Seattle ville for enhver pris være flat: Storby spylte vekk naturen

Seattles ulendte terreng hadde oppstått for 17 000 år siden da istidens isbreer skar seg gjennom området og etterlot bakker, kløfter og steinblokker.

I 1894 gikk byingeniør Thomson først i gang med å planere byens gatenett. Arbeidet ble utført med dampdrevne gravemaskiner, hestevogner og rå muskelkraft.

Da den første planeringen ved foten av Denny Hill var fullført i 1898, hadde Thomsons folk fjernet nesten 92 000 m3 jord og stein.

Til å begynne med ble jord fra gravearbeidet brukt til å fylle igjen kløfter og andre fordypninger i landskapet. Men det meste endte i sjøen, som var plaget av tidevann og stinkende sumper.

Planeringen inne i byen gjorde at stadig flere huseiere måtte flytte husene sine fra de smuldrende åsene.

Flyttingen skjedde for huseiernes egen regning og ble utført vha. treskinner. Bygningene ble trukket langsomt av sted eller skjøvet på ruller av tre.

Hester og arbeidere bidro med muskelkraft til det slitsomme arbeidet.

Samtidig med gravingen begynte sjefingeniør Thomson å utvikle et nytt våpen mot Seattles åser: vann.

Istidens smeltevannselver hadde vært med og skapt Seattles ulendte terreng. Thomson ville bruke de samme kreftene til å planere byen.

Utenfor Landsburg ca. 25 kilometer fra Seattle la arbeiderne hans kilometervis med vannledninger som førte vann fra Cedar River til Seattle.

Vannet skulle gi innbyggerne drikkevann, men det ga også Thomson muligheten til å spyle vekk Seattles jordhauger.

Vann fra Cedar River og innsjøen Lake Union endte i store vannkanoner som ble satt inn mot åsene i Seattle. De første vannkanonene – kalt «Gigantene» – begynte å spyle vekk bakker i 1901.

Året etter kom turen til den 76 m høye åsen Denny Hill. Dag og natt i de neste ni årene spylte «Gigantene» vekk 4,2 millioner m3 jord – ca. halvparten av Denny Hill.

De enorme mengdene vann og jord ble ført ut i Seattle-bukten.

Det var ikke alle huseiere som ga slipp på tomtene sine. Resultatet ble at jorden rundt dem forsvant, slik at de ble stående alene på små jordtopper som ble kalt «trasshauger».

Innbyggertallet vokste dramatisk i takt med at Seattle ble flatere og flatere. I 1880 hadde byen hatt 3553 innbyggere. Tretti år senere var folketallet nesten 250 000.

Dermed var Seattle blitt den tredje største byen i det vestlige USA, bare overgått av Los Angeles og San Francisco. Derfor bygget byen ut infrastrukturen i rasende fart samtidig med planeringen.

I 1912 hadde byingeniørens folk anlagt 320 kilometer gater, 1300 kilometer fortau og 650 kilometer med vannledninger.

Men ennå var det mange hus som måtte flyttes ned til gateplanet.

Planeringen av Seattles gater skapte store problemer for trafikantene. De stadige utgravningene var en utfordring, ikke minst for byens kabeltrikker.

Under planeringen av Seattles travleste gate, Madison Street, måtte sporvognselskapet løpende klosse opp trikkenes jernbanesviller høyere og høyere for å holde trafikken i gang.

Den banen som førte fra Seattle sentrum til Lake Washington, var byens bratteste. Oppklossingen gjorde at trikkene endte opp med å kjøre nesten to meter over bakken.

Svillene kunne ikke flyttes ned til det nye gateplanet før gaten var helt plan.

I årene rett før 1. verdenskrig ebbet Seattles planeringsprosjekter ut. Byingeniør Reginald Thomson forlot jobben i 1911, og en usikker økonomi satte snart en stopper for flere prosjekter.

Rundt omkring i byen sto det derfor en rekke bratte skrenter som hele tiden truet med å rase sammen.

Derfor vedtok Seattles bystyre i 1928 at de siste 25 meterne av Denny Hill som ennå sto, skulle fjernes.

I årene som hadde gått, hadde byen spredt seg så mye at det ikke lenger var mulig å spyle vekk jorden.

I stedet ble en hær av arbeidere med gravemaskiner satt til å fjerne de siste restene av åsen.

Under planeringen av siste rest av Denny Hill fjernet gravemaskinene 3,2 millioner m3 jord og stein.

I stedet for å kjøre vekk jorden med lastebiler, satte byingeniøren opp et flere kilometer langt transportbånd som fraktet jord og stein ut til Seattles havneområde.

Her ble jorden lastet over på store lektere som dumpet Denny Hill i Elliott-bukten – og der ligger restene av den stolte åsen den dag i dag.

Avbrekket i planeringen av Seattle rundt 1. verdenskrig etterlot byen med en rekke åser som var halvveis borte.

Kraftig styrtregn utløste flere jordskred som dro med seg uheldig plasserte hus ned fra åsene.

En rekke innbyggere begynte også å klage over at Seattles idylliske omgivelser ble ødelagt.

«Naturen har blitt forvandlet fra noe vakkert til et rettvinklet sjakkbrett», skrev fagbladet Engineering News allerede i 1910.

Protestene ble fullstendig ignorert.

Da restene av Denny Hill var fjernet i 1930, kunne Seattles ingeniører gjøre opp status:

På de 32 årene planeringen hadde tatt, hadde de klart å grave, spyle og sprenge vekk svimlende 38 millioner m3 jord, grus og stein.

Men da hadde byggeteknikker med stål og betong sterkt redusert behovet for et flatt terreng å bygge på.

Dessuten begynte mange å bosette seg i Seattles oppland i stedet for i selve byen. Seattles planeringsmani var omsider slutt.