Det er en mørk høstnatt i Venezia i 1756. På taket av Doge-palassets fengsel ses konturene av to menn som kryper opp fra et hull i ”blykammeret” – en celle i Venezias fryktede høysikkerhetsfengsel. Loftsrommet uten vinduer er laget av metall og betraktes som umulig å flykte fra.
Men den 31 år gamle eventyreren Giacomo Casanova er fast bestemt på å gjøre nettopp det. I flere måneder har han forberedt flukten gjennom å hakke et hull i taket med en innsmuglet gjenstand av jern.
Under den farefulle flukten har han fått selskap av en fengslet prest fra cellen ved siden av.
Det er nære på at rømningsforsøket ender på verst tenkelige måte. På vei ned fra taket prøver Casanova å nå et vindu ved å henge fra en takrenne.
Han er nær ved å miste grepet og styrte i døden. Men det går bra, og snart spurter han av gårde for å legge størst mulig avstand mellom seg selv og hjembyen.
Senere skrev Casanova en bok om flukten og gjenfortalte episoden i sine omfangsrike memoarer. Men mange historikere har satt spørsmåstegn ved om flukten var så dramatisk som den italienske forføreren og eventyreren ville gi inntrykk av.
De tror at han i stedet bestakk en vakt og slapp ut av fengselet på den måten. Hvorom allting er gjorde flukten fra blykammeret Casanova berømt, også utenfor byen.
Eventyreren ble en oppskattet gjest i fine salonger og kongelige palasser i hele Europa.
Skrev om livet sitt
Mer enn 30 år senere satte Casanova seg ned for å skrive sin selvbiografi. Da var han en gammel mann plaget av gikt og sykdommer. Hans venner og venninner var alle døde – hans mange eventyr glemt. For å muntre seg opp, tok han fatt på et enormt prosjekt. Han skrev 13 timer hver dag, og tekstene fylte etter hvert 12 bind.
Ifølge sine egne opptegnelser hadde Casanova i alt 116 forskjellige sexpartnere på 40 år.
Med et smil på leppene gjenopplevde Casanova sitt begivenhetsrike liv. Han overdrev sikkert en god del og fant opp andre ting.
Men det enorme verket ble likevel et unikt vitnesbyrd om den beryktede eventyrerens liv.
Et av få samtidige portretter av Casanova. Kunstneren var Anton Raphael Mengs.
Han ble født i Venezia den 2. april 1725 og vokste opp i et hus på Calle della Commedia (”Komediens gate”) – en ganske passende adresse med tanke på at foreldrene var skuespillere.
De arbeidet for et turnerende teaterselskap, og Giacomo vokste derfor opp hos sin mormor.
Venezia var 1700-tallets store forlystelsesby. Den har blitt beskrevet som et flytende teater og et evig maskeradeball. Hit kom unge adelsmenn fra hele Europa for å more seg.
Vinen fløt, og byens spillebuler omsatte enorme summer penger. Casanova skulle tilbringe store deler av sitt lastefulle og livlige liv i Venezia.
Men først ble han sendt til den nærliggende byen Padova for å studere jus og teologi.
På 1700-tallet var Casanovas hjemby Venezia Europas største forlystelsesmetropol. I midten av bildet ses Dogepalasset.
Studerte alkymi
Han var en sjarmerende ung mann og flink til å snakke. Nysgjerrig på all slags kunnskap leste den begavede unggutten alt fra teologi til alkymi – kunsten å fremstille gull fra andre stoffer.
Hans forsøk på å lese til prest mislyktes, og i stedet tok han fatt på en kort karriere i militæret. Det passet ham heller ikke.
Som 21-åring prøvde han i stedet å tjene til livets opphold som profesjonell kortspiller. Etter å ha mistet alle sparepengene sine ble han fiolinist.
Sammen med vennene drev han rundt i Venezia om natten. De moret seg blant annet med å løsne fortøyde gondoler for å se de små båtene drive av gårde.
Casanova var 1,80 høy, hadde store, livlige øyne og olivenfarget hud. Til tross for sin frigjorte holdning til kjærlighet og sex, var han ingen kyniker, men en følsom mann.
Han ble ofte rørt til tårer, noe som var til stor nytte for ham i kontakten med det motsatte kjønn.
Allerede som ung begynte han å reise rundt i Europa – fra Konstantinopel til Berlin. Hvis han møtte motgang, reiste han raskt videre til nye byer.
Selvom han fra tid til anden blev forfulgt af lejemordere, udsat for to forgiftningsforsøg og smittet med syfilis fire gange, beholdt Casanova sin enorme appetit på kvinder.
Snart begynte imidlertid ryktet om hans mange vellystige eventyr å løpe raskere enn han selv.
Casanova hadde lagt grunnlaget for ryktet sitt allerede som 16-åring. Da hadde han forelsket seg i den jevnaldrende Angela, som bodde hos en rik greve i Venezia. I huset bodde også to søstre, den 16 år gamle Nanetta og hennes ett år yngre søster, Martina.
Den unge Giacomo ba søstrene levere et kjærlighetsbrev til sin elskede Angela.Men Angela avviste ham, og søstrene tilbød seg å trøste den unge mannen i hans ulykkelige kjærlighet.
Da de hadde tømt to flasker vin sammen, ble stemningen fort varmere, og Casanova havnet i seng med begge søstrene. Mørket falt på, og snart visste han ikke hvilken av søstrene han elsket med.
Mozart skrev en opera om forføreren Don Juan.
Don Juan var en fiktiv Casanova
Begrepene “don juan” og “casanova” blir begge brukt for å betegne en forfører. Det hender også at de to blir blandet sammen, men det ville Casanova ikke ha likt i det hele tatt.
Den ærekjære Don Juan er en fiktiv karakter, en følelseskald kvinnejeger som betrakter det motsatte kjønn som bytte.
Casanova skrev derimot at “fire femtedeler av min nytelse besto for meg alltid i å gjøre kvinnene lykkelige”.
Don Juan har sin opprinnelse i et spansk teaterstykke fra 1630. Deretter gikk han igjen i flere ulike litterære skildringer.
Den mest berømte er Mozarts opera Don Giovanni fra 1787. Teksten til den er skrevet av Lorenzo da Ponte, som kjente Casanova personlig.
Bevarte notater tyder på at Casanova kan ha kommet med forslag til tekstens utforming.
Hadde sex med nonne
Slik foregikk Casanovas seksuelle debut, i hvert fall hvis vi skal tro den detaljerte skildringen han gjenga i sine memoarer skrevet mange år senere.
En annen underlig amorøs episode fant sted da Casanova var 28 år gammel. Han hadde tidligere lovet å gifte seg med en 14 år gammel jente som skulle bo i et kloster til hun var 18 år.
Kontakten mellom Casanova og den unge jenta skjedde gjennom en av nonnene i klosteret. Til slutt ble nonnen Casanovas elskerinne.
Det var ikke første gang nonnen brøt sitt kyskhetsløfte. Hun tok med Casanova til sin andre elskers sommerhus. Etter at de hadde hatt sex, fortalte hun at hus-eieren hadde kikket på dem gjennom et hull i soveromsveggen.
I sine memoarer skriver Casanova stolt at den elskeren som hadde kikket på dem var et fremtredende fransk sendebud, en monsieur Bernis, som senere ble kardinal.
Til sammen hadde Casanova ifølge egne opptegnelser 116 forskjellige sexpartnere på 40 år. Blant erobringene var kvinner i alle aldre og sosiale klasser.
Han hadde dog aldri vært interessert i menn – før han møtte den unge kastratsangeren Bellino. Casanova nektet å tro at sangeren var en kastrert ung mann.
Da han til slutt klarte å forføre sin nye kjærlighet, viste det seg at han hadde hatt rett. Da Bellino tok av seg kostymet, kom det for en dag at han var kvinne. De forelsket seg og begynte å legge planer om å gifte seg.
Ville gjenfødes som mann
Ved nærmere ettertanke kunne imidlertid ikke Casanova tenke seg å gifte seg med en kvinne som jobbet på teateret. Skuespillernes stilling på den tiden var nesten som de prostituertes, og Casanova valgte å dra videre.
Fra 1757 hadde Casanova en syv år lang affære med en middelaldrende og umåtelig rik kvinne fra den franske høyadelen.
Madame d’Urfe forsørget den unge eventyreren, som på sin side innbilte den eksentriske adelskvinnen at han kunne oppfylle hennes ønske om å bli gjenfødt som mann.
Etter flere år med mystiske seremonier utførte han noe han kalte en ”gjenfødelse” på Urfe. Målet var at hun skulle bli gravid. Når hun så fødte en sønn, skulle hennes egen sjel gå over i guttens kropp. På den måten ville hun leve videre.
Til sin store skuffelse ble ikke adelsdamen gravid. Da de barske faktaene gikk opp for henne, ble hun så rasende på Casanova at han ble tvunget til å flykte til England.
Casanova forlovet seg med den 15 år yngre Manon Balletti. I sine memoarer har han dårlig samvittighet fordi han kortet ned livet hennes med sin evige utroskap.
Jaget av inkvisisjonen
Også inkvisisjonen, den pavelige domstolen som hadde bekjempet kjetteri siden 1231, var etter Casanova. Det var imidlertid ikke hans vidløftige sexliv som først og fremst vakte kirkens vrede.
Langt verre var det at han spredte forbudte bøker og oppfordret folk til å tenke selv i stedet for å følge pavens regler.
Selv om han fra tid til annen ble forfulgt av snikmordere, utsatt for to forgiftningsforsøk og smittet med syfilis fire ganger, beholdt Casanova sin enorme appetitt på kvinner hele livet.
Han søkte også hele tiden oppmerksomhet fra sine omgivelser og ville gjerne bli beundret av rike adelsmenn.
Som ”lykkeridder” og rastløs eventyrer flakket han rundt mellom ulike europeiske hoff. Det var en relativt fredelig tid, og Europas fyrster hadde god tid til å la seg underholde.
Med sin sjarm og sin verdensvante holdning lyste Casanova opp tilværelsen i salongene.
Under et av sine besøk i Frankrike ble Casanova innviet i et frimurerselskap. Dermed fikk han tilgang til et internasjonalt nettverk av fremtredende personer som han hadde stor nytte av i sitt omflakkende liv.
Enkelte historikere har hevdet at han også fungerte som hemmelig kurer for selskapet. Det ville forklare hans flittige reisevirksomhet og det faktum at han aldri manglet penger.
På sine reiser møtte han et broket galleri av datidens største personligheter. Han besøkte pave Benedikt 14 i dennes sommerresidens og møtte også filosofene Voltaire og Rousseau.
Møtte kongelige
Etter et besøk hos madame de Pompadour i Paris – den franske kongens elskerinne som på denne tiden i praksis styrte Frankrike – fikk han tittelen byrådirektør ved det kongelige militærakademiets lotteri.
Oppgaven passet den spillinteresserte italieneren utmerket, og han forsøkte senere å selge ideen om et statlig lotteri i både England og Russland.
Han møtte Katarina den store av Russland, den tysk-romerske keiseren Josef 2 i Wien, Storbritannias kong Georg 3 og Frederik den store av Preussen.
Som fritenker, frimurer og storspiller var Casanova ofte på kant med myndighetene. Han satt fengslet i flere byer, blant annet Stuttgart, Paris og Barcelona.
Mest berømt ble han imidlertid fordi han som den første i verden hadde klart å rømme fra Doge-palassets blykammer i Venezia.
Utfordret til duell
11 år senere havnet Casanova i en annen vanskelig situasjon. En polsk greve oppdaget at kvinnen han gjorde kur til hadde innledet et forhold til Casanova. I sinne utfordret han den venetianske forføreren til duell.
Casanova så det som en ære at en adelsmann ville duellere med ham. En disig morgen i mars 1766 møttes de to på et avsidesliggende sted utenfor Warszawa.
De gikk noen skritt fra hverandre og blottet brystet for å vise at ingen av dem hadde på seg noen form for skjold.
Skuddene ble avfyrt samtidig. Casanova ble skadet i hånden mens skuddet hans traff greven i brystet. Begge mennene overlevde, men Casanova ble tvunget til å forlate landet. Dueller var nemlig forbudt i Polen.
Senere utkjempet Casanova ytterligere to dueller. Han likte å snakke om sine dramatiske opplevelser og ble kjent som en dyktig og underholdende forteller.
Han snakket seks språk flytende og var dessuten en god rytter, fekter og danser, så det var ikke noe problem for ham å føre seg i forskjellige palasser. Casanova betraktet seg som ”en fri mann, en verdensborger.”
Spion for inkvisisjonen
Samtidig var han en lykkejeger som gjorde det som måtte til for å fortsette å leve i sus og dus.
Selv om han tidligere hadde blitt forfulgt av inkvisisjonen, skiftet han senere side og fungerte som den katolske domstolens spion og angiver.
At Casanova, som selv forbrøt seg mot kirkens moralske bud, skulle angi andre som gjorde det samme, fremstår naturlig nok som ekstremt hyklersk.
Men det ser ikke ut til å ha bekymret verken ham selv eller hans arbeidsgivere.
Til sist innhentet alderen også ham. Casanova orket ikke lenger å fortsette i det høye tempoet han hadde rast gjennom livet i tiår etter tiår.
Sine siste år tilbrakte han på slottet Dux i Böhmen (dagens Tsjekkia). Formelt var han ansatt som bibliotekar hos en greve, men i praksis fungerte han mer som en form for hoffnarr.
Justine, et av marquis de Sades mest kjente verk, kom ut i 1791.
Marquis de Sade brøt alle tabuer
En annen beryktet berømthet fra Casanovas tid var franskmannen marquis de Sade. Han holdt på å få hodet sitt kappet av i giljotinen.
Omtrent samtidig med at Giacomo Casanova opplevde sine kjærlighetseventyr i Europa ble også marquis de Sade (1740–1814) beryktet for sitt utsvevende liv.
Den franske forfatteren tilhørte en fornem adelsfamilie med sterke bånd til kongehuset. Men mar-quis de Sades privatliv var mildest talt skandaleombrust.
Akkurat som Casanova havnet han flere ganger i fengsel. De Sade ble bl.a. dømt for tyveri, mordforsøk og et utsvevende sexliv.
Casanova og de Sade levde på samme tid og beveget seg til dels i de samme sirklene, men det er uvisst om de noensinne møtte hverandre.
Marquis de Sade ga navn til sadismen, det vil si den seksuelle tilbøyeligheten til å finne nytelse ved å påføre sin partner smerte og ydmykelse.
De i dag mest kjente av hans skrifter er Les 120 journées de Sodome samt Justine. Handlingen i bøkene utspiller seg på avsidesliggende slott og er fulle av grotesk tortur og sadisme.
Skrev science fiction-roman
Han brukte også mye tid på å skrive og utga i alt over 25 bøker, blant annet en tidlig science fiction-roman. Han skrev sine omfangsrike memoarer på fransk.
Han kalte dem Histoire de ma vie (”Historien om mitt liv”) – men hadde aldri noen planer om å publisere dem. Han hadde tvert imot bedt om at de ble brent etter hans død.
Han døde en sommerdag i 1798, i en alder av 73 år. Han var ensom, deprimert, glemt. Over 20 år senere ble memoarene hans utgitt – sterkt sensurert. Først på 1960-tallet ble de trykket i sin helhet.
Man kan ikke stole på alt hva den gamle Casanova skriver. Forskere har gjennom årene funnet flere umiskjennelige feil i tekstene hans.
Blant annet hevder han at han gikk til sengs med datteren til en kjent bankmann i Amsterdam. Men ifølge arkivene hadde denne bankmannen bare en sønn.
Derimot mener forskerne at mange av Casanovas detaljerte iakttagelser er basert på reelle opplevelser.
Over 200 år etter hans død lever Casanovas minne videre.
Navnet hans har blitt synonymt med eventyrlige kjærlighetsforhold, og han har blitt portrettert i både bøker og filmer – en hederskronet avslutning for en mann som elsket oppmerksomhet.