Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Intet kunne stoppe sjakkspillets seiersmarsj

I middelalderen ble europeerne grepet av sjakkfeber. Den katolske kirken forbød det kjetterske spillet som var blitt oppfunnet av hedninger, men uten hell.

photo 12/getty images

Et kostbart, forgylt sjakkspill danner rammen rundt en nederlandsk fortelling fra 1200-tallet.

I «Legenden om Roman fra Walewein og sjakkspillet» svever et kostbart sjakkbrett en vakker dag inn gjennom et åpent tårnvindu i kong Arthurs slott.

I nederlendernes gjendikting av den berømte britiske legenden om Arthur og ridderne av det runde bord forsvinner det gylne sjakkbrettet raskt ut gjennom vinduet igjen, og Arthur utbryter:

«Den som er beredt til å reise ut og hente sjakkspillet og levere det i min hånd, skal jeg gi hele mitt land.»

Ridderen Roman fra Walewein drar ut og må beseire drager og utallige sverdkjempere før han vender hjem i triumf med sjakkbrettet.

Legenden avslører at sjakk hadde en sentral plass i europeisk kultur i middelalderen. Spillet stammet opprinnelig fra India, kom til Europa via de vantro muslimene og ble umiddelbart fordømt av den katolske kirken.

Likevel måtte alle riddere, fyrster og konger lære å spille sjakk, for ellers kunne de umulig bevege seg i de høyere samfunnslag.

En fransk fyrste fikk denne kongebrikken i elfenben en gang på 800-tallet.

© photo 12/getty images

Brett og brikker ble brukt som luksusgaver

Fint utskårne brikker og et funklende brett bidro til sjakkspillets omdømme som et kongelig spill.

Et elfenbensbelagt spillbrett og forgylte brikker var den perfekte gave til adelsmannen eller fyrsten som hadde alt.

Etter hvert som sjakkspillets popularitet vokste, fikk konger, paver og hertuger mer og mer eksklusivesjakkspill i gave.

Edvard 3. av England (1327-1377) eide et brett der feltene besto av krystallglass og sort jaspis.

Den mektige baronen lord Mortimer, som var riksforstander i Edvard 3.s barndom, fikk laget et eksklusivt sjakkbord av muskatnøtttre importert fra Bandaøyene i Indonesia.

Selv vanvittig dyre råvarer som horn fra en enhjørning (i virkeligheten tannen fra narhvalen) ble også skåret til eksklusive sjakkbrikker.

Inderne spilte sjakk med terninger

Sjakkens opprinnelse er vanskelig å spore, men de fleste historikere heller i dag mot at inderne fant opp spillet for mer enn 1500 år siden.

Ifølge lokale legender ba en indisk konge på Aleksander den stores tid en klok mann finne opp et spill fordi han kjedet seg så forferdelig.

Da mannen vendte tilbake og pre­sen­te­rte et sjakkbrett med 64 felt og spen­nen­de regler, spurte kon­gen hvordan han øns­ket å bli belønnet.

Den kloke mannen svarte at han ville være fornøyd hvis hoffets skattmester kunne plassere et korn fra det kongelige kornkammeret på brettets første felt og dobbelt så mange på neste felt og så videre.

Skattmesteren lo hånlig av mannen, som kunne fått både gull og edelstener i belønning, men han ville avse noen få korn.

Men latteren stilnet etter hvert som kornkammeret ble tømt og det gikk opp for skattmesteren at sjakkspillets oppfinner i motsetning til ham visste at hvis man fordobler hele veien fra bare ett enkelt startkorn 64 ganger blir det til milliarder og atter milliarder.

Forskerne betrakter historien som en fargerik myte. De mener i stedet at et sjakklignende spill ved navn chaturanga ble oppfunnet på 500-tallet.

Navnet betød «hærens fire deler» på det gammelindiske språket sanskrit, og akkurat som sjakk ble det spilt på et brett med 8 x 8 felt.

Chaturangabrikkene viste en hær slik den så ut i datidens India: Med krigse­le­fan­ter, riddere til hest og fotfolk, samt en rajah (fyrste) som alle skulle beskytte.

Spillet krevde hele fire deltakere. De stilte sine åtte brikker opp i hvert sitt hjørne og kas­te­t terning på omgang. Den avgjorde hvil­ken brikke de måtte flytte.

En treer betød f.eks. at ridderen til hest rykket ett felt fram og ett til siden. En femmer ga spil­le­ren valget mellom å flytte en fotsoldat eller rajahen.

Inderne spilte chaturanga om penger, og alle landets adelige dyrket det med stor lidenskap selv om den hinduistiske religionen forbød gambling.

Chaturanga ble til chatrang

At chaturanga fant veien til Indias naboland skyldtes ifølge en seiglivet persisk myte at India prøvde å slippe å betale tributt til Persias sjah (konge).

Den persiske dikteren Ferdowsi gjenga legenden i verket «Kongeboken» fra ca. år 1000. Her beretter han om en indisk ambassadør som var i audiens hos sjahen.

Ambassadøren hadde med seg et spillbrett med 64 felt og en utfordring fra kongen av India:

«Jeg ber Dem undersøke dette sjakkspillet og legge det foran dem av Deres folk som besitter størst visdom. La dem drøf­te det nøye med hverandre, og hvis de kan, la dem oppdage prinsippene bak dette fantastiske spillet.»

Ambassadøren ga ifølge Ferdowsi perserne en uke på å gjette spillets regler – klarte de ikke det, skulle India slip­pe å betale tributt til Persia.

Dessverre for inderne rådet sjahen over en stor begavelse i form av vesiren Buzurjmihr, som gjettet reglene og sikret sin herre en stor årlig tributt.

Historikerne mener at chaturanga i virkeligheten kom til Persia med indiske kjøpmenn rundt år 600. Her ble reglene endret og tilpasset persernes temperament, og spillet chatrang ble skapt.

“Shah mat”
- stammer fra persisk og betyr, «kongen er død».

En av de mest betydningsfulle endringene ga hver spiller dobbelt så mange brikker å flytte med.

Antall bønder steg fra fire til åtte, og hver deltaker rådet nå over to hester og to krigselefanter som beveget seg diagonalt.

Tre helt nye brikker fant også veien til brettet: Rajahens rådgiver, vesiren og to stridsvogner som måtte flyttes i rett linje fram, sideveis eller bakover.

I motsetning til chaturanga ble det ikke brukt terninger til chatrang, kanskje fordi den muslimske troen ble persisk statsreligion i år 650 og imamene tordnet mot alle former for terningspill.

Uten terninger fikk spillerne frie hender til å velge hvilken brikke de ville flytte.

Kongebrikken fikk dessuten nytt navn etter den persiske kongetittelen, sjah. Kom en av sjahens bønder ved et mirakel ned til motstanderens startlinje, ble han forvandlet til en brikke som tilsvarte styrken til den brikken som sto på feltet når spillet startet.

Nådde bonden for eksempel ned til det ytterste høyre feltet på motstanderens startlinje, ble han til en stridsvogn.

Når en persisk chatrang-spiller satte motstanderen til veggs utbrøt han eller hun triumferende «shah mat» – kongen er død. Ordene vandret med spillet til Europa og ble til scacco matto på italiensk, checkmate på engelsk og sjakkmatt på norsk.

Muslimene tok chatrang til Europa

Chatrang-manien spredte seg i takt med at muslimske hærer i løpet av 600-tallet erobret hele Midtøsten og Nord-Afrika.

Sjakkens seiersgang falt sammen med den såkalte islamske gullalderen, der kunst og vitenskap blomstret.

Arabiske leger lovpriste chatrang og anså spillet for å være en kur mot sinnslidelser mens diktere fremhevet spillets lidenskapelige kvaliteter – et slag chat­rang mellom en kvinne og en mann hadde ofte klare erotiske undertoner.

Da muslimske maurere krysset Gibraltarstredet og erobret deler av Spania på begynnelsen av 700-tallet var chat­rang en av de mange fascinerende ny­ska­pel­sene de hadde med seg til Eu­ro­pa.

Spillet var et yndet tidsfordriv blant den mauriske overklassen i Spa­nia og Portugal, og det tok ikke lang tid før det bredte seg inn i Frankerriket nord for Pyreneene.

I tidlig middelalder var lidenskapen for chatrang derfor et av fellestrekkene ved både muslimske og kristne riddere.

Da en imam i Bagdad rundt år 800 spur­te den mektige kalifen Harun al-Ra­shid hva chatrang var, utbrøt den mu­slimske verdensherskeren: «Hva er livet?»

Mens kalifen Harun al-Rashid etter sigende beundret sine motstandere og aksepterte sine nederlag ved det rutete brettet var de første kristne chatrangspillerne tilsynelatende dårlige tapere.

En sydtysk krønikeskriver fortalte at den bayerske prinsen Okar satte frankernes kronprins til veggs i et spill chatrang rundt år 760.

Kongesønnen ble så rasende over nederlaget at han grep et sjakktårn og slo Okar i tinningen med det, hvorpå Okar sank død sammen.

Skak, 1858, skakmat artikel fra 1 2020

I 1800-tallets Storbritannia var dannede menn medlem av en sjakk-klubb.

© Shutterstock

Spillet ga visdom

I 1847 hadde det vitenskapelige britiske selskapet Royal Asiatic Society (RAS) en artikkel i medlemsbladet sitt.

Et ufullstendig persisk manuskript om sjakk var kommet selskapet i hende, men ingen visste hvor gammelt det var siden både datering og forfatternavn var gått tapt.

Teksten var øyensynlig skrevet av en lærd mann, kanskje en filosof som levde i middelalderen, hevdet RAS. Perseren fremhevet de mange fordelene med å spille sjakk.

Hjernegymnastikk
På samme måte som kroppen dør uten mat, dør sinnet uten åndelig føde. Sjakk er mat for sinnet.

Lær å regjere
Sjakkbrettet er et bilde på verden, der to herskere kjemper om å få overtaket. Sjakkspillet er god trening i kunsten å regjere og treffe beslutninger.

Få visdom
I likhet med kroppen har også sjelen sykdommer, som uvitenhet, grådighet og misunnelse. Sjakk er den beste kuren siden spillet fører til nysgjerrighet og tankevirksomhet. Gjennom sjakk oppnår mennesker visdom.

Taktisk trening
Siden sjakkspillet imiterer to hærer gir det en god forståelse av krigføring.

Forebygger uro
Sjakkspillet lar vanlige borgere føle seg som – og tenke som – konger og fyrster. Spillet skaper nærhet og vennskap, og forhindrer disputter og latskap.

Alle riddere måtte mestre sjakk

Chatrang gikk under mange navn i middelalderens Europa – fra xadrez i Portugal til zatrikion i Hellas.

De fleste stedene fikk det kongelige spillet navn etter den viktigste brikken: Sjahen. Forsøket på å gjengi det persiske ordet sjah ble til schach på tysk, og i Norge ble det som vi vet til sjakk.

I kraft av sin fornemme forhistorie som det foretrukne spillet for Midtøstens herskere, adopterte Europas adelige raskt den kongelige fornøyelsen.

Spillet avspeilet også den virkeligheten som europeiske riddere, baroner og konger levde i: Et føydalsamfunn med et strengt hierarki, der bøndene utgjorde underklassen og kongen tronet over alle.

Da korstogene startet i 1096, hadde sjakk for lengst utviklet seg til mer enn et spill. Sjakk var selve adgangsbilletten til selskapelige sammenkomster hos Europas makthavere.

«Selv sjakk, som det prates så mye om, har kostet mange riddere livet.»
Et fransk heltekvad.

I tillegg til å svinge et sverd og kjempe med lanse, måtte en ridder også kunne spille sjakk. 26 engelske adelsfamilier fikk tegnet sjakkbrikker eller sjakkbrett på våpenskjoldet sitt – så viktig og populært var spillet blitt.

Akkurat som i spillets opp­havs­land India satte Eu­ro­pas riddere penger over styr når de duellerte ved sjakkbrettet.

Selv om ridderne etter bes­te evne prøvde å leve opp til dyder som ære, ver­dig­het og nøkternhet, ble mange av dem drevet langt over grensen for hva som var sømmelig for en ridder etter forsmedelige nederlag rundt sjakkbrettet.

I eventyret om de fire sønner av Aimon (Haimon) fra 1100-tallet spiller en av de unge adelsmennene sjakk med keiserens nevø og dreper ham i sinne ved å slå offeret med sjakkbrettet.

© Christophel Fine Art/Getty Images

I et heltekvad fra 1200-tallet om ridderen Hervis av Metz advarte den unge kamphanens onkel mot spillemaniens mange fallgruver:

«Spill er kilden til mye strid, selv sjakk, som det prates så mye om, har kos­tet mange riddere livet.»

Sjakkspillets mer farlige sider unngikk heller ikke den katolske kirkens oppmerksomhet, og et kirkemøte i Roma i 1215 forbød prester å spille sjakk. I 1310 gikk tys­ke biskoper et skritt lenger under et kirkemøte i Trier og sammenlignet sjakk med hekseri.

Tyske pres­ter som ble tatt i å spil­le sjakk ri­si­ke­rte å bli bannlyst.

Spillet fikk nye regler

Gjennom hele mid­del­al­de­ren beholdt sjakk i grove trekk de arabiske reglene, der blant annet ve­­si­ren (dronningen) kun flyttet ett felt om gangen.

Det gjorde spillet til en langdryg affære som passet perfekt til den opphøyde roen som var idealet ved kongens hoff.

Med tiden ble de indiske og persiske brikkene imidlertid skiftet ut med mer gjenkjennelige motiver: Stridsvognene ble til tårn, krigselefantene ble til løpere, riddere ble til hester og vesiren ble til en dronning.

Men det var først på 1400-tallet, som en følge av en viss eksperimentering blant spanske og italienske sjakkspillere, at spillet fikk de reglene som gjelder i dag.

Bøndene fikk lov til å flytte to felt fram i første trekk, rokaden ble innført og dronningen fikk en hittil uhørt stor bevegelsesfrihet og ble brettets far­lig­ste brikke.

Enkelte historikere forklarer dronningens økte makt med middelalderens tilbedelse av Jomfru Maria.

Den nye og noe mer fartsglade utgaven av spillet førte til en sjakkboom på 1400-tallet. Spillet bredte seg fra kongens hoff og adelen til borgene i mid­­del­­al­de­rens byer.

Med Gutenbergs boktrykkerkunst midt på 1400-tallet ble bøker om sjakk­spil­lets regler mer tilgjengelige for andre enn konger og hertuger – den eld­ste sjakkboken som fortsatt eksisterer ble utgitt av spanjolen Luis Ramírez de Lucena i Salamanca i 1497.

Den bæ­rer tittelen Repetición de amores y arte de ajedrez («Gjentakelse av kjærlighet og sjakk­-spil­lets kunst.»)

Europeernes kjærlighet til sjakk er fortsatt stor den dag i dag.

Les også:

Sport

Biljard var et eksklusivt middelalderspill

1 minutt
badminton fjerbold sport
Kultur

Hvem er badminton oppkalt etter?

1 minutt
Sport

Vinn eller dø: Baseball-team spilte med livet som innsats

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Tast inn e-postadressen din for å motta en e-post med anvisninger for å nullstille passord.
Ugyldig e-postadresse

Skriv inn passord

Vi har sendt en e-post til med en kode
Feil: Skriv inn kode

Nytt passord

Passord er påkrevd
Vis Skjul