Glitrende lysekroner sprer lyset ut over en velfylt konsertsal i Wien. Publikum sitter helt oppslukt av musikken.
I siste sats utvides symfoniorkesteret med et kor.
Kampen og fortvilelsen som de ordløse musikalske tonene så langt har uttrykt, går over i euforisk glede.
Det er som om komponisten, tross alle livets vanskeligheter, har et ønske om å hylle selve gleden ved å være til.
Komponisten, som står vendt mot orkesteret, hører imidlertid ingen ting. Ludwig van Beethoven er stokk døv.
Det er først da musikken har tonet ut og noen klapper ham på skulderen for å få ham til å snu seg mot salen, at han ser det festkledde publikummet hylle ham med ekstatiske, stående ovasjoner.
Beethovens niende symfoni, med den kjente avslutningen «Ode til gleden», ble uroppført i 1824. Men mannen bak det storslåtte verket var langt fra noen glad og fredfylt mann.
Av sine samtidige blir han tvert imot beskrevet som irritabel og temperamentsfull, og han hadde mange grunner til å være dypt ulykkelig. Ludwig van Beethoven ble født 16. desember 1770 i Bonn i dagens Tyskland.
Faren, Johann van Beethoven, var ansatt ved kurfyrstens hoff som sanger og fiolinist. Han var en dyktig musiker, men han hadde også et alkoholproblem.

Tretti år gammel begynte Beethoven å miste hørselen, og de siste ti årene var han helt døv. Hørselstapet ble trolig utløst av en tyfusinfeksjon.
Mozarts avløser som vidunderbarn
Med sju barn å forsørge, hvorav tre nådde voksen alder, strevde Johann med å få pengene til å strekke til.
Han satset på å drive den musikalske sønnen Ludwig til å bli et vidunderbarn på samme måte som den berømte Mozart.
Derfor ble sønnen allerede som fireåring tvunget til å spille piano opp til fire timer om dagen.
Innimellom hendte det at faren kom full hjem etter en kveld på vertshuset og forlangte at Ludwig skulle stå opp midt på natten for å demonstrere ferdighetene sine på pianoet for drikkebrødrene hans.
Hvis den søvndrukne gutten spilte feil, fikk han juling.
Til tross for den harde behandlingen utviklet Ludwig seg til en dyktig musiker. Han spilte sin første offentlige konsert allerede som sjuåring.
Faren løy imidlertid om alderen hans og påsto at han var to år yngre for at sønnens begavelse skulle framstå som enda mer bemerkelsesverdig.
Spilte for Mozart
Ludwig fikk orgelundervisning, og som tiåring var han dyktigere enn studiekameratene som var dobbelt så gamle.
“Legg merke til ham, en vakker dag blir han berømt.” Mozart om den unge Beethoven
Han komponerte også sine egne orgelstykker. Noen av dem var skrevet slik at han ikke kunne spille dem selv fordi hendene hans var for små.
En av lærerne hans spurte hvorfor han skrev musikk som han ikke kunne spille selv.
«Det kommer jeg til å kunne når jeg blir eldre,» svarte den unge Ludwig.
Takket være farens kontakter kunne Beethoven legge ut på en reise til Wien, der han som sekstenåring fikk anledning til å spille for ingen ringere enn Mozart.
Da mesteren hørte Beethovens improvisasjoner, ble han imponert.
«Legg merke til ham. En vakker dag blir han berømt,» sa han.
Beethovens mor døde tidlig
Beethovens besøk i Wien ble avbrutt etter bare to uker.
Den unge komponisten fikk beskjed om at moren hans lå for døden hjemme i Bonn.
Etter hennes død ble farens alkoholmisbruk enda verre, og som syttenåring fikk Beethoven ansvaret for å forsørge familien.
Takket være en stilling som kammermusiker ved kurfyrstens hoff klarte den unge mannen oppgaven.
Med hjelp fra kurfyrsten og andre rike kontakter kunne Beethoven igjen reise til Wien, som på den tiden var den klassiske musikkens hovedstad.
Formålet med reisen var å studere komposisjon hos Joseph Haydn, en av den tidens musikalske stjerner. Denne gangen ble Beethoven værende i Wien, og han ble snart en aktet musiker og komponist.
“Jeg hører tonene innvendig” Den døve Beethoven om sine komposisjoner.
Beethovens tidlige verk var i den framherskende wienerklassisistiske stilen, men litt etter litt utviklet han en mer følelsespreget og selvstendig stil og ble en av romantikkens pionerer.
Han var også politisk radikal og en stor beundrer av Napoleon, som på denne tiden var godt i gang med å erobre Europa.
Da Beethoven skrev sin tredje symfoni, den såkalte Eroica, som ble uroppført i 1805, hadde han tenkt å tilegne den til det revolusjonære idolet sitt.
Men da han hørte at Napoleon hadde sviktet de republikanske idealene sine og utropt seg selv til fransk keiser, fjernet han tilegnelsen.
Overstrykingen i originalnotene er gjort med så stor voldsomhet at pennen har gått gjennom papiret.
Allerede i 1801 hadde Beethoven fortalt en venn at han hadde hatt alvorlige problemer med hørselen en stund.
I et gripende brev som først ble funnet etter hans død, framgår det også at han hadde overveid å ta sitt eget liv.
Beethovens niende tok alle med storm

Richard Wagner
Tysk operas mester regnet Beethovens niende for å være musikkhistoriens største symfoni – alle senere symfonier var ubetydelige. Helt siden da har musikken åpnet operafestspillene i Bayreuth.

Niels W. Gade
Overveldet var også danske Niels W. Gade. Han sluttet å komponere symfonier da han kom til nummer åtte. «Den niende har jo Beethoven allerede skrevet», mente han.

Victor Hugo
Den store franske forfatteren Victor Hugo skrev: «I Beethovens musikk gjenkjenner drømmeren drømmene, sjømannen stormene og ulven skogen.»

Mikhail Bakunin
Den russiske anarkisten Bakunin arbeidet for å avskaffe staten og ekteskapet. «Alt skal forsvinne og jorden gå under, men den niende vil bestå», sa han.

Johannes Brahms
Brahms ble tidlig utropt som Beethovens etterfølger. «Jeg kan ikke fordra Beethoven!» skal den tyske komponisten ha sagt.

Martin Luther King
Den amerikanske borgerrettsforkjemperen sa: «Hvis man lever av å feie gater, så bør man feie slik Beethoven komponerte musikk.»
Komponisten skjulte at han var døv
I begynnelsen holdt han den tiltakende døvheten hemmelig.
Det førte til at han isolerte seg, og ofte misforsto folk det at han var lite utadvendt og tok ham for å være arrogant.
Rundt 1818 var han blitt fullstendig døv og måtte kommunisere med omverdenen ved hjelp av penn og papir.
Men selv om han ikke lenger selv kunne spille, fortsatte han å komponere.
«Jeg hører tonene inni meg,» sa han.
Til tross for suksessen som komponist var Beethoven en ensom mann.
Han forelsket seg i flere kvinner, men ingen av forholdene førte til ekteskap.
“Klapp, venner! Komedien er slutt” Beethoven på sitt dødsleie
Han fridde blant annet som førtiåring til en 22 år gammel musikkelev, men fikk nei.
I samtlige kilder blir Beethoven ofte beskrevet som klossete, uhygienisk og sjuskete kledd.
Når man legger til det notorisk dårlige humøret hans, er det kanskje ikke så rart at han aldri ble gift, men samtidig gjorde det at han kunne vie all sin kjærlighet til musikken.
Komponisten får en sønn i retten
Da Beethovens bror, Kaspar Karl, døde i 1815, gikk Beethoven til rettssak for å bli formynder for brorens sønn, Karl.
Han hevdet at enken etter Kaspar Karl var uskikket som mor, og han ble formynder for gutten. Kanskje håpet han endelig å få oppleve et lykkelig familieliv.
Han anbrakte Karl på en internatskole, var streng og krevde mye av gutten. I 1826 gikk det så langt at Karl prøvde å ta livet av seg.
Han overlevde selvmordsforsøket, men etterpå sa han at grunnen til at han hadde skutt seg, var at onkelen hans plaget ham for mye.
Etter selvmordsforsøket tilbrakte Beethoven en periode sammen med nevøen på landet. Under reisen tilbake til Wien fikk den allerede sykdomsplagede komponisten lungebetennelse, og han kom seg aldri.
Da slutten nærmet seg, fikk han besøk av noen venner som satt hos ham ved sykesengen.
Da de skulle gå, skal den døende maestroen ha sagt «Klapp, venner! Komedien er slutt.»

Ifølge kilder skrev Beethoven «Til Elise» til en blind ung kvinne.
Beethovens største hit er fortsatt et mysterium
Alle pianoelever støter på «Til Elise» – et romantisk stykke som Beethoven skrev rundt 1810. Men hvem Elise var, er ikke historikerne enige om.
Det blir fortalt at Beethoven var på vei hjem en kveld gjennom et villastrøk i Wien da han gjennom en åpen hagedør hørte et av sine egne verk bli maltraktert på et piano.
Han ble irritert og gikk nærmere for å se hvem det var som spilte. Han banket på og så en ung kvinne sitte der inne ved pianoet.
Først nå oppdaget han at kvinnen var blind. Beethoven fikk medlidenhet med henne og tilbød seg å spille for henne.
Etter hvert begynte han å improvisere, og da han kom hjem, skrev han angivelig ned det han hadde spilt.
Da noten ble funnet mange år senere, var den forsynt med en tilegnelse: «Til Elise den 27. april til minne om L. v. Bthvn».
Om fortellingen er sann, er et åpent spørsmål, for ingen har til nå klart å identifisere den blinde kvinnen som skal ha båret navnet Elise.
Én forklaring kan være at Elise var en av de mange kvinnene som Beethoven i løpet av livet ble håpløst forelsket i.
Øverst på listen står den 22 år gamle Therese Malfatti, som i disse årene fikk klaverundervisning hos komponisten. Han skal ha fridd til henne, men fått nei.
«Husk meg – ingen ønsker deg et lykkeligere liv enn jeg», skrev den knuste komponisten til henne våren 1810.
Øyenvitner har sagt at det sto «Til Therese» på originalen (som har gått tapt), men musikkhistorikere tviler på teorien og peker på at Beethoven i disse årene blant annet også var svak for den unge operasangeren Elisabeth Röckel.
Heller ikke dette forholdet ble det noe av: Elisabeth giftet seg med Beethovens venn, komponisten Johann Nepomuk Hummel.
Og dessuten var kjælenavnet hennes Betty, ikke Elise.
Bare én Elise har til nå dukket opp: tretten år gamle Elise Barensfeld, som kom til Wien for å få sangundervisning.
Men ingen har tro noen på at Beethoven hadde romantiske følelser for henne.
Ungkaren Beethoven var nærmest desperat av lengsel etter å stifte familie, men det lunefulle temperamentet hans skremte alle vekk.
Etter at han var død, ble det funnet et hemmelig rom i skrivebordet hans der det lå tre kjærlighetsbrev uten navn på mottakeren og uten årstall.
I et av dem skriver Beethoven: «God morgen den 7. juli – mens jeg ligger her i sengen, strømmer tankene til deg. Jeg kan bare leve helt med deg, ellers ikke …»

Den romantiske og tilsynelatende sorgløse «Til Elise» skjuler en tragedie.
Tjue tusen fulgte ham til graven
Den 26. mars 1827 døde Ludwig van Beethoven – 56 år gammel.
Den østerrikske komponisten Franz Schubert bar en fakkel i begravelsestoget et par dager senere. Tjue tusen mennesker fulgte mesteren til graven.
Beethoven testamenterte de jordiske eiendelene sine til Karl, men den musikalske arven kom hele menneskeheten til gode.
Mange av verkene hans er fortsatt blant de mest kjente og spilte innenfor klassisk musikk, for eksempel den kjente klaversonaten Apassionata eller den dramatiske femte symfonien, som også kalles Skjebnesymfonien.
Få pianoelever har sluppet unna begynnelsen av «Til Elise», som er enkel, men vakker.
Stykkets fulle navn er «Bagatell nummer 25 i a-moll».
Les mer om Beethoven
- John Clubbe: Beethoven, W. W. Norton, 2019