Alessandro Moreschi er omgitt av familien da han sovner inn 22. april 1922 etter lang tids sykdom.
Selv om han vært i den katolske kirkens tjeneste hele livet, går dødsfallet tilsynelatende upåaktet hen i Vatikanet.
Det nevnes verken i Vatikanstatens avis L’Osservatore Romano eller i årboken Annuario Pontificio. Selv Alessandro Moreschis dødsattest forsvinner sporløst.
Kastrasjonen betydde at kastratene ikke hadde noen hormonell seksualdrift, og kjønnsorganene deres forble uutviklede.
Kanskje skammer både stat og kirke seg over at det fenomenet Moreschi representerer, har overlevd så lenge i Italia.
Her ble guttebarn langt ut på 1800-tallet kastrert for å produsere den karakteristiske typen sangere som særlig den katolske kirken benyttet seg av.
Men kolleger og selv tidligere fiender hyller Moreschi i dødsannonser og under den godt besøkte offentlige begravelsen i San Lorenzo-kirken i Damaso.
«Engelen fra Roma», som Moreschi ble kalt, har sunget sin siste strofe.
Kastrater i kirken
Kastrasjon av gutter og menn har vært kjent siden oldtiden, da inngrepet blant annet ble brukt for å straffe slaver.
Først rundt år 400 dukket fenomenet kastratsangere opp i Europa i beretninger om det bysantinske rikets evnukker i Hagia Sofia-koret.
Men av ukjente årsaker forsvant fenomenet i 1204 og dukket først opp igjen mer enn tre århundrer senere – i Italia.
Ifølge den katolske kirkens dokumenter begynte kastrater å opptre i 1553, og i 1558 hadde Det sixtinske kapell kastrater i koret.
Ettersom det var forbudt for kvinner å synge i kirkene, ble sopran og alt sunget av unge gutter eller kontratenorer før kastratsangerne inntok rekkene.
Men i 1589 bestemte pave Sixtus at guttekoret i Det sixtinske kapell skulle skiftes ut med kastrater, sannsynligvis fordi kastratenes stemmeprakt var langt kraftigere og de dessuten hadde flere år på seg til å perfeksjonere kunsten – guttenes karriere var kort fordi den tok slutt da puberteten inntraff.
Den katolske kirken så på kvinner som opptrådte i kulturlivet som syndige, det være seg teater, ballett eller opera, så da operaen begynte å trekke folk, åpnet det seg nye arbeidsmuligheter for kastratene her.
Allerede i de aller første operaene rundt år 1600 var kastrater blant de som opptrådte, og de ble snart store stjerner i den nye sjangeren.
Og kastratene tok ikke bare kvinnerollene. Barokkens komponister satte likhetstegn mellom høy status og lys sangstemme, og kastratene ble derfor i stadig større grad også brukt i de mannlige helterollene.
I fenomenets storhetstid besatte kastratsangere gjerne mer enn to av tre operaroller.
Farinellis livsstil var så ekstravagant at den gjorde ham til en legende.
Berømte kastratsangere
De kastrerte sangerne var ofte store og svært fargerike personligheter. Enkelte ble ikke bare kjent for stemmeprakten, men også beryktet for sine utskeielser.
I takt med operaens voksende popularitet opp gjennom 1700-tallet ble de mest populære kastratene superstjerner som levde i sus og dus og menget seg med den absolutte overklasse.
Og snart begynte det å gå rykter om kastratenes kjærlighetsaffærer med adelige fruer.
Ryktene var ikke nødvendigvis usanne, men sannsynligvis sterkt overdrevne, for kastrasjonen innebar at kastratene ikke hadde noen hormonell seksualdrift, og i tillegg sluttet kjønnsorganene deres å utvikle seg.
Men kastratene hadde fortsatt en mental seksualdrift og var dessuten «ufarlige» for de adelige kvinnene ettersom de ikke risikerte at affæren endte med en uønsket graviditet.
Kastratene ble også demonisert for å ha homofile tendenser.
Eventyreren Giacamo Casanova har blant annet skildret kastratsangernes pirrende androgyne fremtoning og deres eventyr med rike adelsmenn i sine beretninger fra 1700-tallets Italia.
Kastrater får konkurranse
På slutten av 1700-tallet begynte kastratenes popularitet å dale.
Operaen skiftet stil, og en ny type heroisk tenor, personifisert av franske Gilbert-Louis Duprez, vant frem i helterollene på bekostning av kastratene. Samtidig ga et økonomisk oppsving i Italia nye og bedre fremtidsutsikter, og mange fattige foreldre som før ville ha vurdert kastrering som en karrieremulighet for sine guttebarn, kom nå på andre tanker.
Hør lyden af kastraten; den mandlig sopran:
Også Napoleon 3.s tiltak spilte inn. I Frankrike såvel som i de delene av Italia han kontrollerte, ble kastrasjon forbudt, og kvinner fikk formelt lov til å synge i både kirke og opera.
Men innenfor Vatikanets murer ble tradisjonen holdt i hevd lenge etter at den mistet sin appell hos den brede befolkningen.
Blant de mange tradisjonene som krevde kastrater i koret, var den årlige fremføringen av Gregorio Allegris «Miserere» i uken før påske.
Og selv om lemlestelse stred mot den katolske læren, unnskyldte kirken bruken av kastrater med at bel cantoen tjente til Guds ære.
Den siste kastraten
Alessandro Moreschi ble født 11. november 1858, bare tre år før den siste kastratsuperstjernen Giovanni Battista Vellutis død.
Han kom til verden under fattige kår som nummer sju i en omfangsrik barneflokk i den lille italienske småbyen Monte Compatri.
Som med så mange andre kastratsangere er det ikke kjent hvorfor og hvordan Alessandro Moreschi ble kastrert.
Dåpen ble hastet gjennom den dagen han ble født, noe som tyder på at han led av livstruende sykdom eller misdannelse, og kastrering var en utbredt behandling mot en rekke sykdommer.
Det sixtinske koret med Alessandro Moreschi, som på dette tidspunktet muligens har vært den siste gjenværende kastratsangeren. Årstallet for bildet er ukjent.
Sykdom ble imidlertid også ofte brukt som unnskyldning, for selv om kastrasjon var utbredt, var praksisen uønsket. Inngrepet var langt fra ufarlig.
Bedøvelsen besto av varme bad, opium og sammenklemming av halspulsåren i nakken helt til barnet mistet bevisstheten.
En overdose eller et litt for langvarig press kunne lett ende med døden. Deretter ble sædlederne skåret over eller knust.
Faren for senskader som blødninger og infeksjoner var også i høy grad til stede.
De som overlevde, måtte takle helseproblemer og et særpreget utseende, med overdrevne fettansamlinger på hofter, rumpe, bryster og øyelokk.
Kastratene ble misdannet
Mangelen på kjønnshormoner i puberteten hindret ikke bare guttene i å komme i stemmeskifte, men gjorde også at beinveksten ikke stoppet når den skulle. Kastratene fikk derfor unaturlig lange lemmer og ribbein.
De lange ribbeina resulterte i en enorm lungekapasitet, noe som var en del av hemmeligheten bak kastratenes stemmeprakt.
Også psykisk hadde inngrepet en høy pris. Selv om superstjernene ble tilbedt, ble kastratene generelt gjort til latter for sitt eiendommelige utseende og manglende manndom og seksuelle evner.
De fleste fikk heller aldri den karrieren foreldrene hadde drømt om, og levde i stedet utenfor det sosiale fellesskapet.
Sang som engler
Kastratene var ikke bare menn som sang som kvinner. Når kastrasjonen fant sted før puberteten, ble mennenes stemmebånd værende korte og stemmen lys. Til gjengjeld vokste skjelettet, og dermed også ribbeina, over en lengre periode enn normalt.
Resultatet var at kastratene fikk en svært rommelig brystkasse og dermed en usedvanlig lunge-kapasitet og svært kraftfull stemme.
En samtidig beskrev stemmen slik: «Så klar og gjennomtrengende som en korgutts, men en hel del kraftigere og med noe eiendommelig og tørt over seg. Den er imidlertid briljant, lett og full av gjennomslagskraft».
Kastratenes unike stemmeprakt fikk mange komponister til å skrive egne partier beregnet nettopp på dem.
På Moreschis tid var tradisjonen med kastratsangere så på hell at den katolske kirken knapt greide å fylle rekkene selv i det mest prestisjefylte koret i Det sixtinske kapell.
Kastrering av gutter var blitt forbudt i det meste av landet i 1861, og ni år senere omfattet forbudet hele Italia.
Alessandro Moreschi ble sannsynligvis bare kastrert fordi han kom fra en avsidesliggende landsby.
I 1871 ble den 13 år gamle Moreschi sendt til Roma for å gå på en skole for korgutter ved den katolske kirken San Salvatore in Lauro.
Moreschi var den eneste kastraten blant skolens elever og må ha følt seg svært annerledes, selv om de fysiske tegnene på kastrasjonen ikke var så tydelige i hans tilfelle.
Moreschis stille liv
Mangelen på kastrater betydde at Moreschi gjorde kometkarriere i Vatikanet. Som 15-åring ble han førstesopran i Basilica di San Giovanni in Laterano, og han opptrådte ofte for overklassen.
Da Moreschi var 25, ble han tatt opp i Det sixtinske kapells kor uten den rutinemessige prøvetiden. At utvalget av kandidater nå var begrenset og det bare var seks kastrater igjen i koret, spilte nok en rolle. På dette tidspunktet hadde pave Leo 13. forbudt å ansette flere kastrater i kirken, med Det sixtinske kapell og andre pavelige basilikaer i Roma som eneste unntak – og i 1902 var det slutt også her.
Hør kastraten Alessandro Moreschi synge Ave Maria:
I 1903 bestemte pave Pius 10. at de få kastratene som var igjen, skulle erstattes med guttesangere.
Men av ukjente årsaker, muligens på grunn av hans årelange tilknytning, fikk Moreschi lov til å bli.
I motsetning til mange av sine forgjengere, levde Moreschi stille og tilbaketrukket. I sine unge år kunne han bli grepet av øyeblikket etter en konsert og gi seg til å spankulere rundt blant publikum for å motta dets gunst, men denne trangen avtok med alderen.
Moreschi var den eneste kastratsangeren som levde lenge nok til å få stemmen foreviget for ettertiden. I 1902 og 1904 spilte han inn 17 numre, og opptakene gir et unikt innblikk i kastratsangernes stemmeprakt.
I videoen under kan du høre Moreschi synge Ave Maria.