I kamp som romer: Voksne menn i brynje og sandaler

Cohors II Cimbria er ikke alene om sin forkjærlighet for Romerriket. I land som England, Tyskland og Italia finnes det lignende kohorter – ja, også i land langt fra Romerrikets yttergrenser har entusiaster kastet seg over å gjenskape legionærlivet, f.eks. i USA og New Zealand.

Mange av dem møtes hvert år i Roma når byen feirer sin strålende fortid under Natale di Roma-paraden, der opptil 1500 mer eller mindre autentisk utseende legionærer marsjerer foran en halv million tilskuere. Men de fleste oppvisningene finner sted i mindre skala og i foreningenes hjemland.

Reenactment kan oppleves på museer, historiske messer og festivaler. Cohors II Cimbria stiller med 15–25 kampklare legionærer kledd i autentisk utstyr slik Romerrikets soldater så ut på keiser Vespasians tid (69–79 e.Kr.).

Tre av fire romerske reenactmentforeninger svermer for det første århundret e.Kr. fordi det er bevart mye kunnskap om denne perioden. Skriftlige kilder og arkeologiske funn gjør det mulig å rekonstruere uniformer, metoder og leirliv med stor presisjon.

Romerriket er – som vikingtiden og 2. verdenskrig – populære epoker for reenaktører å kaste seg over. Derfor kan det i dag kjøpes en del autentisk utstyr på Internett. Likevel har foreningene ofte dyktige håndverkere som medlemmer, for en del av klubbarbeidet består i å lage alt fra kapper og standarter til ringbrynjens tusenvis av ringer.

Et komplett legionærutstyr koster ca. 15 000 kroner å kjøpe, så medlemmene sparer penger ved å lage klær og våpen selv. Sparring med de andre medlemmene og studier av historiske kilder sikrer også at alle medlemmene kler seg som legionærene i den delen av Romerrikets tid som foreningen har spesialisert seg på.

I keisertiden hadde romerske hjelmer store åpninger til ørene. Det hadde de fordi legionærene hele tiden måtte kunne høre signalene som legionens cornicen (hornblåser) blåste. Mens slaget raste og støyen var øredøvende, kommanderte centurionen (offiseren) soldatene sine ved å la cornicen blåse signalene til dem.

Derfor har mange reenactmentforeninger en cornicen som også vekker legionærene om morgenen med reveljen – et langt støt. Ifølge Julius Cæsars memoarer betydde dagens første støt «stå opp», dagens andre støt «kle på deg og still opp på rad og rekke», og dagens tredje støt signaliserte «avmarsj fra leiren».

Når reenaktørene møtes, trener de testudo – skilpadden. Romernes mest kjente taktikk under fiendtlig ild var å gjemme seg bak sine store skjold. Av og til marsjerte de også frem i testudo – og at den disiplinen krever trening, det vet Henrik Andersen, som er formann for legionærene i Cohors II Cimbria:

«Man står helt oppe i nakken på hverandre, så det er viktig at alle mann marsjerer i takt.»

Testudoen er blant annet kjent fra keiser Trajans 38 m høye seierssøyle i Roma. Her ser man noen av keiserens soldater rykke frem mot fiendens festning mens de avverger spyd og annet kasteskyts med skjoldene over hodet.

Hver kveld før mørkets frembrudd reiste de romerske legionene på felttog en teltby med snorrette gater. Leiren lå beskyttet bak en grøft som legionærene gravde, og en jordvoll med palisader på toppen. Og nettopp et autentisk leirliv er noe reenaktørene ofrer mye krefter på å gjenskape.

«Noen ganger sover vi på romerske halmmadrasser i teltet. Vi lager romersk mat over bål og setter ut vaktposter», forklarer reenaktør Henrik Andersen.

Akkurat som i antikken overnatter åtte legionærer med våpen og utstyr i hvert av teltene, så det er trangt om plassen.

Cohors II Cimbria har laget sin egen scorpio – en romersk kastemaskin som sender av sted piler vha. fjærer og snortrekk.

«Vi kjenner halvparten av informasjonen fra historiske kilder – den andre halvparten fant vi ut ved å prøve oss frem og lytte til andre foreningers erfaringer», forteller Henrik Andersen.

Romerne hadde kastemaskiner i flere størrelser. Noen var forholdsvis små og sto på vogner, andre var store – som f.eks. den som ble funnet i oldtidsbyen Hatra i Irak. Hatra-ballisten kunne fyre av to meter lange spyd med slik kraft at de pløyde rett gjennom en hvilken som helst skjoldmur.

Mange forestiller seg at voldsomme nærkamper og store slag er kjernen i et reenactment, men der tar de feil, forklarer Henrik Andersen:

«Det er faktisk sjelden vi er i kamp så skjold møter skjold. For oss handler reenactment mer om å gi publikum sjansen til å se og ta på autentisk legionærutstyr.»

Når kohorten rykker ut, får publikum mulighet til f.eks. å kjenne på hvor tung legionærens brynje egentlig var. Mange vil også gjerne vite om romerne gikk med sokker i sandalene, og svaret er:

«Ja, man har funnet brev fra legionærer oppe ved Hadrians mur i England. De ba familien sende flere ullsokker. Soldater som var utstasjonert i svært varme områder, har derimot marsjert med bare tær i sandalene», sier Henrik Andersen.

I reenactmentenes spede barndom på 1970-tallet gjorde foreningene et poeng av at legionærene skulle være helt likt kledd. I dag tillater mange mer variasjon.

«Man skal huske at romerske soldater fikk lønn og selv måtte betale for sine våpen og uniformer. Noen hadde råd til førsteklasses varer som dem som keiserens livvakter på Trajans søyle gikk i. Andre måtte ta til takke med mindre. I Cohors II Cimbria forlanger vi derfor ikke at alle skal gå i postkasserøde tunikaer. Virkelighetens legioner var mer brokete», forklarer Henrik Andersen.

Under festivaler rundt om i Europa dukker romerske senatorer opp side om side med legionærer for å gjenfortelle historiske hendelser. Cohors II Cimbria har også ofte sivile med når de slår leir til et arrangement.

«Våre koner og kjærester gir oss mulighet til å vise mer av romernes hverdag. Og så må man ikke glemme at en romersk legion på 5500–6000 ble fulgt av omtrent like mange sivile når de dro på felttog», sier Henrik Andersen.

Hvert åttemannstelt med legionærer hadde med sin egen slave til å leie eselet som bar teltet. Dessuten fulgte våpensmeder, prostituerte og mange andre etter legionen fordi de kunne gjøre forretninger med soldatene underveis.

Ingen romersk kohort uten en offiser til å lede den. I århundret etter Kristi fødsel hadde centurionen 80 legionærer under kommando – i dag må han som regel nøye seg med litt færre soldater.

Som taktstokk brukte han en solid stav fra et vintre. I antikken ble staven også brukt til å pryle late eller ulydige soldater med, men dagens centurion må klare seg uten slike fornøyelser. Som i antikken bærer lederen av Cohors II Cimbria sine utmerkelser på brystet: En torque (stor metallring) og runde phalerae – bronseskiver festet til brynjens brystpanser.