Charles de Gaulle: Selv hans venner var fiender

Den 22. november 1890 kom Charles de Gaulle til verden i Lille i Nord-Frankrike. Han var det tredje av fem barn i en velutdannet, sterkt nasjonalistisk og dypt katolsk familie.

Faren, Henri de Gaulle, var i 15 år embetsmann i innenriksdepartementet.

Senere arbeidet faren som lektor ved et jesuittgymnas i Paris, der han underviste i fransk, latin og gammelgresk.

Hjemme ble barna oppmuntret til å delta i diskusjoner om filosofiske, historiske og vitenskapelige emner. De ble også oppmuntret til å lese – blant annet de mange historiske verkene skrevet av Charles' onkler, som var noen av Frankrikes viktigste tenkere på 1800-tallet.

Den unge Charles de Gaulle slukte derfor allerede som barn verker om harde slag og edelt heltedåd, og bare 15 år gammel skrev han en avhandling der den franske hæren beseiret Tyskland i en fremtidig krig i 1930.

Det var derfor ingen overraskelse da han i 1909 søkte seg inn på det franske militærakademiet for å bli offiser.

«Jeg tvilte ikke på at Frankrike ville gjennomgå store prøvelser. Jeg tvilte heller ikke på at meningen med livet mitt var å tjene landet på en bemerkelsesverdig måte, og at jeg ville få sjansen til å gjøre det», skrev Charles de Gaulle senere i sine memoarer.

For den krigsglade Charles de Gaulle var det å tjene landet sitt ensbetydende med en militær karriere. Han søkte derfor om plass på militærakademiet i Saint-Cyr, der han kom inn som 19-åring i 1909.

Her så de jevnaldrende bokstavelig talt opp til den 1,96 meter høye de Gaulle, som på grunn av sin spinkle skikkelse fikk kallenavnet «Den lange aspargesen».

Men soldattalentet hans var det ingen som spøkte med.

Kort tid etter at tyske styrker invaderte Frankrike 10. mai 1940, ble de Gaulle utnevnt til visekrigsminister i statsminister Paul Reynauds regjering.

Noen dager senere, 16. mai, gikk Reynaud imidlertid av og overlot posten til marskalk Philippe Pétain, som var de Gaulles overordnede.

Da Pétain dagen etter ba de nazistiske okkupasjonsstyrkene om våpenhvile, hadde de Gaulle allerede forlatt landet for å flykte til England.

Herfra ledet han som regjeringssjef i eksil motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakten og den tyskvennlige franske regjeringen, Vichy-regjeringen – oppkalt etter byen Vichy i det sentrale Frankrike.

De Gaulle koordinerte de ulike grenene av motstandsbevegelsen og tordnet fra sitt eksil i England mot landsforræderne i Vichy-regjeringen. Samtidig ledet han den franske eksilhæren, De frie franske styrker.

De frie franske styrker – Forces Françaises Libres – var den militære grenen av de Gaulles eksilregjering.

De Gaulle begynte å samle styrkene umiddelbart etter flukten til England. Formålet var å fortsette kampen for et fritt Frankrike sammen med de allierte. Oppgaven viste seg å være vanskelig. Hæren besto til å begynne med av bare 7000 mann.

Styrken vokste imidlertid raskt, og etter de alliertes landgang i Normandie året etter var antallet steget til rundt 300 000.

I august 1944 deltok De frie franske styrker i de alliertes invasjon av det sørlige Frankrike. Samme måned gikk en stridsvogndivisjon ledet av Philippe Leclerc, general i De frie franske styrker, forrest for frigjøringen av Paris.

General Eisenhower hadde egentlig bestemt seg for ikke å frigjøre Paris, men bare beleire byen, som så ville falle når Tyskland ga opp krigen.

Gjennom hele krigen var Charles de Gaulle og Winston Churchill forbundsfeller i kampen mot Hitler. Men på det personlige plan knirket forholdet – ingen av de to sta mennene stolte på den andre.

De Gaulle var overbevist om at britene ville bruke krigen som en unnskyldning for å tilrane seg noen av Frankrikes territorier i Middelhavet.

Han lot derfor ingen anledning gå fra seg til å hevde sin og Frankrikes uavhengighet.

Churchill på sin side var sikker på at de Gaulle var ute etter å skade England:

«Det finnes ikke den ondskap som den mannen ikke ville begått mot England hvis han fikk frie tøyler», bemerket han.

«Vi kaller ham Jeanne d'Arc. Og nå leter vi etter en biskop som kan brenne ham på bålet», sa han ved en annen anledning.

Britenes nære allierte, USAs president Franklin D. Roosevelt, delte Churchills frustrasjon og foreslo å sende den brysomme franskmannen i eksil som guvernør på Madagaskar.

Slutten på andre verdenskrig ble etterfulgt av en rekke ustabile regjeringer i Frankrike.

Samtidig var landet involvert i en blodig uavhengighetskrig i den nordafrikanske kolonien Algerie. Av frykt for borgerkrig kalte Frankrikes ledere inn Charles de Gaulle, som hadde trukket seg tilbake fra politikken.

De Gaulle gikk med på å gå inn som regjeringssjef på betingelse av at han fikk lov til å utarbeide en grunnlov som konsentrerte makten i presidentens hender i en helt ny grad.

Resultatet ble den femte republikken, en grunnlov som blant annet innebar at presidenten ble valgt for en sjuårsperiode fikk og makt til ikke bare å utnevne regjeringen, men også til å oppløse parlamentet og skrive ut valg.

I slutten av 1958 ble de Gaulle valgt til president i det første valget som ble utskrevet under den nye grunnloven.

Til stor fortvilelse for velgerne, som hadde forventet en sterk president som kunne kue de opprørske algerierne, brukte de Gaulle sin makt til å la koloniens innbyggere bestemme selv.

Den 5. juli 1962 stemte et overveldende flertall av algerierne for uavhengighet.

Etter at konflikten i Algerie var løst, konsentrerte de Gaulle seg om det han så på som sin viktigste oppgave – å gjenopprette Frankrikes tidligere storhet.

Som medlem av den vestlige forsvarsalliansen NATO måtte Frankrike ta til takke med en underordnet posisjon i forhold til USA. Denne posisjonen ble befestet da USA i 1956 tvang Frankrike til å trekke sine styrker ut av området rundt Suezkanalen slik at Egypt – mot Frankrikes interesser – kunne nasjonalisere kanalen.

I løpet av de neste ti årene eskalerte konflikten mellom de Gaulle og NATO ytterligere. I 1963 nektet Frankrike for eksempel å bli med i en NATO-ledet nordatlantisk atomflåte. Frankrike hadde allerede planlagt sin egen – ledet av Charles de Gaulle.

Tre år senere, i 1966, gikk det så langt at Frankrike trakk seg helt ut av NATOs militære samarbeid.

«Frankrike er fast bestemt på å gjenvinne full suverenitet over sitt territorium», erklærte de Gaulle 7. mars 1966 i et brev til USAs president Lyndon B. Johnson.

Som følge av dette måtte alle NATO-styrker forlate Frankrike, og organisasjonens hovedkvarter ble flyttet fra Frankrike til Belgia.

Frankrike forsikret senere USA diskré om at landet ville støtte NATO i tilfelle en atomkrig. Men beslutningen om ikke å delta i det militære samarbeidet ble stående.

Først 43 år senere, i 2009, meldte Frankrike seg inn igjen i NATOs militære fellesskap.

Charles de Gaulle tilbrakte sine siste år på sin private eiendom La Boisserie i landsbyen Colombey-les-Deux-Églises i det nordøstlige Frankrike.

Der trakk han seg tilbake etter at han gikk av som president 28. april 1969.

De Gaulle tilbrakte tiden på La Boisserie med å skrive første del av sine memoarer. Men pensjonisttilværelsen skulle bli kortvarig. Den 9. november 1970 fikk de Gaulle plutselig vondt i hodet.

«Jeg har vondt akkurat her», sa han til sin kone før han falt om. Kort tid etter gikk han bort.

Begravelsen 12. november 1970 var den største i sitt slag i Frankrikes historie. Gjestelisten var så lang at seremonien i hjembyen måtte suppleres med en minnehøytidelighet i Notre-Dame-katedralen i Paris.

Charles de Gaulle hadde ønsket å bli stedt til hvile kun omgitt av mottakere av «Ordre de la Libération» – en orden de Gaulle innstiftet og tildelte fremtredende medlemmer av motstandsbevegelsen.

Til tross for konfliktene ankom statsoverhoder og kongelige fra hele verden, deriblant USAs president Richard Nixon, Sovjetunionens statsminister Aleksej Kosygin, Storbritannias statsminister Edward Heath, Vest-Tysklands forbundskansler Willy Brandt, keiser Haile Selassie av Etiopia, dronning Juliana av Nederland og prins Charles av England.

Denne gangen klarte ikke de Gaulle å få gjennomslag for viljen sin.