Filosofer som Platon og Aristoteles forsøkte allerede i antikken å finne fram til humorens innerste vesen. På begynnelsen av 1900-tallet fikk de selskap av psykoanalysens far, Sigmund Freud, som satte seg fore å finne ut hva som gjør en vits morsom. Hvorfor forteller vi hverandre vitser? Og er humor tidløs?
Det siste spørsmålet kan best besvares med et eksempel. En klassisk spøk fra Romerriket lød kort og godt: «Tistler er som salat for et esels lepper.»
Den romerske politikeren Marcus Crassus (115-53 f.Kr.) skal angivelig ha brutt sammen av latter da han hørte vitsen. Men i dag vekker den nok mest undring, for noe har gått tapt i tidens løp – nemlig konteksten.
For drøyt 2000 år siden anså romerne salat som det rene Viagra. Når ordet «salat» ble nevnt, oppfattet romerne det som et løfte om sex og virilitet, og de trakk på smilebåndet. I dag er det nok de færreste som får røde kinn når de ser en kulerund isbergsalat i supermarkedets grøntavdeling.
Avstanden i tid betyr imidlertid ikke at alle vitser fra antikken går over hodet på dagens publikum. En vits fra 400-tallets Roma lyder:
«En skolastiker (lærd romer, red.) er ute og seiler når en voldsom storm rammer skipet og får slavene hans til å bryte sammen i gråt av frykt for livet sitt. 'Bare rolig', sier skolastikeren i et forsøk på å trøste slavene, 'jeg har gitt dere alle friheten i mitt testament.'»
Vitsen om slavene i havsnød avslører at det finnes en oppskrift på den universelle og evig gangbare vitsen – en oppskrift som selv de gamle grekerne brukte og som vi kjenner i dag. Den har til og med blitt brukt på historiens beste spøk, kåret i 2002. Vi kommer tilbake til den prisbelønte vitsen senere.
Bare Homo sapiens spøker
Den amerikanske humoristen og forfatteren Mark Twain erklærte at «humor er menneskehetens største velsignelse». Intet annet dyr på planeten Jorden kan le av en vittighet eller en sjofel bemerkning. Evnen skyldes millioner av år med evolusjon.
Allerede før mennesket fikk et språk var humor en del av hverdagen. Antropologer tror at latteren utviklet seg fra gryntene som forhistoriske mennesker utstøtte når de liksom-sloss med sine familiemedlemmer.

Humoristens verktøykasse har alltid rommet en hammer til å slå sin overraskelse fast med.
Humorens verktøykasse har alltid inneholdt de samme redskapene
Oppskriften på en god vits har vært den samme i hundrevis av år. Selv oldtidens grekere fulgte humorens regler, som ble skrevet ned for over 2300 år siden.
Aristoteles (384-322 f.Kr.) var ikke noen stor fan av humor. Han betraktet vitser som en personlig last som var farlig for samfunnet. Likevel forsto den gretne greske filosofen utmerket godt hvordan en vits fungerer. I sitt verk «Retorikk» skrev han:
«Hvis du vil at publikum skal le, må du skape en forventning og til slutt ryste dem med noe de ikke så komme.»
Vitser består av meningsfulle motsetninger og likheter som settes i spill på en uventet måte. Immanuel Kant og Søren Kirkegaard kalte vekselvirkningen for «inkongruens». Ifølge de to verdensberømte filosofene betyr inkongruens at vi opplever en uoverensstemmelse mellom måten vi forventer at en bestemt situasjon skal forløpe på og det som rent faktisk skjer.
Hvis du går på grønt og uventet blir truffet av en lastebil, er det ikke mye å le av. Men skjer det i vitsenes harmløse verden, så utløser det latter.
Forskjellen mellom vår antagelse om hvor oppsettet tar oss og det plutselige og overraskende skiftet i historien som punchlinen leverer, er det som får oss til å le. Og den formelen har fungert til alle tider, som denne vitsen fra antikken vitner om:
Under en begravelse spør en fremmed:
«Hvem hviler her?»
«Det gjør jeg – nå som hun er borte», svarer enkemannen.
Med tiden forvandlet gryntene seg til det vi i dag betrakter som latter. I steinalderen økte humor sjansen til å overleve, forklarer Don Nilsen, som er professor i lingvistikk ved Arizona State University i USA. Han har forsket på humor i flere tiår og blant annet utgitt boken The Language of Humour.
«I steinalderen – så vel som i dag – var humor et tegn på intelligens. Hvis du kunne få de andre huleboerne til å le, økte du din egen status i flokken. Men humor økte også sjansen til å overleve. Hvis du klarte å smile og le med de andre huleboerne, ble du automatisk godt likt i gruppen – og dermed minsket også sjansen for at du ville bli drept hvis du konkurrerte om den samme maten eller den samme kvinnen.»
«Humor økte også dine sjanser til å finne en make. Den gang som nå tiltrekkes kvinner ofte av intelligente menn som kan beskytte dem og som er kloke nok til å se det morsomme i vanskelige situasjoner», sier han.
Hvorvidt steinaldermennesker fortalte vitser gjennom hulemalerier eller utsatte hverandre for practical jokes, er uklart.

Prompehumor var utbredt i middelalderen. Det var kanskje derfor bøker beskrev fabeldyret bonnacon som et okselignende beist som forsvarte seg med sin bakdel.
Den eldste vitsen som forskerne kjenner til så først dagens lys mange tusen år etter steinalderen.
I 2008 fant dr. Paul McDonald, ekspert i humor ved det britiske University of Wolverhampton, frem til verdens eldste vits. Den er inngravert i en sumerisk steintavle som ble funnet i det sørlige Irak, og har nesten 4000 år på baken.
«Noe som aldri har skjedd siden tidenes morgen: En ung kvinne prompet ikke på sin manns fang», lyder den kryptiske vitsen.
Det er ikke akkurat en spøk som vil føre til at et middagsselskap går ned for telling i dag, men for sumererne var det åpenbart komikk i verdensklasse.
Vitsen er vanskelig å avkode i dag, men Don Nilsen gjør likevel et forsøk.
«I den sumeriske kulturen var kvinner underlagt ektemannens makt, og de dekket seg med et ytterplagg kalt chador som skjulte deres figur slik at de ikke tiltrakk seg oppmerksomhet fra andre menn», forklarer han.
«Kanskje kan vitsen ses som en skjult kritikk av de undertrykkende forholdene som kvinnene levde under: At selv en så naturlig kroppsfunksjon som det å prompe foregikk i det skjulte, når kvinnene satt på sin ektemanns fang. Mye har gått tapt i tidens løp, så det er vanskelig å vite hvorfor vittigheten var morsom den gang og i den spesifikke kulturen», erkjenner Don Nilsen.
Romersk keiser ble latterliggjort
Da er en annen av historiens eldste vitser mer gjenkjennelig. En berømt vits fra rundt Jesu fødsel handler om den romerske keiseren Augustus, som er på rundreise i sitt enorme rike.
På et tidspunkt møter han en mann som ligner ham selv på en prikk.
Nysgjerrig spør keiseren: «Var moren din ansatt i palasset på et tidspunkt?»
Mannen svarer: «Nei, Deres høyhet, men min far var det.»
Underforstått: Keiserens mor ble gravid med mannens far, og det er ikke – slik Augustus automatisk tror – keiseren selv som har besvangret guttens mor mens hun arbeidet i palasset.

Romerrikets keiser Augustus (regjerte 27 f.Kr.-19 e.Kr.) ble utsatt for en av historiens eldste “mora di-vitser”.
Ifølge Don Nilsen er Augustus-vitsen fortsatt morsom i dag fordi den handler om sex. Kjønnsakten er ikke bundet av tid og sted, men opptar mennesker på tvers av tid og sted.
«Tidløse vitser omhandler ofte universelle temaer som er felles for alle mennesker – eller det psykologen Carl Jung beskrev som det psykisk ubevisste. Dette er vitser som tar utgangspunkt i fenomener som alle mennesker kan forholde seg til – sex, været, kroppen, dyr, planter osv. – men også mer abstrakte menneskelige konstruksjoner som religion, politikk og trosretninger», forklarer han.
Augustus-vittigheten kan på den ene side karakteriseres som den første «mora di-vits» – altså en vittighet som har til formål å rakke ned på mottakeren ved å sette personens mor i et dårlig lys, i dette tilfelle Augustus’, som åpenbart er løs på tråden. Men vittigheten har også et annet lag: Den gjør narr av en autoritet – Augustus, som kommer fra en familie med tvilsom moral.
Å være morsom på bekostning av makthavere og autoriteter går helt tilbake til de første komedier som ble skrevet av den greske dramatikeren Aristofanes.

Oldtidens greske komedier fikk stor innflytelse på ettertidens humor. Shakespeare, Molière og mange andre hentet inspirasjon i grekernes groteske teater.
I komedien «Ridderne» fra rundt år 500 f.Kr. gjør Aristofanes narr av Athens ledere og deres oppførsel under Peloponneskrigen (431-404 f.Kr.). En av hovedpersonene i «Ridderne» er en karikatur av Kleon.
Den athenske politikeren Kleon var på 430- og 420-tallet f.Kr. en mektig mann. Hans politiske virkemidler var en effektiv, men vulgær retorikk, voldsomme angrep på motstanderne og storslåtte løfter til velgerne. Man trenger ikke strekke fantasien veldig langt for å se likheter med politiske ledere helt fram til våre dager.
Å fortelle vitser om makthavere er en dyd i ethvert moderne demokrati, forklarer Simon Critchley, som er professor i filosofi ved New School for Social Research i New York. Han har også skrevet boken On humour:
Som den italienske politiske avantgardebevegelsen Den situasjonistiske internasjonales mantra lyder: ‘Una risata vi seppellirà’ – det blir en latter som begraver deg. Her refererer «deg» til dem som sitter med makten.
VIDEO: Få deg en god gammelgresk latter
Se den britiske komiker-legenden Jim Bowen (1937-2018) opptre med 2000 år gamle vitser.
«Ved å latterliggjøre makten avslører vi dens tilfeldighet og innser at det som ved første øyekast later til å være en fast forankret sannhet, i virkeligheten er en fasade som skal latterliggjøres og hånes», forklarer professor Critchley.
Filosofer fant ikke mye å le av
I antikkens Hellas var den intellektuelle eliten ikke synderlig begeistret for vitser – verken når de forvandlet makthavere til fjols eller når de latterliggjorde vanlige mennesker og hverdagssituasjoner.
Spesielt filosofer som Platon, Sokrates og Aristoteles var mistroiske til latter. De likte ikke at filosofien ble møtt med latter, og i deres oppfatning av den ideelle staten var latter redusert til et absolutt minimum.
Den romerske filosofen, retorikeren og politikeren Cicero (102-43 f.Kr.) var derimot positivt innstilt til alle former for vittigheter. Cicero anså vitser og humor for å være gaver fra gudene. Han var den første filosofen som satte pris på humorens retoriske slagkraft, og hans analyse av hvordan vitser fungerer er fortsatt gyldig i dag.

Ciceros oneliners holder fortsatt: “Ingen mann ved sine fulle fem danser”, lød en av hans bemerkninger.
Cicero skrev at de vanligste vitsene er dem som - sagt med et moderne ord – har et setup og en payoff i form av et overraskende poeng. Når vi forventer én ting (setup) og blir presentert for en overraskende konklusjon (payoff eller punchline), så utløser det latter, sier Don Nilsen.
Professor Critchley utdyper:
«Vitser snur opp ned på våre forventninger om tingenes tilstand og skaper en usedvanlig, alternativ virkelighet ved å endre situasjonen vi befinner oss i. Det er gjennom dette humor oppstår.»
Cicero forsto spøkens makt og knuste mange av sine politiske motstandere med humoristisk vidd under sine taler. Men latterliggjøringen av makthaverne i det gamle Roma endte med å koste ham livet. I år 43 f.Kr. fikk hærføreren Marcus Antonius henrettet den vittige politikeren som gjentatte ganger hadde avslørt generalens mangler med bitende satire.
Hoffnarren holdt kongen på tå hev
Et utvalg av Ciceros vitser har overlevd helt frem til i dag, siden de ble gjengitt i det greske bokverket «Philogelos» (Latter-elskeren, red.), som er verdens første samling av vitser.

Falle-på-baken-komikk har fungert godt siden begynnelsen av 1900-tallet.
Bananskallet har vært artig i 120 år
Bananskallet har vært fast inventar i komikerens verktøykasse siden starten på det 20. århundre.
Den første komikeren som fikk publikum til å klaske seg på lårene av latter over å se noen skli på et bananskall, var den amerikanske vaudeville-stjernen «Sliding» Bill Watson. På begynnelsen av 1900-tallet turnerte han i USA med et show der han tråkket på en banans slimete hylster og gled komisk rundt på scenen til han falt overende på baken.
Watson fikk angivelig inspirasjon til nummeret sitt etter å ha sett en person skli på et bananskall på gaten. Første gang et bananskall dukket opp på film, var i komikeren Harold Lloyds «The Flirt» fra 1917. Her kaster Lloyds karakter et bananskall i en restaurant, hvorpå en servitør med favnen full av tallerkener sklir på det og faller.
Fire år senere ga komikeren Buster Keaton bananskallet en ny dimensjon da karakteren hans nonsjalant skritter over et bananskall på gaten i filmen «The High Sign». Uskadd ler Buster Keaton av det harmløse gule avfallet, hvoretter han øyeblikkelig tråkker i et nytt bananskall og triller overende.
Det var imidlertid ikke alltid like morsomt å skli på et bananskall. På begynnelsen av 1900-tallet var spesielt New York plaget av ulykker forårsaket av bananskall som ble kastet på gaten. Den 30. oktober 1917 tråkket en sjåfør ved navn Jacob Bopp på et bananskall i bydelen Brooklyn. Fallet forårsaket et kraniebrudd, og bananskallets uheldige offer døde noen timer senere av skadene.
Samlingen presenterte også verden for de første «hos legen»-vitsene, som denne:
«Doktor, hver gang jeg våkner etter en lur, føler jeg meg svimmel en stund, men så forsvinner det igjen», sa pasienten til legen.
Legen svarte: «Så vent til litt senere med å stå opp.»
En annen vittighet fra «Philogelos** trekker tråder helt frem til den britiske komediegruppen Monty Pythons berømte «død papegøye»-sketsj:
En mann klager til en annen: «Slaven du solgte meg døde.»
Den andre mannen svarer: «Gudene skal vite at han aldri gjorde noe sånt mens han jobbet for meg.»
Grekerne var ikke de eneste som samlet vitsene sine i store kompendier. I år 1072 ble boken «Exeter Book» utgitt i England. Den inneholdt 99 vitser. De skiller seg fra de romerske og greske vitsene ved å ha en «spørsmål-og-svar»-form som ligner dagens morsomme gåter.
En knapt 1000 år gammel gåte er litt små-vovet og lyder:
«Hva er det som henger ved en manns lår og som gjerne vil stikke i det som ofte er stukket i før?»
Svar: «En nøkkel.»
Trolig fikk vitsen fra legens konsultasjon middelalderens herskere til å bryte ut i krampelatter. Men på denne tiden – da monarkene kunne gjøre som de ville – var vittigheter ikke bare morsomheter. For kongen var de også en mulighet til å holde seg informert om hvordan folkestemningen var i hans rike.
En annen mulighet var hoffnarren. I fravær av aviser og andre massemedier måtte konger og dronninger forlite seg på narren, som var den eneste som hadde lov til å gjøre narr av herskerne. Alle andre ble hardt straffet for politisk satire - ofte med døden.
Hoffnarren beskrev virkeligheten gjennom komikk og kunne påpeke ufornuften – eller fornuften – i en konges avgjørelser med vidd og bitt og dermed gi stoff til ettertanke.
«Kongen ønsket ikke at hoffnarren skulle bli en trussel. Derfor valgte han alltid ut raringer til å innta rollen som hoffleverandører av humor. Hoffnarren var ofte av lav avstamning og hadde pukkelrygg, utstående øyne eller andre deformiteter», forklarer Don Nilsen.

Hoffnarren levde livet farlig. Hans humor skulle ha bitt – uten å bite hånden som foret ham.
«Dessuten ble hoffnarren alltid iført spraglete klær og hadde en liten klokke rundt halsen slik at han skulle fremstå som så latterlig som mulig. Hoffnarren bar et septer maken til kongens og snakket gjennom septeret som en slags buktalerdukke. Han var altså ikke bare til for å underholde, men fungerte også som en slags reality check for kongen og hans ledelsesstil», sier Don Nilsen.
Banneord ga dødsstraff
Det var ikke bare bak slottsmurene det var behov for å le i middelalderen. Det omkringliggende samfunnet trengte også komikken for å myke opp de stive sosiale og religiøse normene som befolkningen var underlagt.
Folket fikk adspredelse under karnevalet, som var en lang byfest som alle deltok i. Her kledde pøbelen seg ut, lagde satire og gjorde narr av makthaverne. Bønder kunne krones til konger, kvinner kledde seg ut som menn og unge spilte gamle. Dermed ble karnevalet en liten lomme av komikk i en hverdag som vanligvis var preget av fattigdom og frykten for å havne i helvete.

Karnevalet i Venezia var kjent for å være særdeles vovet.
Mange av vitsene som florerte i middelalderen var meget sjofle og vovede. En stor del av dem kretset rundt sex og det vi i dag kaller toalett-humor. Bare ta denne perlen:
«I Firenze var en ung kvinne, som var litt av et fjols, på vei inn i en fødsel. Hun hadde lenge hatt store smerter, og en klok kone inspiserte derfor underlivet hennes for å se om barnet var på vei. ‘Du må gjerne sjekke den andre siden også’, utbrøt den vordende moren. Min mann tok noen ganger også bakveien.'»
På 1600-tallet ble vovede vitser betraktet med stor bestyrtelse av puritanerne – en streng religiøs bevegelse som oppsto i England rundt 1560. Puritanerne tok til orde for en enkel livsstil uten for eksempel julefeiring, og de tok avstand fra tidsfordriv som dans, kortspill og besøk i teateret.
Vitser falt dem tungt for brystet, og profane vitser myntet på religion og sex ble sett på som antikristne av puritanerne.
Fra 1623 var det ulovlig å banne offentlig i England, men det var ikke nok for puritanerne, som på 1600-tallet utvandret til Amerika. I 1648 fikk de gjennomført en lov i kolonien Massachusetts som ga lange fengselsstraffer for bruk av banneord. Hvis noen bannet til foreldrene sine, kunne det til og med utløse en dødsdom.
Til tross for puritanernes forsøk på å rense det engelske språket for alle profaniteter, ble det fortsatt fortalt vitser opp gjennom 1600- og 1700-tallet. I 1739 utkom den kanskje mest populære samlingen av vittigheter noensinne, «Joe Miller's Jests», som inneholdt 249 vitser.
De fleste av dem var av nyere dato, og temaene kretset om hverdagslige problemer og familieanliggender. Det var ofte kvinnene som var gjenstand for vittige punchlines, som i denne grove saken:
"En mann spurte sin nabo om hvordan det gikk med hans syke kone. Mannen svarte: 'Det er en svært ubehagelig sak. Min kone frykter at hun skal dø, og jeg er redd for at hun vil holde seg i live, noe som selvfølgelig har gjort oss begge utrøstelige.'"
VIDEO: Kan du oldtidsvitsen om luft i magen?
En amerikansk komiker iført gresk khiton kaster seg over en gammel klassiker.
Opp gjennom 1800-tallet steg vittighetene i anseelse. Latter ble betraktet som medisin som styrket både kropp og sjel. Den engelske vittighetsboken «The Railway Book of Fun» fra 1875 erklærte humor for en «kristen dyd», og verket oppmuntret leserne til å «bruke alle midler for å opprettholde en tilstand av mental morskap».
I boken het det sågar at humor kan bidra til å holde en person fri for sykdommer. Men ikke alle i det viktorianske England var enige i den påstanden. Samme år utga filosofen George Vasey ut boken «The Philosophy of Laughter and Smiling», der han skrev:
«Jeg er overbevist om at menneskeheten ikke står til å redde før latteren er fjernet fra jordens overflate.»
Psykoanalysens far, Sigmund Freud, var sikker på det motsatte. I en bok fra 1905 argumenterte han for at vitser og humor er nødvendige verktøy for å gi mennesket avløp for sine grunnleggende drifter – som seksualitet og aggresjon.
«Freud skrev at vi finner stor fornøyelse i å fortelle vittigheter som inneholder tabubelagte følelser som fiendtlighet, kynisme og undertrykte seksuelle drifter. Slike vittigheter fungerer som en ventil for våre frustrasjoner – eller som Freud selv formulerer det, ‘latter som avledning’», forklarer Simon Critchley.
CIA samlet inn kommunist-vitser
Da 1. verdenskrig brøt ut i 1914, var det et stort behov for å få bearbeidet frykten, sorgen, avmakten og sinnet som hadde hopet seg opp blant soldatene i skyttergravene. Krigen avfødte et bredt spekter av vitser som grovt kan deles inn i tre grupper:
Patriotiske vitser, vitser som gjør narr av militæret, og så selvfølgelig vitser som gjør narr av fienden. Hvis vitsen hadde seksuelle undertoner, gikk den rett hjem - som denne vittigheten:
«En engelsk soldat og en fransk madame nyter en hyrdestund på stranden en kveld.
‘Er den inne?’ spør soldaten.
‘Nei’, svarer kvinnen. 'Den er i sanden.'
‘Er den inne nå?’ spør soldaten litt etter.
'Ja,' svarer hun. 'Nå er den inne.'
Det går et øyeblikk hvorpå mannen sier: 'Jeg vet egentlig ikke, men jeg tror jeg skal forsøke meg med sanden igjen.'»

Latter er bra for samholdet, viser moderne forskning. Ubevisst konkluderer hjernen med at vi har mye til felles når vi ler av den samme vitsen.
Under 2. verdenskrig florerte det også med vittigheter blant befolkningene i det nazi-okkuperte Europa. I sin bok «Heil Hitler, das Schwein ist tot» (Heil Hitler, svinet er dødt), skriver forfatteren Rudolph Herzog at vitsene fungerte som en ventil for offentlighetens økende motløshet.
Vitsene ble fortalt i bodegaer og i gatene som en form for reaksjon på krigens uhyrligheter. Etter hvert som krigslykken snudde, begynte nazistene å slå hardere ned på anti-nazistisk humor. Sommeren 1944 fortalte den tyske enken Marianne Elise Kürchner følgende vits til en kollega på våpenfabrikken i Berlin der hun jobbet:
«Hitler og Göring står på toppen av Berlins radiotårn. Føreren sier at han vil gjøre noe som kan oppmuntre det tyske folket.
Göring svarer: ‘Så hopp ut.’»
Marianne Elise Kürchners kollega sladret etterpå om den vittige bemerkningen, og kort tid etter ble enken hentet av nazistene, dømt og halshugget.

Tallrike vitser er bevart om lille Joseph Goebbels og omfangsrike Hermann Göring.
Nazilederne var lette ofre
Hardnakkede rykter påsto at det var forbundet med livsfare å fortelle vitser om Hitler og andre nazistiske partiledere. Nyere forskning avslører imidlertid at de såkalte Flüsterwitze – vitser om regimet som bare kunne hviskes til fortrolige - i det store og hele ble tolerert av det tyske nazistpartiet.
Bare i sjeldne tilfeller ble vittige hoder straffet. Mange av vitsene har overlevd til vår tid, og de viser at tyskerne ikke var blinde for de nazistiske ledernes svakheter:
«Sjefen for luftvåpenet, den trinne Hermann Göring, ser en dag ut av vinduet og får øye på en bondekone ute på jordet. Hun tilbereder poteter, men har verken tent bål eller tatt med margarin. I stedet svinger hun et hakekorsflagg over pannen. Göring går ut til henne og spør om det er en slags magi hun driver med. Kvinnen svarer:
«Nei, det er bare et forsøk, for under dette flagget har så mange andre blitt fete.»
«Hitlers stedfortreder, Rudolf Hess, fløy til Storbritannia og ble ført til Winston Churchills residens. Den britiske statsministeren så opp fra skrivebordet og spurte:
«Vel, så De er altså gal?»
Hess svarte:
«Nei, nei, jeg er bare hans stedfortreder.»
En gåte lød:
«Hvordan ser en ideell tysker ut?
Blond som Hitler, stor som Goebbels og slank som Göring!»
En annen gåte lød:
«Hva er forskjellen på Hitler og solen?
Solen går opp i øst, mens Hitler går under i øst.»
Nazistenes strenge pressesensur førte også til mange vittige kommentarer, for eksempel denne:
«Det vurderes for tiden om avisene bør trykke tekster med tettere skrift, slik at det ikke lenger er mulig å lese så mye mellom linjene!»
Det var heller ikke så mye å le av for de millioner av mennesker som havnet øst for jernteppet etter 2. verdenskrigs avslutning. Politisk undertrykkelse, hungersnød og sensur holdt befolkningen i et jerngrep av fortvilelse og avmakt. Men kanskje nettopp fordi livet var så nitrist og absurd, fant innbyggerne i Sovjetunionen glede i å spidde tilværelsens uutholdelighet.
Frem til Berlinmurens fall i 1989 samlet amerikanske agenter inn adskillige vittigheter og morsomme anekdoter fra Sovjetunionen – for å lodde folkestemningen. Ronald Reagan, som var president i USA fra 1981 og frem til murens fall, elsket å gjenfortelle sovjetiske vitser under sine taler til det amerikanske folket.
Han gjenfortalte en av sine yndlingsvitser til den reformvennlige sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov, som angivelig skal ha ledd høyt:
«En amerikaner forteller en russer hvordan han kan stå foran Det hvite hus og rope 'Til helvete med Reagan.' Russeren sier: 'Det er da ingenting! Jeg kan også stå foran Kreml og rope 'Til helvete med Reagan!'»

Ronald Reagan elsket å fortelle vitser og brukte dem også politisk.
Reagan feide all kritikk av banen med humor
Humor har blitt flittig brukt i det politiske livet opp gjennom historien. En god vittighet kan avvæpne motstandernes kritikk, og få mestret teknikken bedre enn den amerikanske presidenten Ronald Reagan.
Høy alder
I 1981 var Ronald Reagan bare dager unna å feire sin 70-års fødselsdag da han ble innsatt som USAs 40. president. Hans høye alder hadde vært et av motstandernes faste kritikkpunkter under valgkampen, men presidenten tok til motmæle med et glimt i øyet:
«Thomas Jefferson (USAs president fra 1801 til 1809, red.) sa en gang at vi aldri må dømme en president på hans alder, men utelukkende på hans arbeid. Og helt siden han fortalte meg det, har jeg ikke vært bekymret.»
Bare skuespiller
Reagans rivaler var som regel dyktige næringslivsledere eller hadde årelang erfaring innenfor politikken. Han selv hadde en 25 år lang skuespillerkarriere bak seg da han gikk inn i politikken. Motstanderne trodde derfor at de kunne vinne stemmer ved å påstå at Reagan ikke kjente til hardt arbeid. Til det repliserte Reagan:
«Det er sant at hardt arbeid aldri har slått noen i hjel, men jeg tenkte: Hvorfor ta sjansen?»
Hvis en av Gorbatsjovs forgjengere hadde hørt vittigheten fra en menig sovjetisk arbeider, hadde reaksjonen trolig vært en annen. Å fortelle antisovjetiske vitser i det kommunistiske landet kunne utløse alt fra seks måneders fengsel til dødsstraff.
Millioner stemte på jeger-vits
Vitser har løftet stemningen til alle tider, men ingen vet i dag hvilken vits som var den morsomste i Romerriket, eller som fikk flest vikinger til å skratte. Den gang var visst ikke folk så opptatt av kåringer som vi er i dag. Det mest kvalifiserte tipset på historiens beste vittighet er derfor av relativt ny dato.
I 2002 satte den britiske psykologiprofessoren Richard Wiseman fra University of Hertfordshire seg fore å kåre verdenshistoriens morsomste vits. Han opprettet nettstedet "LaughLab" for å undersøke hvilken vits som hadde størst universell appell og – på tvers av land, kultur, alder og utdanningsnivå – fikk flest til å le. 40 000 vitser strømmet inn fra 70 forskjellige land.
Den dansk-amerikanske komikeren Victor Borge (1909-2000) var en mester i vittigheter og kunstpauser.
Wiseman la dem ut til avstemming, og mer enn to millioner mennesker gikk inn på nettstedet og ga sine foretrukne lår-klaskere poeng.
Flest stemmer oppnådde en vits innsendt av Gurpal Gosal fra Manchester i England. Vitsen er en moderne utgave av en lignende vits fra begynnelsen av 1950-årene:
«To jegere er ute og jakter, og plutselig faller en av dem livløs om. Den andre ringer opprevet til nødsentralen og forteller stakkåndet:
‘Vennen min er død! Hva skal jeg gjøre?'
Telefonvakten i den andre enden svarer: 'Ok, prøv å holde deg rolig, jeg skal nok hjelpe. Det første du må gjøre er å forsikre deg om at han faktisk er død.'
Det blir stille i noen sekunder. Deretter høres et skudd.
Så sier jegeren: ‘Ok, sånn. Hva nå?'»