Inkvisisjon og heksebål: tryllekunstnere på kant med Gud

Hvordan verdenshistoriens første kjente trylletriks lot seg gjøre, fant papyrusens forfatter dessverre ikke ut av. Akkurat som sine senere kolleger avslørte magikeren Dedi aldri hemmelighetene sine.

Til gjengjeld gjør papyrusen det klart at trylling på Kheops’ tid – for over 4500 år siden – var verdt å hylle. At Dedi gjenopplivet en død and, kunne bare skyldes at magikeren sto i forbindelse med universets høyere krefter (kalt heka), mente oldtidens egyptere.

Synet på den uskyldige tryllingen skulle imidlertid endre seg dramatisk gjennom historien. I senmiddelalderen ble tryllekunst ansett som farlig trolldom, og bare mistanken om magi var nok til å sende menn og kvinner på bålet – anklaget for å stå i ledtog med djevelen.

Kopp-og-kule-triks er eldgammelt

Mennesker har i årtusener brukt triks og tryllerier for å imponere. I gravkammeret for Egypts farao Baqet 3. fra 2000-tallet f.Kr. ses en avbildning av to menn som man mener utfører det såkalte koppetrikset.

På scenen utføres trikset gjerne med tre kopper og tre små kuler. Tryllekunstneren får det til å se ut som om kulene passerer gjennom den solide bunnen av koppene. Deretter flytter han behendig rundt på koppene og løfter dem for å vise at kulene på magisk vis kan vandre fra kopp til kopp.

Den gang som nå krever trikset fingerferdighet, hurtighet og villedning av tilskuerne – de grunnleggende forutsetningene for all tryllekunst.

I Roma kunne filosofen Seneca et par årtusener senere beundre kopp-og-kule-trikset, som ble utført av tryllekunstnere på gaten – muligens i versjonen hvor publikum kan satse penger og gjette hvilken kopp kulen ligger under. Seneca beundret spesielt tryllekunstnernes behendighet.

«Det er like harmløst villedende som sjonglering og terningspill, der selve trikset morer meg. Men vis meg hvordan trikset gjøres, og jeg mister interessen for det», skrev Seneca i 65 e.Kr. til vennen Lucilius.

Den greske forfatteren Alkifron var mindre begeistret for tryllekunst. I en tekst fra rundt 200 e.Kr. beskriver han en mann som utfører en versjon av koppetrikset med fat og hvite steiner:

«Han gjemte steinene under fatene, andre ganger fikk han dem til å forsvinne og fant dem igjen i munnen sin. Svelget han dem, trakk han folk til seg og dro steinene ut av nesen eller ørene deres. En slik fyr ville jeg være redd for å ha med å gjøre, for man kan aldri avsløre triksene hans, og han kunne stjele alt jeg eide – inkludert gården min og alt den inneholder.»

På Alkifrons tid kunne en anklage om tyveri begått ved hjelp av trylletriks og magi være skjebnesvanger. I Romerriket – og dermed også i de greske provinsene – foreskrev loven dødsstraff for alle som «med trolldom flyttet andres avlinger over på sin jord».

Ideen om at uskyldig tryllekunst faktisk var farlig magi, skulle bare bli mer utbredt i de neste århundrene.

Svart magi dreper

Mens enkel trylling og markedsgjøgling ble ansett som fornøyelig underholdning i antikken, fryktet alle den svarte magien. Og grensen mellom begrepene var flytende.

Både menn og kvinner kunne praktisere svartekunster som ifølge folketroen ble brukt til å myrde og stjele. En utbredt frykt var at en trolldomskyndig person skulle helle giftige eliksirer etter egen oppskrift i vin eller mat, slik at ofrene ble svært syke, gale eller til og med døde.

Å kaste forbannelser over fiender og rivaler var også populært. Ofte ble underverdenens demoner påkalt når en forhatt person skulle forbannes.

«Dere skal fortære hjertet, kroppsdelene, innvollene og det indre av Maurossus», står det på en blytavle fra 100-tallet e.Kr., som er funnet nær havnebyen Kartago.

Maurossus var en kjent gladiator, og forbannelsen ble sannsynligvis skrevet av en av hans konkurrenter.

Ondsinnet magi kunne også være å «binde» en annen person – som romerne kalte det – ved hjelp av små voodoo-dukker formet i voks eller leire. Mot betaling formet magikeren en dukke. Så stakk magikeren nåler inn i dukkens øyne, hode eller mage for å skade kroppen eller forstanden til personen som dukken forestilte.

Dukkene var tilsynelatende en hit i Romerriket – arkeologene har i hvert fall funnet leiredukker med isatte metallnåler fra Roma i sør til provinsen Britannia i nord. Også kjærlighet kunne trylles frem – spesielt hvis demoner hjalp til.

«Sørg for at Victoria blir forelsket i meg og blir sinnssyk av kjærlighet til meg og ikke kan sove før hun, den deiligste av kvinner, kommer til meg», lyder bønnen skrevet på en romersk tavle funnet i Nord-Afrika.

Det var imidlertid langt fra ufarlig å praktisere magi i Romerriket. Hvis en person følte seg angrepet av magi, kunne vedkommende fremsette en anklage om utøvelse av trolldom. Straffen for det var forvisning eller offentlig pisking.

«Apuleius er en trollmann. Han har forhekset meg slik at jeg er forelsket i ham», hevdet den gresk-romerske kvinnen Pudentilla i et anklageskrift mot filosofen og forfatteren Apuleius rundt 158 e.Kr.

Takket være sine talegaver og gode argumenter ble Apuleius frifunnet i retten. Omtrent 50 år senere ble imidlertid loven skjerpet – etter det kunne selv enkle tryllekunster utløse dødsstraff.

Magikere kastes for ville dyr

Selv om romersk lov forbød hekseri og ond magi, var lysten til å praktisere de forbudte kunstene fortsatt stor. For å komme tryllingen til livs tenkte den romerske juristen Julius Paulus ut strengere straffer.

«De som har utført eller stått for utførelsen av ugudelige eller nattlige ritualer for å forhekse, magisk lamme eller binde en person, skal straffes ved å bli korsfestet eller kastet for de ville dyrene», lød Paulus’ forslag i skriftsamlingen «Synspunkter» fra rundt 200 e.Kr.

Paulus var rådgiver for keiser Septimius Severus (193–211 e.Kr.). Etter flere år med kaos under den uberegnelige keiser Commodus (180–192 e.Kr.) ønsket Severus å bringe orden i riket. Paulus’ lovforslag falt derfor i god jord hos Severus og ble vedtatt.

En annen av Paulus’ lover dikterte at skrifter om magi skulle forbys og brennes, akkurat som også magikerne «skulle brennes levende».

Historikere vet ikke hvor mange harmløse tryllekunstnere og markedsjøglere som ble brent på bålet eller flådd levende av de ville dyrene i arenaen som følge av Paulus lover, men med kristendommens fremmarsj i Romerriket på 300-tallet ble de knitrende flammene ofte skjebnen for de mest fryktede magikerne, og den katolske kirke anså all magi som en trussel.

I antikken hadde bl.a. jegere tradisjon for å stappe trylleformularer i små hylstre og binde dem fast til halsbåndet til hundene sine for å sikre en god jakt. Nå var den slags overtro av det onde, mente kirken.

«Hold dere unna blasfemi, hedenske amuletter og formularer og astrologer», lød advarselen fra Augustin, biskop i Nord-Afrika på 400-tallet.

Ifølge kirken var det bare Gud som kunne utføre magi – i form av mirakler. Når pilegrimer besøkte helgengraver, var det for å be den avdøde gå i forbønn hos Gud og få ham eller henne til å utføre et mirakel – f.eks. å helbrede en dødelig sykdom.

Mirakler skjedde også i selve kirkerommet. Under nattverden delte presten ut oblater og vin til menigheten. På magisk vis ble brød og vin til Kristi kjøtt og blod, fortalte kirkens lære.

For de troende var miraklet som en guddommelig tryllekunst. De jevne kirkegjengerne forsto imidlertid ikke en døyt av gudstjenesten som foregikk på latin, men prestens uforståelige ramser ble betraktet som et hellig trylleformular.

«Hoc est corpus meum» (dette er mitt legeme), som presten messet under nattverden, ble på folkemunne forvansket til «hokuspokus». Siden 1600-tallet har ordet blitt brukt som trylleformel og en generell betegnelse på trylling.

Alle elsker tryllekunster

Kirkens avvisning av magi la ingen demper på vanlige menneskers lyst til å se trylling. På markedsdager i middelalderen moret de opptredende gjerne de storøyde bøndene og byfolket med kopp-og-kule-trikset. Det hendte også at tryllekunstnerne ble invitert til adelens fester. Her fikk de et måltid for å imponere gjestene med ferdighetene sine.

Et klassisk nummer besto i å legge et tøystykke over et eple eller til og med en levende due. Etter å ha sagt frem et trylleformular fjernet tryllekunstneren duken, og til publikums store forbauselse var eplet eller duen borte. Nummerets høydepunkt besto i at den forsvunne gjenstanden ble tryllet frem igjen – som oftest var duen eller eplet gjemt i en lomme i tryllekunstnerens kappe. I dag kalles denne typen illusjoner close-up-magi og er spesielt kjent fra triks med spillekort.

Selv om kirken offisielt hadde fordømt tryllekunst, likte både prester og munker spøkene. De geistlige var til og med villige til å betale for å se tryllekunstnerne opptre.

«Amoralsk», fnyste den franske teologen Peter Abelard i verket «Dialoger» fra ca. 1130. Betalingen kom nemlig fra kirkebøssen, og de pengene burde gått til de fattige, mente Abelard.

Markedsdagen var også høysesong for spåkoner. Hvis folk ville vite fremtiden sin, besøkte de teltet hennes på markedsplassen. Ved å «lese» linjene i de besøkendes håndflater hevdet spåkona å vite folks fremtid.

For kirken var enhver påstand om å kunne lese fremtiden kjettersk. Spåkunst var å blande seg i Guds plan for universet og derfor djevelsk trolldom.

«Biskoper og deres hjelpere må i sitt stift arbeide av all kraft for fullstendig å utrydde den skadelige spådoms- og heksekunst, som er djevelens oppfinnelse», heter det i den kirkelige lovteksten «Canon episcopi».

I 1277 fikk pave Johannes 21. nok av tryllingen og ba biskopene i Paris – datidens fremste teologiske og juridiske eksperter – om å sette opp en liste over straffbar, kjettersk magi. På listen kom også hekseri og spådomskunst. Etter dette økte antallet rettssaker mot folk som hadde med magi å gjøre.

Erter og trolldom skader potensen

En av de tidligst nedskrevne rettssakene om trolldom fant sted i Bergen i 1324. Folk i byen grøsset da biskop Audfinn Sigurdsson anklaget enken Ragnhild Tregagås for ond magi.

Ifølge anklageskriftet hadde Ragnhild av brennende – men ugjengjeldt – kjærlighet til sin nygifte fetter prøvd å sabotere bryllupsnatten hans. Vitner mente å vite at Ragnhild uttalte trylleformularer og gjemte fem brød og fem erter i brudeparets seng for å gjøre fetteren impotent.

«Hun er henfallen til den kjetterske overtros avveier», dundret biskop Sigurdsson. Han var ikke bare anklager i rettssaken, men også dommer – og han kjente Ragnhild skyldig.

Bålet var ennå ikke den vanlige straffen for å praktisere trolldom og forsøke å forhekse andre. Ragnhild var bare en forvirret kvinne, mente biskopen, og han dømte enken til noen dagers faste på vann og brød.

Så lett slapp ikke en anklaget da heksefeberen tok tak i Europa fra midten av 1400-tallet. På slutten av middelalderen begynte de lærde å studere antikkens tenkere. Den nye tiden – renessansen – betydde at de gamle tekstene kom frem i lyset igjen, og det vrimlet av trylleformularer og beskrivelser av magi.

Et av disse trylleformularene var en 1000 år gammel hebraisk ramse: «Abrakadabra».

Ramsen har ingen mening, men den ble populær å fremsi blant både prester og bønder som et vern mot ulykke og sykdom. Ifølge folketroen kunne ramsen kurere malaria, beskytte avlingen mot dårlig vær og helbrede en syk gris.

Andre gamle tekster forklarte hvordan visse krystaller kunne fange ånder og få dem til å hjelpe til med å spå om fremtiden. Skriftene inneholdt også innviklede tabeller som kunne brukes til å kaste forbannelser.

Foruroliget forbød kirken mange av de gamle manuskriptene. Hvis onde hekser og trollmenn fikk tak i denne okkulte kunnskapen, kunne de forstyrre selve universets orden, mente paven.

Heling og sårpleie er djevelskap

Til tross for kirkens forbud klarte renessansens lærde i all hemmelighet å samle den gamle kunnskapen i såkalte svartebøker, grimoires. Ordet er avledet fra det franske ordet for grammatikk (grammaire).

Svartebøkene ble utgitt anonymt da forfatterne fryktet en dom for å fremme svart magi. Til tross for det kontroversielle innholdet var bøkene ekstremt populære, fordi de var fulle av gode råd og praktiske tips.

I boken De eldstes magi fra 1530 beskrives det hvordan ånder fra Olympen i antikkens Hellas – med tillatelse av den kristne Gud – kunne gi mennesker en hjelpende hånd:

«Disse åndene forkynner skjebnen og kan tildele dødelige forbannelser såfremt Gud tillater det.»

Den katolske kirke forsøkte å straffe eierne av bøkene, men det var vanskelig å bevise at bøkene faktisk hadde blitt brukt til svart magi. I stedet rettet kirken ofte søkelyset mot spåkoner og mennesker med kunnskap om naturmedisin.

Når en person hevdet å kjenne fremtiden eller å kunne lege sår med spesielle urter, må vedkommende ha kikket i de kjetterske bøkene, resonnerte kirken.

Til tross for splittelsen etter reformasjonen i 1517 var den katolske og den protestantiske kirken rørende enige om én ting: Hekser og alle former for magi måtte utryddes. Den katolske kirke opprettet en hel hær av dedikerte heksejegere for formålet – inkvisisjonen.

Med kirkens velsignelse reiste inkvisisjonens munker og jurister rundt på jakt etter hekser, og snart flammet bålene over hele Europa. Ifølge den franske heksejegeren Henry Boguet var det nok hekser å ta av. Bare i Europa levde det minst 1,8 millioner, anslo heksejegeren, for de var «overalt som mark i en hage».

Trolldom forbys ved lov

Den befolkningsgruppen som oftest ble anklaget for hekseri og kjettersk magi, var de såkalte kloke konene. Mange byer og landsbysamfunn hadde en klok kone som hjalp til ved fødsler og kunne forutsi dårlig vær ved å ta varsler fra skyene.

For kirken var den slags legehjelp og elementær meteorologisk kunnskap kjettersk – og presteskapet mistenkte til og med heksene for å kunne kontrollere været. Denne forestillingen fikk heksefeberen til å blusse opp ekstra kraftig når ekstremt vær knuste bygninger og ødela kornet på åkrene.

«Hagl og vind så sterk som aldri sett før gjorde stor skade. Derfor ble mange kvinner, som sies å ha laget hagl og vind, brent», skriver en bayersk krønike fra 1445.

Hekser kunne manipulere virkeligheten, hevdet kirken. Ved å smøre kroppen inn i fett fra kokte babyer fikk hekser for eksempel evnen til å fly, ble det sagt.

Når en tryllekunstner kunne få nøtter eller et tau til å sveve, bytte plass under en kopp eller forsvinne foran øynene på publikum, måtte vedkommende også stå i ledtog med onde ånder eller djevelen selv, resonnerte engelske kirkemenn.

I 1563 vedtok det engelske parlamentet derfor en lov mot «besvergelser, trolldomskunst og hekseri».

Loven foreskrev dødsstraff for «den som påkaller eller besverger ondskap, onde ånder og heksekunst ved hjelp av forhekselse, amuletter eller trolldom».

Også på kontinentet slo myndighetene ned på mennesker med spesielle evner. I 1566 sto magikeren Johann Büchsenschütz i den nordtyske byen Lemgo anklaget for å selge trylleformler og spå om andres fremtid i krystallkulen sin.

Til tross for tortur benektet Büchsenschütz at magien hans var djevelskap. Han hevdet i stedet at den ble skapt «under fremkomsten av Guds ord» – altså at Gud hadde inspirert ham.

Myndighetene i Lemgo endte opp med å løslate Büchsenschütz og nøyde seg med å brenne bøkene hans med magiske formler.

Trylleleksikon utløser kongens vrede

Sammenblandingen av hekseri og tryllekunst ble til slutt for mye for det engelske parlamentsmedlemmet Reginald Scot. I 1584 skrev Scot boken Avdekning av heksekunst for å forklare forskjellen.

De instruktive tegningene i boken forklarer hvordan en tryllekunstner går frem for å lure publikum. En av tegningene viser for eksempel en variant av Dedis gamle nummer, som ifølge Westcar-papyrusen imponerte farao Kheops i oldtiden.

På tegningen i Scots bok ligger en tilsynelatende hodeløs kropp på et bord. Ved siden av kroppen ligger et avkuttet mannshode på et fat. Tegningen avslører at mannen i virkeligheten er gjemt under bordplaten, slik at bare hodet stikker opp gjennom et hull i fatet.

Med sin bok ønsket protestantiske Scot å avsløre kirken. Når prester under nattverden påsto at oblaten og altervinen ble Jesu kropp, ristet fornuftige mennesker på hodet. For dem var ikke ritualet et mirakel, men bløff – akkurat som tryllekunst.

Boken Avdekning av heksekunst ble ingen suksess. I stedet fikk Scot både den engelske kirken og kongen på nakken. Å omtale triks og trylling oppmuntret bare folk til å bli hekser og gjøre onde gjerninger, mente Jakob 1.

I 1603 ga kongen ordre om at alle eksemplarer av Scots bok skulle beslaglegges og brennes, og bare noen få av bøkene er bevart. Fire år før hadde Scot selv dødd. Hadde forfatteren levd, ville han trolig havnet samme vei som boken sin – på bålet.

Det var først på 1700-tallet at heksejakten stilnet. Til da hadde menn og kvinner i hopetall blitt offer for flammene etter å ha blitt dømt for å ha utført djevelske trolldomskunster. Forskerne mener at opp mot 50 000 uskyldige mennesker havnet på bålet – dømt for å utøve svart magi.

Etter hvert som gruen fra hekseprosessene gled i bakgrunnen, vant tryllekunsten frem igjen. På 1700- og 1800-tallet ble trylleforestillinger en av de mest spektakulære formene for underholdning, og i dag betaler folk fortsatt gode penger for å se tryllekunstnere utføre magiske triks.