Krinolinekjole

Krinolinen gjorde at livvidden virket smalere. Det gjorde kjolen uhyre populær.

© Getty Images

Kjolemote tok tusenvis av kvinneliv

På midten av 1800-tallet var krinolinekjolen topp mote. Men den gigantiske kjolen var ikke bare upraktisk – den var også livsfarlig. I løpet av noen år forårsaket den trolig flere tusen kvinners død.

13. juli 2018 av Thomas Hebsgaard

Mrs. Steel befant seg som vanlig i butikken sin på Tacket Street i Ipswich da hun hørte paniske skrik fra kjøkkenet lenger inne i huset. Hun styrtet mot lyden og fant husets unge tjenestepike, Emma, omspent av flammer. Krinolinekjolen hennes hadde kommet for nær ildstedet, og ilden hadde fått fatt før hushjelpen oppdaget det. Nå slikket flammene oppover ryggen hennes.

Mrs. Steel forsøkte å banke flammene ut, og etter fem minutters tid fikk hun slokket flammene med hjelp fra en forbipasserende og en ansatt i nabobutikken. Men da var det for sent. Legene på Ipswich & East Suffolk Hospital kunne ikke redde Emma fra de fatale brannskadene. Hun ble bare tolv år gammel.

Den tragiske episoden, som fant sted 23. mars 1868, var langt fra enestående. Avisene flommet over av historier om kvinner som gikk opp i flammer eller på annen måte ble skadet eller drept på grunn av 1800-tallets uten sammenligning farligste mote: krinolinekjolen. Et fenomen som med en samtidig avisskribents ord fikk kvinner til å minne om «halverte luftballonger eller demonterte kirkeklokker».

Stålfabrikker fikk ny kunde

Allerede på 1700-tallet dikterte moten kjempestore selskapskjoler som femdoblet volumet på underkroppen ved hjelp av lag på lag med stoff og underkjoler avstivet med hestehår. I 1853 hadde slike kjoler lenge vært ute av bildet, men så inntok en ytterst stilbevisst kvinne motens hovedstad, Paris.

Det året giftet keiser Napoleon 3. seg nemlig med den 18 år yngre Eugénie, som med sine moteriktige klær raskt ble et ikon i hele Europa. Da hun i 1855 anskaffet seg den nyoppfunne krinolinekjolen for å skjule graviditeten, ble hun dermed raskt kopiert.

Med krinolinen kunne Eugénie trekke i et regelrett bur bestående av «rockeringer» som spilte ut kjolen og fikk magen til å se mindre ut. Kjolen hadde også den fordelen at det ikke skulle så mye stoff til for å få den til å se enorm ut, og at Eugénie lettere kunne bevege seg, ettersom beina hadde fritt spillerom under krinolinen.

I løpet av få år spredte «krinolinemanien» seg til hele Europa og USA.

Bare på Thompsons krinolinefabrikk i New York sendte de tusen syerskene i 1859 ut så mange som 4000 krinoliner om dagen. En annen krinolinefabrikk opplyste på samme tid at produksjonen konsumerte et helt tonn stål om dagen.

Masseproduksjon gjorde at billige krinoliner spredte seg til alle samfunnslag. Men i motsetning til på 1700-tallet var moten denne gangen direkte farlig. Det blomstrende industrisamfunnet var nemlig fylt med feller for kvinner kledd i de klokkeformede kjolene.

Fabrikker i Europa og USA produserte tusenvis av krinolinekjoler. Daglig gikk det med flere tonn stål til underkjolebur.

© Mary Evans/Scanpix

Menn fortrengt fra fortauet

Den på alle måter omfangsrike moten ga for det første en del hverdagsproblemer for kvinnene og omgivelsene deres.

Krinolinene målte gjerne fra en halv til en hel meter i diameter, og i tillegg kom selve kjolestoffet, som flommet nedover klokkekonstruksjonen fra hoften. Med slep og stoff kunne de største krinolinekjolene komme opp i halvannen meter i diameter og mer enn fire meter i omkrets. Det skapte naturlig nok en del plassmangel i gatebildet.

«Det er ingen enkel sak å ta seg frem langs Broadway», kommenterte en skribent i The New York Times. «Fortrengt av krinoliner er den beste løsningen for en ridderlig herre å tre ned fra fortauet og ut i veibanen».

«Fruer insisterer på å komme til gudstjenesten i krinolinen», klaget en kommentator i britiske The Times. «Derfor har benker reservert til fire personer nå knapt plass til to».

I samme avis rapporterte en annen skribent at hele 400 seter under en veldedighetstilstelning var avsatt til kvinnelige gjester med krinoliner. Og tidsskriftet The Ladies Cabinet hadde i 1855 et leserbrev på trykk fra en parisisk vognmann som mente at moten ødela forretningene hans:

«En omnibus med 20 plasser kan nå bare ta fire personer», klaget den økonomisk pressede skribenten.

Tatt av vinden

Også for kvinnene selv ga kjolene problemer. Etter en stormfull februarlørdag i 1858 kommenterte The New York Times’ værreporter blant annet:

«Luften var bitende kald, og det blåste i ett sett. Det var bare så vidt kvinnene i de omfangsrike krinolinene klarte ta seg frem i vinden. Mange ble båret avsted raskere enn hva godt var».

Bare det å komme gjennom en dør eller delta i sosiale sammenkomster kunne være en utfordring.

«Store krinolinesammenstøt forekom», rapporterte en journalist fra en overfylt foredragssal i 1858.

Og med en fransk hoffdames ord var det å føre seg elegant frem ikledd krinoline «en rendyrket kunstart».

«Å reise, å legge seg ned, å leke med barna eller bare det å håndhilse på noen eller gå en tur, var utfordringer som krevde stor tålmodighet og god vilje for å løses. Det var på denne tiden det gradvis gikk av moten for en mann å tilby armen til en kvinne han ønsket fast følge med», skrev hun.

Når en krinolinekledd kvinne spaserte, gjaldt det å unngå for lange skritt, ellers kunne kjolen svinge ut av kontroll, mens eksempelvis trapper utgjorde en helt spesiell utfordring. I de bratteste trappene hadde uskikkelige unggutter fri utsikt opp under krinolinen, og samtidig var kvinnene nødt til å løfte opp kjolen for å unngå å snuble. Dermed kom enda mer av benklærne deres til syne, noe som opprørte samtidens tilkneppede moralister kraftig.

Stålringene i krinolinekjolen hektet seg noen ganger fast. Som oftest var det irriterende, men en gang imellom reddet det også liv. Eksempelvis i 1858, da Martha Sheppard prøvde å begå selvmord ved å hoppe ut fra en bro. Krinolinekjolen slo seg opp som en ballong og sørget for en trygg landing i vannet.

© Getty Images

Blottlagt undertøy og andre hverdagslige utfordringer bleknet likevel sammenlignet med krinolinemaniens langt mer makabre konsekvenser.

Ild var uten sammenligning den største faren. Krinolinenes tyll og musselin var like lett antennelig som populært, og kjolenes omfang betydde at mange – i likhet med Emma fra Ipswich – først for sent oppdaget når de var kommet for nær en peis eller oljelampe.

Artikkelen «Farene ved krinoline» i The New York Times 16. mars 1858 forklarte hvorfor det ofte gikk så galt når flammene først fikk tak:

«I slike tilfeller beskytter den omsluttende krinolinen flammene på samme måte som en skorstein».

Bedre ble det ikke av at krinolinene gjorde det umulig for kvinner i et selskap å hjelpe hverandre i tilfelle brann. Det bemerket blant andre den britiske lady Dorothy Nevill da hun selv kom for nær en gnist.

«I løpet av et øyeblikk sto jeg i flammer», skrev hun.

«Ingen av de øvrige tilstedeværende damer kunne gjøre mye for å hjelpe meg, ettersom de enorme krinolinene etterlot dem helt hjelpeløse når de var i nærheten av åpne flammer, og hadde de kommet for nær meg, ville de også ha stått i lys lue selv».

Lady Nevill klarte å kvele ilden ved å rulle seg inn i teppet foran peisen, men resten av livet måtte hun leve med brannsår på armene på grunn av «denne monstrøsiteten – krinolinen».

En bulgarsk journalist regnet seg frem til et dødstall på 39 927 som skyldtes krinolinebranner i løpet av motemaniens glansperiode på 14 år – «det vil si åtte om dagen». Tallet er nok noe overdrevet, men at det dreier seg om et fire- eller femsifret tall, er sannsynlig. Den berømte sykepleieren Florence Nightingale kom eksempelvis frem til et dødstall på 277 bare i England i 1863-64.

Tusener gikk opp i røyk

Samme år – 8. desember 1863 – inntraff maniens mest makabre episode i sentrum av Chiles hovedstad, Santiago. Opp mot 3000 kirkegjengere hadde den kvelden klemt seg inn til messe i en proppfull Iglesia de la Compañia. 

En måneds festligheter til ære for Jomfru Maria nærmet seg en avslutning, og kirken var overdådig pyntet med lys, blomsterkranser og prangende draperier. Nesten alle messegjester var festkledde kvinner iført slør og mektige krinolinekjoler.

Seremonien var ennå ikke kommet i gang da en voldsom ild plutselig flammet opp i draperiene rundt altertavlen, som var omgitt av levende lys.

«Brannen var grusom i sin plutselighet og skremmende i sin voldsomhet», skrev The London Journal.

«Vann, vann!» lød ropene fra de som sto nærmest ilden, og lynraskt spredte panikken seg blant kvinnene i det overfylte kirkerommet.

«Skremt fra sans og samling, ilende av gårde i en ubesindig fart, sammenklemt i en tett masse, besvimende i stort antall og alle filtret inn i lange, klokkeformede krinolinekjoler, satte kvinnene kurs mot dørene», rapporterte det britiske tidsskriftet videre. Ulykkeligvis var sidedørene lukket, så eneste vei ut var gjennom kirkens hovedport. Her ble kvinnene presset ubehjelpelig sammen i en kaotisk klump av sammenviklede krinoliner.

«I den tilstanden kunne de verken komme seg unna eller slippe andre forbi. For hvert øyeblikk ble mengden høyere og mer kompakt. Ikke én kunne gjøre seg selv fri».

De desperate skrikene og røyken fra kirken fikk sterke menn til å komme løpende og gå løs på de lukkede dørene og prøve å rykke kvinnene løs ved hovedporten – men stort sett forgjeves. Ifølge The London Journal slet noen av de «heroiske» redningsmennene også så hardt i kvinnenes armer at de bokstavelig talt rev dem av.

En mindre flokk kvinner ble ifølge tidsskriftet trukket løs av en tililende gaucho som kastet lassoen inn i mengden og brukte hestens rå styrke til å trekke de desperate fri. Likevel døde to tredjedeler av kvinnene.

«I det korte tidsrommet av et kvarter ble 2000 kvinner – få øyeblikk før strålende og vakre i livets frodigste flor – forvandlet til svidde og heslige lik, forferdelige å se på, og umulige å kjenne igjen», rapporterte The London Journal.

En korrespondent fra The New York Times beskrev den uhyggelige scenen ved branntomta neste morgen:

«I dagens krystallklare lys var scenarioet ubeskrivelig skrekkelig. 2000 kropper i alle faser av forkulling, fra svertet aske til den minste forbrenning, lå i hauger rundt utgangsdørene. Den siste kampen var smertefullt avlesbar i de ivrige stillingene, de utstrakte hendene og de stirrende øyeeplene».

En kirke i Chiles hovedstad Santiago utviklet seg i 1863 til et inferno da flammene fikk fatt i de kvinnelige messegjestenes krinoliner.

© Nathan Hughes & Shutterstock

Invalid etter kjolesnubling

Selv om brannfaren ble den mest dødelige faktoren ved krinolinemanien, var krinoliner imidlertid også skyld i andre like alvorlige ulykker, og igjen var det størrelsen på kjolene som var hovedårsaken. Ikke minst var risikoen for fall betydelig, både for kvinnene selv og for folk rundt dem.

En ulykkelig, londonsk mann måtte i den forbindelse i 1858 rykke inn en annonse i The Times med anmodning om økonomisk hjelp etter å ha snublet i en forbipasserende kvinnes krinoline mens han skubbet en rullestol. Skadene han pådro seg hadde gjort ham ufør.

Enda verre gikk det med den 60 år gamle portøren James Welsh da føttene hans viklet seg inn i en kvinnes kjole på gaten. Mannen falt over ende og havnet under en forbipasserende hestevogn. Sammenstøtet endte med at Welsh brakk lårhalsen, mens kvinnen han hadde snublet i, forsvant i mengden.

En serie andre alvorlige krinolineulykker skyldtes at et økende antall kvinner begynte å arbeide på fabrikker. For selv om kombinasjonen av krinoliner og masseproduksjon var en meget farlig cocktail, stoppet det ikke kvinnene fra å kle seg etter moten.

I den mer uskyldige enden av skalaen måtte et pottemakeri i Staffordshire i England konstatere et samlet tap på 200 pund for året 1863 på grunn av krinolinekledde ansatte som feide borti keramikk på hyllene slik at det gikk i bakken med et knas. For samme beløp kunne eieren ha ansatt opp mot 20 ufaglærte, mannlige arbeidere i et helt år.

Langt alvorligere var imidlertid skadene som oppsto når fabrikkpikenes krinoliner kolliderte med det evig snurrende maskineriet. Det gjorde fabrikkene til rene dødsfellene. På en britisk papirfabrikk var 17 år gamle Caroline Marshall en dag i 1860 for eksempel i ferd med å smøre et reimtrekk da den «omfangsrike krinolinen» ble viklet inn i maskineriet. Før noen rakk å gripe inn, var den unge kvinnens bakhode så hardt kvestet at livet ikke sto til å redde.

Leeds-kvinnen Harriet Moody på 22 år var like uheldig i 1863. Hun flyttet seg for å la en kollega passere henne på klesfabrikken der hun arbeidet, og plutselig hektet krinolinen hennes seg fast i et reimtrekk. Da det endelig lyktes å stanse maskineriet etter nesten 15 minutter, var den unge Harriet så uhjelpelig viklet inn i krinolinen og hardt skadet, at hun døde få minutter senere.

Påkledningen begynte med at kvinnen fikk et stativ rundt livet. Deretter ble det lagt på et lag stoff som fungerte som en underkjole oppå stativet.

© Getty Images

Skuespiller døde på settet

Ulykkene fikk flere fabrikkeiere til å forby sine ansatte å gå med krinoliner på jobb. Men ingenting tyder på at alle ulykker fikk kvinnene til å droppe de utspilte kjolene på fritiden.

Det skulle imidlertid endre seg da motebildet snudde. Krinolinene ble etter hvert til krinolinetter med halve metallringer som utelukkende struttet ut bak kvinnen. Mange valgte også å gå over til såkalte tournurer, som bare løftet stoffet opp rett bak hoftepartiet. Da 1800-tallet gikk mot slutten, var det for lengst slutt på krinolinemanien og alle ulykkene den førte med seg.

Så sent som i 1930 ble verden imidlertid igjen påminnet hvor livsfarlige krinolinene kunne være. Den 20-årige skuespilleren Anita Foy tok en kort pause i opptakene til filmen «Spanish Eyes» i London, da krinolinekostymet hennes kom for nært en stråleovn. En kortfattet notis i avisen oppsummerte hvordan dramaet utspant seg:

«Scenemesteren, som hørte hennes skrik, kvalte flammene med et teppe, men den lidende døde av sjokket».

Motetendenser kommer og går - noen mer fredelig enn andre. Akkurat nå kan vi derfor tilby deg to nummer av HISTORIE og en lekker, stilren jakke. Den er funksjonell både på vei til jobb og på fjellturen, og den har ...

  • ... ventilasjon under armene.
  • ... justerbar hette.
  • ... glidelås med beskyttelse ved haken.

Gjør krav på tilbudet her! 

Les mer

Susan J. Vincent: The Anatomy of Fashion, Berg, 2009. C. Willett & Phillis Cunnington: The History of Underclothes, Dover, 1992. Julie Wosk: Women and the Machine, Johns Hopkins University Press, 2001 New York Times Article Archive.

Kanskje du er interessert i