«Det finnes ikke noe Ukraina. Det er ukrainskhet. Det andre er en forstyrrelse i sinnet, en overdreven entusiasme for etnografi som er drevet til det ekstreme. Det finnes ingen nasjon.»
Så bastant uttalte Vladimir Putins rådgiver Vladislav Surkov seg i et intervju i februar 2020. Med uttalelsen sin avviste Surkov kategorisk Ukrainas eksistens som selvstendig nasjon og banet dermed veien for invasjonen av landet som fulgte to år senere.
Men ukrainske og vestlige historikere er uenige. Ukraina har sin helt egen historie. Og landet er historisk sett like forankret i vest som i øst, mener de.
Her får du innblikk i hvorfor grenselandet Ukraina til alle tider har hatt en fot i begge leirer - og hva krigen vil bety for ukrainsk tilhørighet i fremtiden.
En rekonstruksjon av Den gylne porten, en del av Kyivs festning under Rus-riket, ble oppført av Sovjetunionen i 1982.
De aller fleste historikere i både øst og vest er enige om at Russland og Ukraina springer ut fra det samme riket, nemlig det såkalte Rus-riket, et fyrstedømme som ble grunnlagt på 700-tallet, og som på sitt høydepunkt omfattet deler av dagens Ukraina, Belarus og Russland.
Fra midten av 1000-tallet fikk imidlertid indre strid Kyivriket til å smuldre opp. På 1200-tallet invaderte den mongolske stammen Den gylne horde, anført av Djengis Khans barnebarn Batu, det svekkede riket.
Men i 1263 oppsto Storfyrstedømmet Moskva nordøst for Kyivriket og erobret i de følgende århundrene mer og mer rundt seg, inntil riket ble til tsardømmet Russland i 1547. Russlands herskere oppfattet riket sitt som Rus-rikets sanne arving.
Mens det russiske riket ble styrket, forsvant Ukraina som selvstendig enhet fra kartet. Fra 1200-tallet ble området i de kommende århundrene gjentatte ganger delt og vekselvis underlagt regionens herskende stormakter.
Kosakker inngikk allianser i øst og vest
En av de mest stabile herskerne over området som vi i dag kjenner som Ukraina, var Polen og Litauen, som på 1300-tallet la under seg den vestlige delen av Ukraina. Dobbeltriket skulle styre området i rundt 400 år.
Perioden fikk stor betydning for landets oppdeling i øst og vest, påpeker historiker Katherine Arnold fra London School of Economics and Political Science.
«Gjennom disse fire århundrene utviklet befolkningen i vest en identitet som var forskjellig fra den østlige delen, som forble først under mongolsk og senere Moskvas styre», skriver hun i artikkelen «There is no Ukraine» fra 2020.
Under det polsk-litauiske styret balanserte Ukrainas skjebne mellom øst og vest flere ganger på en knivsegg.
Det skjedde for eksempel da kosakkene som en reaksjon på de polske overherrenes undertrykkelse av bønder og livegne gjorde opprør og dannet sine egne uoffisielle småstater. Etter Den gylne hordes sammenbrudd i 1430 tok det såkalte Krim-khanatet kontrollen over det østlige Ukraina og Krim-halvøya.
Småstatene og Krim-khanatet måtte navigere mellom stormaktene Polen-Litauen på den ene siden og Russland på den andre. I 1654 så kosakkene seg tvunget til å inngå en traktat, Perejaslav-traktaten, med Russland som beskyttelse mot de polske overherrene.
Ukraina var i mange hundre år underlagt kosakkstater som preget landets kultur og oppbygning.
Som en del av avtalen måtte de sverge troskap til den russiske tsaren. Avtalen bekreftet fra russernes synspunkt Ukrainas tilhørighet til Russland, og de ga den triumferende navnet «Ukrainas gjenforening med Russland».
Det var imidlertid ikke nok for Russland, og erobringene fortsatte stille og rolig i de neste århundrene. I 1783 ble Krim-khanatet annektert av Det russiske imperiet, som nå kontrollerte størstedelen av dagens Ukraina.
Russlands 300-årige dominans sementerte landets syn på seg selv som arvingen til det mektige Rus-riket og som Ukrainas kulturelle og språklige hersker.
Ukrainsk nasjonalisme oppstår under russisk undertrykkelse
Men Russlands oppfatning fikk ikke lov til å stå uimotsagt. På 1800-tallet rullet en bølge av nasjonalisme over Europa. Overalt dyrket folkeslag og etniske grupper sitt nasjonale særpreg, og mange søkte uavhengighet fra stormakter og herskere.
Sovjetunionen feiret i 1954 300-årsjubileet for Perejaslav-traktaten mellom Ukraina og Sovjetunionen med et minnefrimerke.
Ukraina var ikke noe unntak. Landet var da delt mellom Russland og Østerrike-Ungarn. Men mens Østerrike-Ungarn i stor grad tolererte språklige og kulturelle forskjeller, slo de russiske makthaverne hardt ned på alle forsøk på å uttrykke ukrainsk særpreg. Motstanden bidro bare til å styrke nasjonalistene, som også i økende grad vendte seg bort fra Russland – og mot Europa.
Argumentene for fellesskapet var både historiske og kulturelle; for eksempel hevdet den ukrainske historikeren Mykhailo Drahomanov på 1800-tallet at Kyivriket var et europeisk rike.
Da riket bukket under, ble den europeiske ånden ført videre av kosakkene. De frihetselskende kosakkene var vant til å oppføre seg innenfor det polsk-litauiske fellesrikets rammer og overtok gjennom dem europeernes ideer om demokrati og rettsvesen, mente Drahomanov.
Den proeuropeiske holdningen var ikke forbeholdt nasjonalistene. Den ukrainske forfatteren og glødende kommunisten Mykola Khvylovy argumenterte på 1920-tallet for at Ukraina burde orientere seg mot Europa, fordi Europa og ikke Russland var kommunismens fødested.
Russlands diktator Josef Stalin fordømte holdningen, som han mente var ensbetydende med å vende ryggen til «hovedstaden for den proletariske bevegelsen». I 1933 ryddet han Khvyliovys tilhengere av veien, og forfatteren selv begikk selvmord.
Stalins hardhendte politikk kulminerte med holodomor, utsultingen av Ukraina, som krevde opptil 7,5 millioner dødsofre. Dermed ble håpet om ukrainsk selvbestemmelse innenfor kommuniststatens rammer slukket.
Krigen skyver alle ukrainere mot EU
Først med Sovjetunionens oppløsning og Ukrainas uavhengighet i 1990 ble spørsmålet aktuelt igjen. Ukraina inntok stillingen som grenseland, og nasjonens posisjon mellom Russland i øst og Europa i vest var igjen oppe til forhandling.
Etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 er troen på en fremtid i EU styrket i alle deler av Ukraina, viser en opinionsundersøkelse fra Kyivs internasjonale sosiologiske institutt i oktober 2022.
«Etter annekteringen av Krim og spesielt etter den russiske invasjonen har forskjellen mellom det østlige og det vestlige Ukraina begynt å forsvinne.» Katarzyna Stoklosa, lektor i statsvitenskap ved Syddansk Universitet.
Hele 89 prosent av alle ukrainere mener ifølge undersøkelsen at Ukraina vil nyte godt av fremgang som EU-medlem innen ti år.
Tallene er litt lavere i den østlige delen av landet, men også her er tilliten til EU betydelig. Hele 76 prosent av befolkningen mener at landets fremtid ligger i EU.
Russlands invasjon har forent ukrainerne, mener Katarzyna Stoklosa, lektor i statsvitenskap med fordypning i østeuropeisk historie ved Syddansk Universitet.
«Frem til annekteringen av Krim i 2014 var delingen av Ukraina et dominerende trekk. Innbyggerne i det østukrainske territoriet snakket russisk og identifiserte seg med russisk kultur. Årsaken var at de kun kjente og hadde erfaring med den russiske naboen. Den europeiske union føltes langt borte og uvirkelig for dem», sier Stoklosa.
«Situasjonen var annerledes for vestukrainerne fordi EU var mye nærmere og var en del av dagliglivet», påpeker hun.
«Etter annekteringen av Krim og spesielt etter den russiske invasjonen har forskjellen mellom det østlige og det vestlige Ukraina begynt å forsvinne.»
Opptak i EU vil styrke prosessen ytterligere, mener hun.
«Ukraina vil bli mer europeisk – og forent», sier Stoklosa.