10 bilder som avslører fortidens brutale fattigdom
London har opplevd økende fattigdom etter 2020, men dagens kvaler er intet mot victoriatidens. Her får du et fotografisk innblikk i hvor redselsfullt livet på bunnen av samfunnet var på 1800-tallet.
Londons fattige måtte hutle seg gjennom livet. Bare de heldigste fant midlertidige jobber, som denne reklamebæreren fotografert i 1877.
Da dronning Victoria besteg den britiske tronen i 1837, var landets befolkning midt i en sosial katastrofe. Industrialiseringen hadde tvunget millioner inn til storbyene for å finne arbeid.
Størst vekst var det i London, hvis innbyggertall hadde fordoblet seg til over to millioner borgere siden begynnelsen av 1800-tallet. Og byen fortsatte å vokse. I 1891 var London, med sine 5,5 millioner innbyggere, verdens suverent største by.
Men langt fra alle tilflytterne kunne finne arbeid, og selv de som gjorde det, fant det vanskelig å leve på de ekstremt lave lønningene. Som en konsekvens eksploderte antallet fattige.
Tellinger fra slutten av 1800-tallet viser at ca. 35 prosent av innbyggerne i London levde i fattigdom og at titusener var hjemløse.
Det var imidlertid ikke mye hjelp å få fra staten. Det britiske borgerskapet anså de fattige som arbeidssky og udugelige.
I frykt for at «arbeidsskyheten» skulle «smitte» andre lag i samfunnet, erklærte politikerne krig mot de fattige, som ble behandlet som om de var kriminelle.
Her er 10 dykk nedslag i fattigdommen som vil gi deg et innblikk i hvor brutalt et liv i fattigdom var i gamle dager.
Slumkvarterer
Londons bykjerne endte som slum
De fattige presset seg sammen i Londons slumområder. Her spredte gatenes åpne kloakk hyppig epidemier.
I takt med at London ble oversvømt av fattige tilflyttere, flyktet de velstående ut til forstedene.
De fattige var derimot nødt til å bo i sentrum, der arbeidsplassene og markedene lå.
Her var det imidlertid ikke boliger nok, og skruppelløse huseiere delte derfor opp de gamle husene og leide ut rommene ett for ett.
I verste fall måtte flere familier dele et enkelt rom.
Store deler av London ble dermed omgjort til slumområder der sykdommer stortrivdes.
Fattigkost
Billig fisk ga massene mat
Uten Londons billige fisk ville mange av byens fattige ha sultet. Og ingen var i tvil om hvor fisken ble solgt, for stanken overdøvet alle andre lukter.
Befolkningsveksten satte Londons markeder under massivt press.
Enorme mengder fødevarer måtte fraktes inn til byen hver dag.
Blant de fattige var billig fisk og skalldyr helt avgjørende for deres overlevelse.
Fisken ble enten solgt på de offisielle markedsplassene eller fra vogner som ble trillet rundt med tønner av fisk i fattigkvarterene.
Hjemløshet
De hjemløse sov i parker og under broer
Mange hjemløse sov i Londons parker. Men hvis de brukte benkene, måtte de sove sittende.
Londons massive fattigdom førte med seg et hav av hjemløse.
Kvinner, menn og barn vandret rundt i gatene på jakt etter steder å sove uten å bli jaget bort.
På dagtid var parker populære.
«Spesielt St James's var helt svart av disse menneskene, som lå utstrakt i gresset med ryggen mot solen,» skrev den hjemløse John Rutherford i 1885.
Andre sov på benker eller i trapper, men ble som regel fjernet av politiet hvis de tillot seg å legge seg ned.
Om natten sov folk under byens broer og langs Themsen, men det var iskaldt selv om sommeren.
«Fra midnatt og utover begynte stakkarene å skjelve og klumpe seg sammen for å få varme,» skrev Rutherford.
Varmestuer
En penny ga en sitteplass natten over
Frelsesarmeen hadde varmestuer for de hjemløse. Her kunne de sitte natten over – å ligge var ikke tillatt.
Hjemløse kunne oppsøke offentlig betalte «workhouses» for å spise og sove.
Forholdene minnet imidlertid mest om fengsler med hardt tvangsarbeid i 9-10 timer om dagen.
Derfor søkte mange hjelp hos frivillige organisasjoner i stedet. Også her var forholdene strenge.
Men for en penny kunne de fattige slappe av – i sittende stilling – natten igjennom.
Billig søvn
To pence ga rett til å sove på et tau
Mange sov i såkalte twopenny hangovers, hvor de hjemløse hvilte hodet på et tau.
Hjemløse som ønsket en litt mer behagelig nattesøvn kunne, for en pris av to pence, sove hengende over et tau i en av de frivillige organisasjonenes varmestuer.
Tauet ga de sovende noe å lene seg mot, og det betydde mye.
Men de måtte ut tidlig om morgenen. Kl. 5 eller 6 ble tauet rett og slett kappet, hvoretter de hjemløse ble kastet ut i kulda igjen.
Luksussøvn
Fire pence ga en sovekiste
Kiste-sengene var ikke spesielt behagelige, men de ga en smule privatliv.
De mest velbeslåtte hjemløse kunne leie en sovekiste for natten av Frelsesarmeen.
Kistene sto på rekke og rad i en stor sovesal, og det kostet fire pence å sove i de hjemmesnekrede trekassene.
Inkludert i prisen var et sengeteppe i lær.
Leierne ble kastet ut av herberget klokken 6 om morgenen og kunne først komme tilbake om kvelden.
De aller fattigste
«Kravlerne» gikk fra barn til barn
De såkalte kravlerne var så uthungret at de ofte ikke klarte å bevege seg rundt på gaten.
Nederst i fattigdomshierarkiet var de såkalte kravlerne.
Det var stort sett eldre kvinner som på grunn av sult ikke hadde energi nok til å tigge.
I stedet kravlet de rundt blant andre fattige i håp om å få deres medynk. De heldigste fikk et stykke brød hvis de passet fattige mødres spedbarn mens mødrene var på jobb.
Etterpå krøp «kravleren» videre til neste spedbarn som skulle passes.
Fattige barn
Det myldret av fattige barn i gatene
Slumkvarterenes bosteder var så små at barna tilbrakte mesteparten av dagen utendørs.
I 1848 hadde London over 30 000 hjemløse barn.
Noen fikk plass på byens barnehjem, men det var også mange som måtte overleve på gata.
I tillegg kom de utallige barna som vokste opp i slummen, der begge foreldrene måtte jobbe for å ha råd til bolig og daglig mat.
Spedbarnsdødeligheten var skyhøy, og de fleste barn mistet opptil flere søsken under epidemiene som med jevne mellomrom feide gjennom Londons fattigkvarterer.
Barnearbeidere
Barna måtte tjene til familien
Barn ned til fem år tjente penger til familien ved blant annet å selge fyrstikker på gaten.
De fattigste familiene var helt avhengig av at barna raskt begynte å jobbe.
Mange fikk derfor praktisk talt ingen skolegang. Noen barn fikk arbeid på fyrstikkfabrikker.
Andre ble hyret inn av skorsteinsfeiere fordi barn med sine små kropper hadde lettere for å klatre rundt på hustakene.
Håndverksskoler
Irsk filantrop ga de fattige barna deres livs sjanse
Thomas Barnardos skoler lærte unge gutter praktisk håndverk som skomakerfag. Også fattige jenter fikk plass på skolene.
Irske Thomas Barnardo flyttet til London i 1866 og ble sjokkert over å se byens hærskare av fattige barn.
Han var selv i gang med legestudiet, men bestemte seg i stedet for å vie tiden sin til byens barn.
I 1867 åpnet han en skole for fattige barn hvor de kunne lære ulike håndverk.
Skolen ble den første av i alt 122 lignende institusjoner som Barnardo rakk å etablere.
På skolene lærte barna alt fra snekring til metallskjæring, som de kunne bruke for å få et stabilt arbeidsliv.
Da Thomas Barnardo døde i 1905, hadde han utdannet over 60 000 barn – og dermed gitt dem en sjanse i livet.