utdannelse som lærer og begynte å jobbe, men han drømte om å bli forfatter.

Under navnet D.H. Lawrence skrev han skuespill og slo gjennom med boken «Sønner og elskere» fra 1913 – en selvbiografisk roman som skildrer oppveksten i et gruvesamfunn. Boken fikk gode kritikker, og Lawrence begynte å håpe på en karriere som forfatter på heltid.

Han la også planer for å reise til Tyskland og oppsøkte i den forbindelse sin gamle tysklærer Ernest Weekley for å få gode råd. Hjemme hos Weekley møtte han også professorens kone, og plutselig var alt forandret.

Frieda Weekley, født von Richthofen, kom fra Tyskland, der hun vokste opp i en adelig offisersfamilie. Hun var syv år eldre enn Lawrence og – takket være en rekke utenomekteskapelige affærer – godt bevandret i kjærlighetens kunst.

Hun forlot mannen sin og reiste med forfatteren til Italia.

Da paret vendte tilbake til Storbritannia et år senere, gikk professor Weekley til slutt med på skilsmisse, noe som innebar at Frieda og Lawrence kunne gifte seg den 13. juli 1914.

Frieda betalte en høy pris, for hun mistet dermed retten til å se de tre barna sine. Likevel virket fremtiden lys for paret. I den perioden de hadde vært hemmelige elskere hadde vennene deres falt fra en etter en, på grunn av den trangsynte moralen som var dominerende i datidens England.

Nå når de var lovlig gift, ble de tatt inn i varmen igjen.

Da Lawrence samtidig skrev kontrakt med et forlag om å produsere tre romaner, virket det som om økonomien også var sikret for en tid. Men så brøt første verdenskrig ut.

Lawrence var farligere enn sykdom

Seksuelt frimodige romaner som dem D. H. Lawrence skrev, passet ikke inn i den britiske krigstidsmoralen. Hans neste bok, «Regnbuen» fra 1915, ble forbudt og trukket tilbake av forlaget etter å ha blitt fullstendig slaktet av kritikerne. I en av anmeldelsene het det:

«Romanen utgjør en større trussel mot folkehelsen enn mange epidemiske sykdommer.»

Paret levde i fattigdom, og uten håp om andre inntekter flyttet de til sørspissen av England og inn i et hus de hadde lånt av noen venner. Under krigen vokste tys­ker­hatet i Storbritannia, noe som også ble problematisk for ekteparet.

Det nye huset lå ved havet, og snart begynte lokalbefolkningen å mistenke bohemforfatteren og hans tyske kone for å spionere.

Da Frieda ble sett svinge sjalet sitt under en gåtur, ble det påstått at hun sendte signaler til tyske ubåter. Det verserte rykter om at Lawrence oppbevarte tysk drivstoff, og da han reparerte skorsteinen på hytta, ble det sett som bevis på at han sendte kodede signaler til tyske skip.

Myndighetene gjennomsøkte huset og beslagla adressebøker og gamle brev. Det hele endte med at paret ble beordret til å forlate huset i Cornwall og fikk forbud mot å vise seg i områder nær kysten.

Det var dråpen for Lawrence. Han følte seg allerede forfulgt av offentligheten på grunn av det som hadde skjedd med bøkene hans. De grunnløse spionasjeanklagene gjorde at han bestemte seg for å forlate landet.

Flyttet til utlandet

Så snart krigen var over flyttet ekteparet til Italia for å slippe mistenkeliggjøring og ødeleggende kritikk av erotikken i D.H. Lawrences romaner. Senere slo de seg ned på Ceylon (dagens Sri Lanka) og bodde en periode i Australia. Men det var i USA de endelig falt til ro.

Sammen med noen venner dannet de i 1924 en kunstnerkoloni og kjøpte en liten ranch i delstaten New Mexico. Her tilbrakte de det som Lawrence selv kalte «den lykkeligste tiden i livet mitt».

Men allerede i 1925 utløp kunstnernes oppholdstillatelse, og de ble tvunget til å reise hjem til Europa igjen.

Lawrence var nå alvorlig syk av tuberkulose, men tross sykdommen arbeidet han likevel utrettelig.

Etter et besøk i hjemtraktene under en gruvearbeiderstreik i 1926 ble han inspirert til å skrive «Lady Chatterleys elsker», som handler om overklassekvinnen Constance Chatterley, skogvokteren Oliver Mellors og deres lidenskapelige og utenomekteskapelige forhold.

Mye tyder på at Lawrence fant inspirasjonen til lady Chatterley i sin egen omgangskrets. I likhet med flere andre anerkjente forfattere nøt han godt av vennskapet med lady Ottoline Morrell, som både var en gavmild filantrop og en kvinne med en betydelig seksuell appetitt.

Akkurat som Constance Chatterley hadde Ottoline Morrell ektemannens tillatelse til romanser med andre menn.

En av lady Ottolines hemmelige elskere var filosofen og senere nobelprisvinner Bertrand Russell, som hun utvekslet over 3500 brev med.

En annen var angivelig en ung steinhugger som skulle restaurere noen statuer i hagen hennes.

«Lady Chatterleys elsker» ble utgitt i den italienske byen Firenze i 1928.

Førsteopplaget var på bare 1000 eksemplarer som kun ble sendt til kunder som hadde forhåndsbestilt verket. Boken ga liten inntjening, for ingen forlag våget å røre ved den dristige romanen.

Lawrence var fullstendig klar over at romanens sexscener ville bli sett på som provoserende. Selv sammenlignet han verket sitt med en bombe som han håpet ville «eksplodere og slippe inn litt frisk luft» i det snerpete hjemlandet hans.

«Lady Chatterleys elsker» er imidlertid mye mer enn en erotisk roman. Som i mange av sine andre bøker kritiserte Lawrence det klassedelte britiske samfunnet og industrialiseringens kalde kynisme.

Forfatteren ble snytt for suksessen

Lawrence rakk aldri å oppleve hvordan det utskjelte verket ble til en bestselger med millioner av lesere. Mot slutten av 1929 forverret sykdommen hans seg, og Lawrence ble innlagt på et sanatorium i Sør-Frankrike.

Da var han så svak at han knapt kunne stå oppreist uten hjelp.

Den egenrådige forfatteren nektet å dø mens han var innlagt. Den 1. mars skrev han seg ut og leide en villa i byen Vence.

Der døde D.H. Lawrence den 2. mars 1930 – bare 44 år gammel.

Selv om han hadde skrevet over 800 dikt og 12 romaner, var Lawrence i vide kretser bare kjent som den lovende forfatteren som kastet bort sitt enorme talent på å skrive pornografi.

To år etter kom en sterkt sensurert versjon av «Lady Chatterleys elsker» ut i Storbritannia. Men først 30 år etter forfatterens død var det puritanske hjemlandet hans klar for å lese originalutgaven. Da den kom ut i 1960 ble den umiddelbart en internasjonal bestselger.