Delaware Art Museum

Historisk skjønnhet: Fra blek lød til smertefulle smilehull

I tusenvis av år har kvinner litt for skjønnheten: Romerne smurte ansiktet inn i tungmetall, mens mellomkrigstidens amerikanere brukte metalltråd til å lage smilehull.

Romerriket: Bleket huden med gift

Skjønnhetsrutiner var en del av hverdagen for romerske kvinner. Særlig overklassen og prostituerte var storforbrukere av pudder, rouge, parfyme og øyenskygge.

Rike kvinner foretrakk at huden var blek, fordi hvit hud viste at de ikke behøvde arbeide eller ferdes utendørs.

Den ettertraktede bleke kuløren oppnådde kvinnene ved å smøre en krem som inneholdt bly, et giftig tungmetall, i ansiktet. For å se friske ut brukte kvinnene et strøk av rouge laget av planter eller mineraler.

I likhet med annet praktisk arbeid overlot overklassens kvinner sminkingen til slaver, i dette tilfellet spesialutdannede kvinner som ble kalt cosmetae.

Prostituerte brukte kraftigere sminke enn overklassens kvinner. Sminken deres var dessuten ofte av dårlig kvalitet og luktet.

  • Fordel: Skjønnhet ga høyere status. Kvinnene fikk velvære og status gjennom skjønnhet, som også var en måte å uttrykke personligheten.

  • Ulempe: Sminke var farlig for helsen. Mange ingredienser var giftige for hud og kropp. Det gjaldt særlig bly, som fantes i flere produkter.

1500-tallet: Skjoldlus og bivoks gjorde lepper røde

Malte lepper var siste skrik i 1500-tallets England, og selveste dronning Elisabet 1. gjorde en knallrød munn til sitt varemerke.

Dronningens leppestift var hjemmelaget og besto av pulveriserte skjoldlus, rørt sammen med gummi fra akasietreet, eggehviter og fikensaft.

De mindre bemidlede måtte nøye seg med billigere ingredienser, som bivoks og rød farge fra planteuttrekk. Utenom dronningen og overklassen brukte bare prostituerte leppestift.

Bivoks var en populær ingrediens i 1500-tallets leppestifter.

© Shutterstock

1920-årene: Smertefulle bøyler skapte smilehull

I mellomkrigstiden skulle kvinner i USA være kjernesunne med runde kinn. Smilehull sto derfor høyt i kurs.

De som ikke var utstyrt med de gjeve trekkene fra naturens side, kunne prøve seg med en «dimple maker», en bøyle som presset kinnene inn, og som ifølge produsenten ville gi fine, dype smilehull.

Leger advarte mot innretningen, og effekten viste seg i beste fall å være kortvarig.

Bøylen var laget av metalltråd og var smertefull å ha på

© Hamilton Evening Journal