Diva er et italiensk ord og kan oversettes til «kvinnelig guddommelighet». Det var også i støvellandet at ordet ble knyttet til berømtheter.
De første divaene var operasangerinner, alltid sopraner, som italienerne beundret mest på grunn av det store registeret.
Disse kraftfulle kvinnene ble også kalt prima donna – førstedame – fordi de fikk hovedrollene.
Divaenes mannlige sidestykke var tenorene, som ble kalt divo. Fra rundt 1910 utfordret stumfilm italienernes tradisjonelle kjærlighet til opera, og de kjente begrepene fulgte med over i den nye kunstbransjen.
Hollywood tok divaene til seg
Skuespilleren Lyda Borelli ble den første filmdivaen da hun i 1913 trollbandt kinopublikummet med sine store øyne i «Evig kjærlighet».
På den andre siden av Atlanteren tok Hollywood den italienske skikken til seg. De største og vakreste kvinnelige filmstjernene ble hyllet som divaer.
Ava Gardner var en av de helt store divaene i Hollywood i 1950-årene.
Det er usikkert når diva fikk en mer negativ klang og ble brukt til å beskrive store, arrogante og vanskelige stjerner.
Noen mener det oppsto i forbindelse med den gresk-amerikanske operasangeren Maria Callas, som slo gjennom i 1949.
Callas var kjent for sin store stemme, men også for å være veldig krevende.
På spørsmål om hennes kontroversielle oppførsel svarte Callas: “Ikke snakk til meg om reglene. Der hvor jeg er, er det jeg som bestemmer reglene.”
Les også: Ble Marilyn Monroe myrdet?
Tonedøv diva ga ut ni plater
Den rike amerikaneren Florence Foster Jenkins begynte i 1912 å opptre offentlig med sitt uhyre begrensede talent for klassisk sang.
Først i små klubber der New Yorks overklassekvinner møttes, senere fikk hun økt tillit til egne evner og siktet høyere.
I årene 1941 til 1944 spilte den tonetøve sopranen - for egen regning - inn ni plater med klassiske verker av Mozart, Strauss, David og Delibes.
Av uforklarlige årsaker er platene utgitt på ny flere ganger.