Galleri: Ungdomsopprøret bryter ut
For 50 år siden gikk flere hundre tusen franskmenn på gatene i Paris. De krevde bedre studieforhold, et oppgjør med tidens strenge seksualmoral og høyere lønn til landets arbeidere. Opptøyene var så omfattende at de truet med å velte den franske regjeringen.
Paris blir en krigssone
Brosteinene flyr gjennom luften, og slagord runger i gatene da tusenvis av franskmenn våren 1968 går på gatene i Paris med krav om fundamentale samfunnsendringer.
I årets første måneder er det utelukkende universitetsstudenter som krever bedre bolig- og studieforhold, demokrati på utdannelsesinstitusjonene og et oppgjør med samfunnets strenge seksualmoral.
Men utover våren får studentene selskap av Frankrikes arbeidere, som vil ha høyere lønn og kortere arbeidsdager.
Da demonstrasjonene er på sitt høyeste, streiker over 11 millioner franske arbeidere, og ungdomsopprøret har blitt landsomfattende.
Våren 1968 minner Paris om en krigssone med bål og brann i gatene.
Brutalt politi slår ned på demonstrantene
Hos franske myndigheter er det ingen forståelse for demonstrantenes krav.
I en radiotale erklærer landets president Charles de Gaulle for eksempel at opprørets ledere er udugelige unge som ikke har evnene til å bestå eksamen. Og i gatene slår kjeder av politifolk hardt ned på demonstrantene. Flere av politifolkene kommer fra beredskapskorpset "Compagnies Républicaines de Sécurité", som teller flere høyreradikale voldsmenn.
Flere vitner hefter seg ved at politifolkene ivrig hever sine knipler, og politivolden går ikke ubemerket hen. Gatekampene skaper sympati for de unge.
I mai 1968 slår arbeidere, kontorfolk, bankansatte og selv strippere seg sammen med studentene, og 22 prosent av landets befolkning deltar i streikene.
En såret demonstrant bæres bort fra kampene 14. mai 1968. Både hjelpearbeidere og politifolk deltar i redningsaksjonen.
Revolusjonsfrykt får president til å flykte
I slutten av mai sørger regjeringen for at arbeiderne får en lønnforhøyelse på ti prosent, men de venstreorienterte fagforeningene holder fast i kravene om samfunnsendringer.
- mai har fagforeningen CGT innkalt til en stordemonstrasjon gjennom Paris under parolen "arbeidere til makten!". Ryktene svirrer om at demonstrantene under marsjen vil forlate ruten og storme president Charles de Gaulles embetsbolig. Den franske republikken vakler.
Stormen uteblir – kanskje fordi det ikke er noen president å avsette. I all hemmelighet har Charles de Gaulle nemlig forlatt landet i helikopter, og ingen vet hvor han oppholder seg.
Charles de Gaulle fløy i hemmelighet til en fransk militærbase i Vest-Tyskland 29. mai 1968. Her hadde Frankrike utstasjonert tropper siden 2. verdenskrig.
Krigsmotstand gir demonstranter medvind
Sentralt i 68-opprøret står også motstanden mot Vietnamkrigen. Siden 2. verdenskrigs avslutning har den tidligere kolonien kjempet for sin frihet – først mot franskmennene og siden mot amerikanerne.
Nettopp i begynnelsen av 1968 innleder Nord-Vietnam en storoffensiv mot Sør-Vietnam, som er komplett uforberedt på angrepene på rundt hundre byer. Offensiven blir dekket grundig av amerikansk presse.
Et av de mest betydningsfulle krigsbildene oppstår i den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon 1. februar 1968. Her foreviger en amerikansk fotograf, hvordan byens politisjef Nguyen Ngoc Loans offentlig henretter en kommunistisk partisan som har hendene bundet på ryggen.
Bildet blir et symbol på krigens galskap og vekker avsky blant amerikanske unge, som arrangerer store demonstrasjoner. Støtten til krigen faller markant i løpet av 1968, og i hele verden kommer det til protester.
Opprøret er internasjonalt
Overalt i verden kommer det krav om forandringer. De unge i blant annet USA og Frankrike krever medinnflytelse, mens innbyggerne i Polen og Tsjekkoslovakia ønsker seg frihet. Tendensene sprer seg også til Skandinavia, og munner ut i spredte opprør i Danmark og Sverige. I Norge kommer det imidlertid ikke til noe egentlig studentopprør i 1968.
Det finner riktig nok sted en viss radikalisering av studentene ved norske utdanningsinstitusjoner, med krav om blant annet bedre økonomiske kår for studenter. Antall studenter ved norske universiteter og høyskoler øker også betydelig mot slutten av 1960-tallet. Blant annet økte andelen studenter som tok eksamen ved Universitetet i Oslo mellom 1960 og 1974 fra 3816 til 19 573.
Det var ikke demonstrasjoner som dem i Frankrike som trakk flest folk ut i gatene i Norge i 1968. I stedet var det landets nygifte kronprinspar som fikk skuelystne til å stimle sammen i Oslo. 29. august fikk nemlig kronprins Harald endelig gifte seg med Sonja Haraldsen.