Allerede på 1500-tallet ble lopper benyttet av urmakere og juvelerer som ville demonstrere sine evner som finsmeder.
Den første dokumenterte loppeopptreden stammer fra 1578, da urmakeren Mark Scaliot laget en lenke med tilhørende lås som var så liten at han kunne få en loppe til å trekke den.
Briten Len Tomlin var en av de siste store loppesirkus-eierne. Han overdro sirkuset sitt til et museum i 1960-årene.
Lopper må ha blod for å overleve.
Ofte satte eieren loppene på sin egen kropp og lot dem suge til seg blod og næring mellom forestillingene.
Gategjøglere får øynene opp for loppene
På 1800-tallet skiftet loppene eiere fra urmakere til gategjøglere som reiste fra by til by med sine miniatyrsirkuser der lopper “opptrådte” for publikum.
Blant dem var italienske Louis Bertolotto. Fra 1820 og flere årtier fremover opptrådte han rundt om i Europa med sin “ekstraordinære forestilling med flittige lopper” som blant annet fektet med sverd og trakk en liten karet.
Denne typen opptreden skjedde ikke med loppenes gode vilje, for de små skapningene lever bare kort tid og kan ikke trene.
Til gjengjeld er de sterke og gode hoppere. De fleste triks er derfor ikke tillærte, men blir “utført” av lopper som forsøker å stikke av.
Når loppene får limt på våpen eller blir bundet til en karet, vil fluktforsøket ligne en opptreden.
Iblant løp loppene om kapp med de små vognene spent fast bak på dem.
Kareter trukket av lopper var et av mini-sirkusets mest populære glansnumre.
Her ble en loppe bundet til en liten vogn med en tynn tråd. Den trakk så rundt på en karet som veide flere ganger dens egen kroppsvekt.
Mekanisk loppesirkus
Frem til 1960-årene var loppesirkus et populært innslag på byfester og markedsplasser.
I dag finnes det bare noen få sirkuser, og de fleste av dem er mekaniske. De har ingen lopper men bruker magneter og mekanikk som ligner en forestilling med opptredende lopper.