Beethoven – det døve geniet

Mozarts avløser som vidunderbarn

Med sju barn å forsørge, hvorav tre nådde voksen alder, strevde Johann med å få pengene til å strekke til.

Han satset på å drive den musikalske sønnen Ludwig til å bli et vidunderbarn på samme måte som den berømte Mozart.

Derfor ble sønnen allerede som fire­åring tvunget til å spille piano opp til fire timer om dagen.

Innimellom hendte det at faren kom full hjem etter en kveld på vertshuset og forlangte at Ludwig skulle stå opp midt på natten for å demonstrere ferdighetene sine på pianoet for drikkebrødrene hans.

Hvis den søvndrukne gutten spilte feil, fikk han juling.

Til tross for den harde behandlingen utviklet Ludwig seg til en dyktig musiker. Han spilte sin første offentlige konsert allerede som sjuåring.

Faren løy imidlertid om alderen hans og påsto at han var to år yngre for at sønnens begavelse skulle framstå som enda mer bemerkelsesverdig.

Spilte for Mozart

Ludwig fikk orgelundervisning, og som tiåring var han dyktigere enn studie­kameratene som var dobbelt så gamle.

Han komponerte også sine egne orgelstykker. Noen av dem var skrevet slik at han ikke kunne spille dem selv fordi hendene hans var for små.

En av lærerne hans spurte hvorfor han skrev musikk som han ikke kunne spille selv.

«Det kommer jeg til å kunne når jeg blir eldre,» svarte den unge Ludwig.

Takket være farens kontakter kunne Beethoven legge ut på en reise til Wien, der han som sekstenåring fikk anledning til å spille for ingen ringere enn Mozart.

Da mesteren hørte Beethovens improvisasjoner, ble han imponert.

«Legg merke til ham. En vakker dag blir han berømt,» sa han.

Beethovens mor døde tidlig

Beethovens besøk i Wien ble avbrutt etter bare to uker.

Den unge komponisten fikk beskjed om at moren hans lå for døden hjemme i Bonn.

Etter hennes død ble farens alkoholmisbruk enda verre, og som syttenåring fikk Beethoven ansvaret for å forsørge familien.

Takket være en stilling som kammermusiker ved kurfyrstens hoff klarte den unge mannen oppgaven.

Med hjelp fra kurfyrsten og andre rike kontakter kunne Beethoven igjen reise til Wien, som på den tiden var den klass­iske musikkens hovedstad.

Formålet med reisen var å studere komposisjon hos Jose­ph Haydn, en av den tidens musikalske stjerner. Denne gangen ble Beethoven værende i Wien, og han ble snart en aktet musiker og komponist.

Beethovens tidlige verk var i den framherskende wienerklassisistiske stilen, men litt etter litt utviklet han en mer følelsespreget og selvstendig stil og ble en av romantikkens pionerer.

Han var også politisk radikal og en stor beundrer av Napoleon, som på denne tiden var godt i gang med å erobre Europa.

Da Beethoven skrev sin tredje symfoni, den såkalte Eroica, som ble uroppført i 1805, hadde han tenkt å tilegne den til det revolusjonære idolet sitt.

Men da han hørte at Napoleon hadde sviktet de republ­ikanske idealene sine og utropt seg selv til fransk keiser, fjernet han tilegnelsen.

Over­strykingen i originalnotene er gjort med så stor voldsomhet at pennen har gått gjennom papiret.

Allerede i 1801 hadde Beethoven fortalt en venn at han hadde hatt alvorlige problemer med hørselen en stund.

I et gripende brev som først ble funnet etter hans død, framgår det også at han hadde overveid å ta sitt eget liv.

Komponisten skjulte at han var døv

I begynnelsen holdt han den tiltakende døvheten hemmelig.

Det førte til at han isolerte seg, og ofte misforsto folk det at han var lite utadvendt og tok ham for å være arrogant.

Rundt 1818 var han blitt fullstendig døv og måtte kommunisere med omverdenen ved hjelp av penn og papir.

Men selv om han ikke lenger selv kunne spille, fortsatte han å komponere.

«Jeg hører tonene inni meg,» sa han.

Til tross for suksessen som komponist var Beethoven en ensom mann.

Han forelsket seg i flere kvinner, men ingen av forholdene førte til ekteskap.

Han fridde blant annet som førtiåring til en 22 år gammel musikkelev, men fikk nei.

I samtlige kilder blir Beethoven ofte beskrevet som klossete, uhygienisk og sjuskete kledd.

Når man legger til det notorisk dårlige humøret hans, er det kanskje ikke så rart at han aldri ble gift, men samtidig gjorde det at han kunne vie all sin kjærlighet til musikken.

Komponisten får en sønn i retten

Da Beethovens bror, Kaspar Karl, døde i 1815, gikk Beethoven til rettssak for å bli formynder for brorens sønn, Karl.

Han hevdet at enken etter Kaspar Karl var uskikket som mor, og han ble formynder for gutten. Kanskje håpet han endelig å få oppleve et lykkelig familieliv.

Han anbrakte Karl på en internatskole, var streng og krevde mye av gutten. I 1826 gikk det så langt at Karl prøvde å ta livet av seg.

Han overlevde selvmordsforsøket, men etterpå sa han at grunnen til at han hadde skutt seg, var at onkelen hans plaget ham for mye.

Etter selvmordsforsøket tilbrakte Beethoven en periode sammen med nevøen på landet. Under reisen tilbake til Wien fikk den allerede sykdomsplagede komponisten lungebetennelse, og han kom seg aldri.

Da slutten nærmet seg, fikk han besøk av noen venner som satt hos ham ved sykesengen.

Da de skulle gå, skal den døende maestroen ha sagt «Klapp, venner! Komedien er slutt.»

Tjue tusen fulgte ham til graven

Den 26. mars 1827 døde Ludwig van Beethoven – 56 år gammel.

Den østerrikske komponisten Franz Schubert bar en fakkel i begravelsestoget et par dager senere. Tjue tusen mennesker fulgte mesteren til graven.

Beethoven testamenterte de jordiske eiendelene sine til Karl, men den musikalske arven kom hele menneskeheten til gode.

Mange av verkene hans er fortsatt blant de mest kjente og spilte innenfor klassisk musikk, for eksempel den kjente klaversonaten Apassionata eller den dramatiske femte symfonien, som også kalles Skjebnesymfonien.

Få pianoelever har sluppet unna begynnelsen av «Til Elise», som er enkel, men vakker.

Stykkets fulle navn er «Bagatell nummer 25 i a-moll».