Humorens historie: Derfor holder fortidens vitser stadig

Bare Homo sapiens spøker

Den amerikanske humoristen og forfatteren Mark Twain erklærte at «humor er menneskehetens største velsignelse». Intet annet dyr på planeten Jorden kan le av en vittighet eller en sjofel bemerkning. Evnen skyldes millioner av år med evolusjon.

Allerede før mennesket fikk et språk var humor en del av hverdagen. Antropologer tror at latteren utviklet seg fra gryntene som forhistoriske mennesker utstøtte når de liksom-sloss med sine familiemedlemmer.

Med tiden forvandlet gryntene seg til det vi i dag betrakter som latter. I steinalderen økte humor sjansen til å overleve, forklarer Don Nilsen, som er professor i lingvistikk ved Arizona State University i USA. Han har forsket på humor i flere tiår og blant annet utgitt boken The Language of Humour.

«I steinalderen – så vel som i dag – var humor et tegn på intelligens. Hvis du kunne få de andre huleboerne til å le, økte du din egen status i flokken. Men humor økte også sjansen til å overleve. Hvis du klarte å smile og le med de andre huleboerne, ble du automatisk godt likt i gruppen – og dermed minsket også sjansen for at du ville bli drept hvis du konkurrerte om den samme maten eller den samme kvinnen.»

«Humor økte også dine sjanser til å finne en make. Den gang som nå tiltrekkes kvinner ofte av intelligente menn som kan beskytte dem og som er kloke nok til å se det morsomme i vanskelige situasjoner», sier han.

Hvorvidt steinaldermennesker fortalte vitser gjennom hulemalerier eller utsatte hverandre for practical jokes, er uklart.

Den eldste vitsen som forskerne kjenner til så først dagens lys mange tusen år etter steinalderen.

I 2008 fant dr. Paul McDonald, ekspert i humor ved det britiske University of Wolverhampton, frem til verdens eldste vits. Den er inngravert i en sumerisk steintavle som ble funnet i det sørlige Irak, og har nesten 4000 år på baken.

«Noe som aldri har skjedd siden tidenes morgen: En ung kvinne prompet ikke på sin manns fang», lyder den kryptiske vitsen.

Det er ikke akkurat en spøk som vil føre til at et middagsselskap går ned for telling i dag, men for sumererne var det åpenbart komikk i verdensklasse.

Vitsen er vanskelig å avkode i dag, men Don Nilsen gjør likevel et forsøk.

«I den sumeriske kulturen var kvinner underlagt ektemannens makt, og de dekket seg med et ytterplagg kalt chador som skjulte deres figur slik at de ikke tiltrakk seg oppmerksomhet fra andre menn», forklarer han.

«Kanskje kan vitsen ses som en skjult kritikk av de undertrykkende forholdene som kvinnene levde under: At selv en så naturlig kroppsfunksjon som det å prompe foregikk i det skjulte, når kvinnene satt på sin ektemanns fang. Mye har gått tapt i tidens løp, så det er vanskelig å vite hvorfor vittigheten var morsom den gang og i den spesifikke kulturen», erkjenner Don Nilsen.

Romersk keiser ble latterliggjort

Da er en annen av historiens eldste vitser mer gjenkjennelig. En berømt vits fra rundt Jesu fødsel handler om den romerske keiseren Augustus, som er på rundreise i sitt enorme rike.

På et tidspunkt møter han en mann som ligner ham selv på en prikk.

Nysgjerrig spør keiseren: «Var moren din ansatt i palasset på et tidspunkt?»

Mannen svarer: «Nei, Deres høyhet, men min far var det.»

Underforstått: Keiserens mor ble gravid med mannens far, og det er ikke – slik Augustus automatisk tror – keiseren selv som har besvangret guttens mor mens hun arbeidet i palasset.

Ifølge Don Nilsen er Augustus-vitsen fortsatt morsom i dag fordi den handler om sex. Kjønnsakten er ikke bundet av tid og sted, men opptar mennesker på tvers av tid og sted.

«Tidløse vitser omhandler ofte universelle temaer som er felles for alle mennesker – eller det psykologen Carl Jung beskrev som det psykisk ubevisste. Dette er vitser som tar utgangspunkt i fenomener som alle mennesker kan forholde seg til – sex, været, kroppen, dyr, planter osv. – men også mer abstrakte menneskelige konstruksjoner som religion, politikk og trosretninger», forklarer han.

Augustus-vittigheten kan på den ene side karakteriseres som den første «mora di-vits» – altså en vittighet som har til formål å rakke ned på mottakeren ved å sette personens mor i et dårlig lys, i dette tilfelle Augustus’, som åpenbart er løs på tråden. Men vittigheten har også et annet lag: Den gjør narr av en autoritet – Augustus, som kommer fra en familie med tvilsom moral.

Å være morsom på bekostning av makthavere og autoriteter går helt tilbake til de første komedier som ble skrevet av den greske dramatikeren Aristofanes.

I komedien «Ridderne» fra rundt år 500 f.Kr. gjør Aristofanes narr av Athens ledere og deres oppførsel under Peloponneskrigen (431-404 f.Kr.). En av hovedpersonene i «Ridderne» er en karikatur av Kleon.

Den athenske politikeren Kleon var på 430- og 420-tallet f.Kr. en mektig mann. Hans politiske virkemidler var en effektiv, men vulgær retorikk, voldsomme angrep på motstanderne og storslåtte løfter til velgerne. Man trenger ikke strekke fantasien veldig langt for å se likheter med politiske ledere helt fram til våre dager.

Å fortelle vitser om makthavere er en dyd i ethvert moderne demokrati, forklarer Simon Critchley, som er professor i filosofi ved New School for Social Research i New York. Han har også skrevet boken On humour:

Som den italienske politiske avantgardebevegelsen Den situasjonistiske internasjonales mantra lyder: ‘Una risata vi seppellirà’ – det blir en latter som begraver deg. Her refererer «deg» til dem som sitter med makten.

VIDEO: Få deg en god gammelgresk latter

«Ved å latterliggjøre makten avslører vi dens tilfeldighet og innser at det som ved første øyekast later til å være en fast forankret sannhet, i virkeligheten er en fasade som skal latterliggjøres og hånes», forklarer professor Critchley.

Filosofer fant ikke mye å le av

I antikkens Hellas var den intellektuelle eliten ikke synderlig begeistret for vitser – verken når de forvandlet makthavere til fjols eller når de latterliggjorde vanlige mennesker og hverdagssituasjoner.

Spesielt filosofer som Platon, Sokrates og Aristoteles var mistroiske til latter. De likte ikke at filosofien ble møtt med latter, og i deres oppfatning av den ideelle staten var latter redusert til et absolutt minimum.

Den romerske filosofen, retorikeren og politikeren Cicero (102-43 f.Kr.) var derimot positivt innstilt til alle former for vittigheter. Cicero anså vitser og humor for å være gaver fra gudene. Han var den første filosofen som satte pris på humorens retoriske slagkraft, og hans analyse av hvordan vitser fungerer er fortsatt gyldig i dag.

Cicero skrev at de vanligste vitsene er dem som - sagt med et moderne ord – har et setup og en payoff i form av et overraskende poeng. Når vi forventer én ting (setup) og blir presentert for en overraskende konklusjon (payoff eller punchline), så utløser det latter, sier Don Nilsen.

Professor Critchley utdyper:

«Vitser snur opp ned på våre forventninger om tingenes tilstand og skaper en usedvanlig, alternativ virkelighet ved å endre situasjonen vi befinner oss i. Det er gjennom dette humor oppstår.»

Cicero forsto spøkens makt og knuste mange av sine politiske motstandere med humoristisk vidd under sine taler. Men latterliggjøringen av makthaverne i det gamle Roma endte med å koste ham livet. I år 43 f.Kr. fikk hærføreren Marcus Antonius henrettet den vittige politikeren som gjentatte ganger hadde avslørt generalens mangler med bitende satire.

Hoffnarren holdt kongen på tå hev

Et utvalg av Ciceros vitser har overlevd helt frem til i dag, siden de ble gjengitt i det greske bokverket «Philogelos» (Latter-elskeren, red.), som er verdens første samling av vitser.

Samlingen presenterte også verden for de første «hos legen»-vitsene, som denne:

«Doktor, hver gang jeg våkner etter en lur, føler jeg meg svimmel en stund, men så forsvinner det igjen», sa pasienten til legen.
Legen svarte: «Så vent til litt senere med å stå opp.»

En annen vittighet fra «Philogelos** trekker tråder helt frem til den britiske komediegruppen Monty Pythons berømte «død papegøye»-sketsj:

En mann klager til en annen: «Slaven du solgte meg døde.»
Den andre mannen svarer: «Gudene skal vite at han aldri gjorde noe sånt mens han jobbet for meg.»

Grekerne var ikke de eneste som samlet vitsene sine i store kompendier. I år 1072 ble boken «Exeter Book» utgitt i England. Den inneholdt 99 vitser. De skiller seg fra de romerske og greske vitsene ved å ha en «spørsmål-og-svar»-form som ligner dagens morsomme gåter.

En knapt 1000 år gammel gåte er litt små-vovet og lyder:

«Hva er det som henger ved en manns lår og som gjerne vil stikke i det som ofte er stukket i før?»
Svar: «En nøkkel.»

Trolig fikk vitsen fra legens konsultasjon middelalderens herskere til å bryte ut i krampelatter. Men på denne tiden – da monarkene kunne gjøre som de ville – var vittigheter ikke bare morsomheter. For kongen var de også en mulighet til å holde seg informert om hvordan folkestemningen var i hans rike.

En annen mulighet var hoffnarren. I fravær av aviser og andre massemedier måtte konger og dronninger forlite seg på narren, som var den eneste som hadde lov til å gjøre narr av herskerne. Alle andre ble hardt straffet for politisk satire - ofte med døden.

Hoffnarren beskrev virkeligheten gjennom komikk og kunne påpeke ufornuften – eller fornuften – i en konges avgjørelser med vidd og bitt og dermed gi stoff til ettertanke.

«Kongen ønsket ikke at hoffnarren skulle bli en trussel. Derfor valgte han alltid ut raringer til å innta rollen som hoffleverandører av humor. Hoffnarren var ofte av lav avstamning og hadde pukkelrygg, utstående øyne eller andre deformiteter», forklarer Don Nilsen.

«Dessuten ble hoffnarren alltid iført spraglete klær og hadde en liten klokke rundt halsen slik at han skulle fremstå som så latterlig som mulig. Hoffnarren bar et septer maken til kongens og snakket gjennom septeret som en slags buktalerdukke. Han var altså ikke bare til for å underholde, men fungerte også som en slags reality check for kongen og hans ledelsesstil», sier Don Nilsen.

Banneord ga dødsstraff

Det var ikke bare bak slottsmurene det var behov for å le i middelalderen. Det omkringliggende samfunnet trengte også komikken for å myke opp de stive sosiale og religiøse normene som befolkningen var underlagt.

Folket fikk adspredelse under karnevalet, som var en lang byfest som alle deltok i. Her kledde pøbelen seg ut, lagde satire og gjorde narr av makthaverne. Bønder kunne krones til konger, kvinner kledde seg ut som menn og unge spilte gamle. Dermed ble karnevalet en liten lomme av komikk i en hverdag som vanligvis var preget av fattigdom og frykten for å havne i helvete.

Mange av vitsene som florerte i middelalderen var meget sjofle og vovede. En stor del av dem kretset rundt sex og det vi i dag kaller toalett-humor. Bare ta denne perlen:

«I Firenze var en ung kvinne, som var litt av et fjols, på vei inn i en fødsel. Hun hadde lenge hatt store smerter, og en klok kone inspiserte derfor underlivet hennes for å se om barnet var på vei. ‘Du må gjerne sjekke den andre siden også’, utbrøt den vordende moren. Min mann tok noen ganger også bakveien.'»

På 1600-tallet ble vovede vitser betraktet med stor bestyrtelse av puritanerne – en streng religiøs bevegelse som oppsto i England rundt 1560. Puritanerne tok til orde for en enkel livsstil uten for eksempel julefeiring, og de tok avstand fra tidsfordriv som dans, kortspill og besøk i teateret.

Vitser falt dem tungt for brystet, og profane vitser myntet på religion og sex ble sett på som antikristne av puritanerne.

Fra 1623 var det ulovlig å banne offentlig i England, men det var ikke nok for puritanerne, som på 1600-tallet utvandret til Amerika. I 1648 fikk de gjennomført en lov i kolonien Massachusetts som ga lange fengselsstraffer for bruk av banneord. Hvis noen bannet til foreldrene sine, kunne det til og med utløse en dødsdom.

Til tross for puritanernes forsøk på å rense det engelske språket for alle profaniteter, ble det fortsatt fortalt vitser opp gjennom 1600- og 1700-tallet. I 1739 utkom den kanskje mest populære samlingen av vittigheter noensinne, «Joe Miller's Jests», som inneholdt 249 vitser.

De fleste av dem var av nyere dato, og temaene kretset om hverdagslige problemer og familieanliggender. Det var ofte kvinnene som var gjenstand for vittige punchlines, som i denne grove saken:

"En mann spurte sin nabo om hvordan det gikk med hans syke kone. Mannen svarte: 'Det er en svært ubehagelig sak. Min kone frykter at hun skal dø, og jeg er redd for at hun vil holde seg i live, noe som selvfølgelig har gjort oss begge utrøstelige.'"

VIDEO: Kan du oldtidsvitsen om luft i magen?

Opp gjennom 1800-tallet steg vittighetene i anseelse. Latter ble betraktet som medisin som styrket både kropp og sjel. Den engelske vittighetsboken «The Railway Book of Fun» fra 1875 erklærte humor for en «kristen dyd», og verket oppmuntret leserne til å «bruke alle midler for å opprettholde en tilstand av mental morskap».

I boken het det sågar at humor kan bidra til å holde en person fri for sykdommer. Men ikke alle i det viktorianske England var enige i den påstanden. Samme år utga filosofen George Vasey ut boken «The Philosophy of Laughter and Smiling», der han skrev:

«Jeg er overbevist om at menneskeheten ikke står til å redde før latteren er fjernet fra jordens overflate.»

Psykoanalysens far, Sigmund Freud, var sikker på det motsatte. I en bok fra 1905 argumenterte han for at vitser og humor er nødvendige verktøy for å gi mennesket avløp for sine grunnleggende drifter – som seksualitet og aggresjon.

«Freud skrev at vi finner stor fornøyelse i å fortelle vittigheter som inneholder tabubelagte følelser som fiendtlighet, kynisme og undertrykte seksuelle drifter. Slike vittigheter fungerer som en ventil for våre frustrasjoner – eller som Freud selv formulerer det, ‘latter som avledning’», forklarer Simon Critchley.

CIA samlet inn kommunist-vitser

Da 1. verdenskrig brøt ut i 1914, var det et stort behov for å få bearbeidet frykten, sorgen, avmakten og sinnet som hadde hopet seg opp blant soldatene i skyttergravene. Krigen avfødte et bredt spekter av vitser som grovt kan deles inn i tre grupper:

Patriotiske vitser, vitser som gjør narr av militæret, og så selvfølgelig vitser som gjør narr av fienden. Hvis vitsen hadde seksuelle undertoner, gikk den rett hjem - som denne vittigheten:

«En engelsk soldat og en fransk madame nyter en hyrdestund på stranden en kveld.
‘Er den inne?’ spør soldaten.
‘Nei’, svarer kvinnen. 'Den er i sanden.'
‘Er den inne nå?’ spør soldaten litt etter.
'Ja,' svarer hun. 'Nå er den inne.'
Det går et øyeblikk hvorpå mannen sier: 'Jeg vet egentlig ikke, men jeg tror jeg skal forsøke meg med sanden igjen.'»

Under 2. verdenskrig florerte det også med vittigheter blant befolkningene i det nazi-okkuperte Europa. I sin bok «Heil Hitler, das Schwein ist tot» (Heil Hitler, svinet er dødt), skriver forfatteren Rudolph Herzog at vitsene fungerte som en ventil for offentlighetens økende motløshet.

Vitsene ble fortalt i bodegaer og i gatene som en form for reaksjon på krigens uhyrligheter. Etter hvert som krigslykken snudde, begynte nazistene å slå hardere ned på anti-nazistisk humor. Sommeren 1944 fortalte den tyske enken Marianne Elise Kürchner følgende vits til en kollega på våpenfabrikken i Berlin der hun jobbet:

«Hitler og Göring står på toppen av Berlins radiotårn. Føreren sier at han vil gjøre noe som kan oppmuntre det tyske folket.
Göring svarer: ‘Så hopp ut.’»

Marianne Elise Kürchners kollega sladret etterpå om den vittige bemerkningen, og kort tid etter ble enken hentet av nazistene, dømt og halshugget.

Det var heller ikke så mye å le av for de millioner av mennesker som havnet øst for jernteppet etter 2. verdenskrigs avslutning. Politisk undertrykkelse, hungersnød og sensur holdt befolkningen i et jerngrep av fortvilelse og avmakt. Men kanskje nettopp fordi livet var så nitrist og absurd, fant innbyggerne i Sovjetunionen glede i å spidde tilværelsens uutholdelighet.

Frem til Berlinmurens fall i 1989 samlet amerikanske agenter inn adskillige vittigheter og morsomme anekdoter fra Sovjetunionen – for å lodde folkestemningen. Ronald Reagan, som var president i USA fra 1981 og frem til murens fall, elsket å gjenfortelle sovjetiske vitser under sine taler til det amerikanske folket.

Han gjenfortalte en av sine yndlingsvitser til den reformvennlige sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov, som angivelig skal ha ledd høyt:

«En amerikaner forteller en russer hvordan han kan stå foran Det hvite hus og rope 'Til helvete med Reagan.' Russeren sier: 'Det er da ingenting! Jeg kan også stå foran Kreml og rope 'Til helvete med Reagan!'»

Hvis en av Gorbatsjovs forgjengere hadde hørt vittigheten fra en menig sovjetisk arbeider, hadde reaksjonen trolig vært en annen. Å fortelle antisovjetiske vitser i det kommunistiske landet kunne utløse alt fra seks måneders fengsel til dødsstraff.

Millioner stemte på jeger-vits

Vitser har løftet stemningen til alle tider, men ingen vet i dag hvilken vits som var den morsomste i Romerriket, eller som fikk flest vikinger til å skratte. Den gang var visst ikke folk så opptatt av kåringer som vi er i dag. Det mest kvalifiserte tipset på historiens beste vittighet er derfor av relativt ny dato.

I 2002 satte den britiske psykologiprofessoren Richard Wiseman fra University of Hertfordshire seg fore å kåre verdenshistoriens morsomste vits. Han opprettet nettstedet "LaughLab" for å undersøke hvilken vits som hadde størst universell appell og – på tvers av land, kultur, alder og utdanningsnivå – fikk flest til å le. 40 000 vitser strømmet inn fra 70 forskjellige land.

Wiseman la dem ut til avstemming, og mer enn to millioner mennesker gikk inn på nettstedet og ga sine foretrukne lår-klaskere poeng.

Flest stemmer oppnådde en vits innsendt av Gurpal Gosal fra Manchester i England. Vitsen er en moderne utgave av en lignende vits fra begynnelsen av 1950-årene:

«To jegere er ute og jakter, og plutselig faller en av dem livløs om. Den andre ringer opprevet til nødsentralen og forteller stakkåndet:

‘Vennen min er død! Hva skal jeg gjøre?'

Telefonvakten i den andre enden svarer: 'Ok, prøv å holde deg rolig, jeg skal nok hjelpe. Det første du må gjøre er å forsikre deg om at han faktisk er død.'

Det blir stille i noen sekunder. Deretter høres et skudd.

Så sier jegeren: ‘Ok, sånn. Hva nå?'»

▶︎ Få flere gamle latterbrøl her