Buffalo Bill ble en levende legende

Codys motstander var også en formidabel bøffeljeger som het Bill. William Comstock stammet fra Cheyenne-stammen og var den eneste i traktene som kunne måle seg med Cody når det gjaldt å felle bøfler.

Et blodbad

De neste åtte timene bød på et blodbad uten like. Da tussmørket falt på hadde Comstock greide å skyte 48 bøf-ler, et imponerende tall. Men William Cody – som i flere år hadde hatt kontrakt med hæren for levering av bøffelkjøtt til jernbanearbeiderne i Kansas og visstnok hadde skutt over 4000 av de store dyrene – var hakket hvassere. Ved å anvende list og plassere seg foran den store flokken og drive bøflene inn i atskilte, tettpakkede flokker klarte han å felle ikke mindre enn 68 stykker.

«Buffalo Bill” var altså kåret – og William Cody ble en lokal kjendis. Men det var bare begynnelsen. Hele verden skulle snart bli kjent med navnet hans.

På en liten gård utenfor byen Le Claire i Iowa ble det født en gutt i februar 1846. Foreldrene, Isaac og Mary Ann Cody, ga ham navnet William, og han vokste opp sammen med sine søstre i et meget religiøst hjem i Fort Leavenworth, Kansas. USA var en hekse-gryte av rasemot-setninger i årene som førte til den amerikanske borgerkrigen, særlig i Midtvesten og i sør, der det betente spørsmålet om slavenes være eller ikke være ble flittig debattert. I Kansas tilhørte Isaac Cody minoriteten som ville avskaffe slaveriet. Ved en anledning ble han knivstukket av en rasistisk nabo etter å ha protestert høylytt mot det. Han overlevde – så vidt – men ble stadig truet på grunn av sine synspunkter og holdt seg ofte borte fra hjemmet. Da William var bare elleve år gammel, døde faren, delvis på grunn av komplika-sjoner etter knivstikket, og familien var plutselig lutfattig.

Måtte forsørge familien

Men Isaac Codys idealisme hadde satt dype spor i hans sønn, og den unge Bill viste seg snart som en uvanlig oppfinnsom gutt som kom på forskjellige måter å brødfø familien på. Han drev okser og jobbet som bud, så begynte han som speider ved et korps som var knyttet til hæren i delstaten Utah. Hæren var i konstant konflikt med indianerstammer i området, noe Bill Cody – selv om han fremdeles var et barn – snart ble klar over.

Som han selv skulle beskrive det mange år senere, i sine erindringer:

«Månen gikk opp, og der, rett foran meg og full av maling i ansiktet, var en indianer. Han var antrukket som en Sioux-kriger, og på skulderen hadde han et gevær som var rettet mot noen i elveleiet ni meter under oss: om et sekund ville han skyte en av mine venner. Jeg løftet min gamle børse og skjøt. […] Slik begynte min lange karriere som indianer-jeger.”

Den unge Bill Cody var ikke i tvil om at det han gjorde var moralsk riktig. Å drepe indianere dreide seg om selvforsvar fordi enkelte stammer førte en evig geriljakrig mot USAs hær. Det var først på sine gamle dager at Bill Cody lærte å sette pris på indianerne og deres skikker – i hans ungdom var de først og fremst fryktede fiender.

Kurér og speider

Bill ble fort voksen. Som fjortenåring dro han vestover for å grave etter gull. Underveis dit fikk han tilbud om jobb som kurér, noe han aksepterte for å brødfø sine søstre og sin syke mor.

Men farene lokket også, og Cody søkte seg etter en stund til hæren. Bare sytten år gammel ble han med
i Kansas-kavaleriet, og noen år senere ble han engasjert av USAs hær som speider og jeger. Som speider hadde han til oppgave å spane etter – og av og til drepe – indianere, og som jeger skulle han felle bisonokser for å forsyne soldatene med slakt.

Cody var flink til begge del-er, og under en episode 26. april 1872 viste han også bevis på stort mot. Sammen med en bataljon befant han seg ved Platte River i Nebraska da han og hans menn ble beskutt av en gruppe Sioux-indianere. Cody skjøt to indianere og klarte også å ta noen av hestene deres. Hendelsen innbrakte ham Kongressens hedersmedalje.

Bill Cody var ikke engang fylt tretti år og var allerede en berømt jeger og speider, men livet hans skulle snart ta en noe usannsynlig vending – som skulle gjøre ham til en superstjerne.

Ulykkelig familieliv

Bill Cody var en rastløs sjel som ikke likte å bli for lenge på samme sted.
Allerede som tjueåring hadde han giftet seg med en to år eldre kvinne ved navn
Louisa Frederici, men ekteskapet var ikke lykkelig – til tross for at de skulle komme til å være gift i over femti år. De fikk fire barn sammen, men den unge familien ble snart rammet av flere tra-gedier: to av barna – sønnen Kit og datteren Orra – døde av sykdom da de var henholdsvis seks og elleve år. De to andre – døtrene Arta og Irma – skulle komme til å dø før de fylt førti. Bare Irma overlevde faren. Bill la nesten all sin virkelyst i jobben for hæren. Det ble opp til Louisa å være hjemme og passe barna i deres hus i Rochester, New York.

Romanhelt og sirkusartist

I 1872 ble Bill Codys liv fullstendig forandret. Noen år før hadde han stiftet et overflad-isk bekjentskap med en forfatter som gjorde bruk av pseudonymet Ned Buntline. Denne Buntline brødfødde seg av å skrive såkalte dime novels – en tidlig forgjenger til dagens kiosklitteratur – om det ville Vesten og dets råbarkede macho-helter. Ned Buntline ble inspirert av Codys økende berømmelse og skulle komme til å spille en avgjør-ende rolle i utformingen av legenden om Buffalo Bill.

Ned Buntline overtalte Bill Cody til å spille sitt alter ego Buffalo Bill i et nytt westernshow som han hadde skrevet og tenkte å sette opp på et teater i Chicago. The Scouts of the Prairie hadde premiere i desember og ble slaktet i pressen, men showet ble en uventet publikumssuksess, og Bill Cody merket at han trivdes i rampelyset (selv om han neppe var noen skuespiller). Året etter hadde et lignende show, Scouts of the Plains, premiere, og Bill Cody reiste land og strand rundt – mer eller mindre konstant – i de neste ti årene.

Skalperte indianer

Buffalo Bill ble med alderen en besynderlig skapning – det var som om han var halvparten fiksjon og halvparten virkelighet. Bill Cody gikk mer og mer opp i sitt alter ego, noe en blodig hendelse i 1876 skulle vise.

I ettertid hersket det forskjellige oppfatninger om hva som virkelig hendte. Cody sa selv at han hadde stilt opp i en duell med en kjent indianerhøvding, Yellow Hair fra Cheyenne-stammen, og at han først skjøt, så knivstakk og til slutt skalperte ham. Andre sa at Cody faktisk skalperte indianeren etter at han allerede var drept av en annen mann, men uansett begynte Cody å fremføre den brutale hendelsen – som Buffalo Bill – i de stadig mer populære westernshowene. Grensen mellom sannhet og fiksjon ble stadig mer uklar.

Fikk sitt eget show

I 1883 var Buffalo Bill blitt et tilstrekkelig kjent navn til at Cody tok sjansen på å sette opp et show helt for egen regning. I nærheten av North Platte, Nebraska, bygget han opp en sirkusforestilling som fikk navnet Buffalo Bill's Wild West. I årene som fulgte vokste dette showet i størrelse, turnerte over store deler av verden og gjorde at Buffalo Bill ble en umåtelig populær, nesten mytisk person.

Showet, som senere fikk det noe omstendelige navnet Buffalo Bill's Wild West and Congress of Rough Riders of the World, var en nokså brokete blanding av rene sirkuskunster og en slags historiefortelling hvor Cody spilte rollen som Buffalo Bill og innleide indianere (blant dem en og annen ekte profil, som Sitting Bull), soldater og diverse gjester fra andre kulturer skiftet på å fremføre små – mer eller mindre sanne – eventyr

fra det ville Vesten. Det var et gigantisk show som streifet rundt på de ameri-kan-ske slettene: I 1887 besto dette selskapet av i alt 209 personer, 180 hes-ter, 18 bøfler, ti elger, fem Texas-okser, fire esler og to rådyr.

På midten av 1880-tallet var William Cody allerede en stor stjerne i USA, men hans legendestatus skulle snart komme til å vokse også på den andre siden av Atlanteren. I 1887 inviterte Storbritannias dronning Victoria ham til å spille showet i forbindelse med feiringen av jubileet for hennes femti år på tronen. Dette gjorde Cody, og mer til: Etter noen bejublede forestillinger i London satte han opp showet i fem måneder uten-for Manchester. Senere dro han på en europaturné, som – med enkelte avbrudd – varte i nesten fire år.

I begynnelsen av 1890-årene var Buffalo Bill også et stort fenomen i land som Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Frankrike – og de landene som ikke var så heldige å få besøk av ham personlig, fikk lese om hans eventyr
i en voksende mengde dime novels og sensasjonelle avisartikler. Til og med forfatterikonet Mark Twain hyllet Cody og mente at Buffa-lo Bills show var en av få amerikanske ekspor-ter som faktisk kunne kalles «fullstendig og klart amerikanske”.

Hva kunne overgå det å være et internasjonalt ikon? Et eget samfunn, kanskje. Det var kanskje det Bill Cody tenkte da han i 1895 tok beslutningen om å legge grunnlaget for et samfunn i den nordvestre delen av den ødslige, men majestetisk vakre staten Wyoming.

Grunnla samfunnet Cody

Området var ideelt for bosetting, med den store Shoshone-elven og Yellowstone nasjonalpark i nærheten og med gode muligheter for å drive landbruk og jakt. Samfunnet skulle få navnet Cody, og arbeidet med det skulle snart fylle de fleste av hans ledige stunder mellom de utallige turneene med Buffalo Bill – som fremdeles gikk for fulle hus og gjorde ham til en stadig mer vel-havende mann.

I begynnelsen av det 20. århundret var konstruksjonen av det nye samfunnet kommet langt nok til at Bill Cody kunne konsentrere seg om det han gjorde best: lokke et publikum. I 1902 åpnet han et hotell i Cody, som fikk navnet Irma etter en av døtrene hans. To andre hoteller i området fulgte tre år senere. Han bygget en stor ranch et stykke utenfor Cody og kjøpte over tusen dyr til buskap-en. Fra ranchen arrangerte han jaktturer, ofte sammen med høytstående stormenn og politikere fra forskjellige deler av verden.

Bygget demning

William Cody og hans samarbeidspartnere klarte å få rettighetene til å- demme opp Shoshone-elven for å vanne den tørre jorden i området på kunst-ig vis. Arbeid-et med den gigantiske demningen tok mange år og ble så dyrt at ikke engang Cody kunne betale for det uten statlig støtte. Men da Shoshone-dammen sto ferdig i 1910, var den den høyeste kunstige demningen i verden. Lenge etter Codys død vedtok man å endre dens navn. I dag er den meget betimelig kjent som Buffalo Bill Dam.

Til forskjell fra sine fire barn ble William Frederick Cody en gammel mann. Han døde av en leversykdom i januar 1917, 70 år gammel. På dødsleiet var Codys trofaste kone Louisa hos ham. Hun ble hos ham helt til slutten selv om han hadde hatt flere utenomekteskapelige affærer og en gang til og med hadde levert inn skilsmisse-papirer mot henne (noe hun bestemt motsatte seg, hvoretter en domstol kjente dem ugyldig).

Nyheten om Buffalo Bills død ble snart telegrafert ut over verden og fikk mange til å føle en uventet melankoli. For med Buffalo Bill døde også noe annet. William Cody hadde vært en mester i å personifisere det gamle USA, det ville Vesten med dets uutforskede territorier og sagnomsus-te helter. Buffalo Bill var en av de aller siste i sitt slag, og på sett og vis den største westernhelten av dem alle.