Charles Dickens reddet julen fra døden

London var en enorm storby på Charles Dickens' tid, og fra 1825 og nesten hundre år fremover kunne byen skilte med at den var verdens største med flere millioner innbyggere. Tilflytterne var i hovedsak fattige og unge fra landsbygda som søkte seg til byen for å finne arbeid.

I likhet med resten av byens underklasse bodde de nyankomne i små, fuktige og utette boliger.

Ved siden av de fattige bodde de aller rikeste - blant dem overklassen på landsbygda, som bare bodde i de store husene sine når de kom til byen for å delta på ball og hesteveddeløp.

I romanen "Little Dorrit" (1857) beskriver Dickens hvordan fattigdom og rikdom lever side om side i nabolaget Covent Garden.

Her var det "et teater med vidunderlige og herlige stykker for velkledde damer og herrer" og boder som solgte "blomster til flere guineas stykket og ananas til flere guineas pundet". Men midt mellom herlighetene flakket "ulykkelige, fillete barn (...) rundt som rotteunger, spiste søppel og krøp sammen for å holde varmen".

Både fattig og rik led under skitten. Kloakk ble ikke installert før sent i århundret, og Londons innbyggere måtte finne seg i stanken fra Themsen, der alt fra innholdet i nattpotten til døde dyr og slakteriavfall ble kastet ut.

Luften var fylt av kullstøv og sot fra fabrikkene og kakkelovnene i private boliger. Sammen med tåken som ofte hang over London, ble forurensningen til en tykk, mørk og fuktig substans, den såkalte ertesuppen som omsluttet både mennesker og bygninger.

"Tåken lå tung og mørk. De som bodde i London hadde verkende øyne og irriterte lunger, de blunket, hveste og nøs som om de skulle kveles", skrev Dickens i romanen "Vår felles venn" (1864).

Som sønn av en kontorist på den britiske marinens lønningskontor ble Dickens født inn i middelklassen. Derfor var det en selvfølge at han skulle få en god utdannelse.

De første skoleårene tilbrakte Dickens på en privatskole.

Men i 1822, da Dickens var 11 år gammel, endret alt seg. Familien hadde opparbeidet en stor gjeld, og for å slippe unna kreditorene måtte de forlate hjemmet i Portsmouth og gjemme seg i storbyen London. To år senere innhentet fortiden faren, og han havnet i gjeldsfengsel.

Det var ikke lenger råd til skolegang. I stedet fikk Dickens arbeid på en fabrikk der han tilbrakte ti timer om dagen og fikk seks shilling i uken for å klistre etiketter på bøtter med skokrem.

Arbeidet var hardt og omgivelsene trøstesløse.

"Bygningen, som lå ved elven, var falleferdig og hjemsøkt av rotter. Rommene, de pill råtne gulvene og trappene, de gamle, grå rottene i kjelleren, lyden av rottenes løping og piping fra trappene hele tiden, og skitten og forfallet - alt dette husker jeg så levende som om jeg var der igjen", fortalte Dickens senere.

Noen måneder senere ble faren i stand til å betale gjelden takket være en arv. Dermed kunne han forlate fengselet, og Dickens kunne begynne på skolen igjen.

Noen formell utdannelse fikk han imidlertid ikke, og forskrekkelsen over plutselig å befinne seg på bunnen av samfunnet forandret Dickens - og ga ham nok stoff til et helt livs skriving.

Minst én karakter fra fabrikken fant veien til en av forfatterens senere romaner. Bob Fagin, en arbeidergutt som presenterte seg for Dickens på hans første arbeidsdag, ga inspirasjon til karaktertrekkene hos tyvenes konge av samme navn i romanen "Oliver Twist".

Etter å ha forlatt skolen som 15-åring fikk Dickens jobb på et advokatkontor.

I fritiden lærte han seg stenografi og gikk på teater. Teaterinteressen var så stor at Dickens seriøst vurderte å bli skuespiller. Han klarte til og med å få en avtale om å avlegge prøve på et av teatrene i Covent Garden, men en forkjølelse hindret ham i å gjennomføre den.

I stedet begynte Dickens å skrive. Hans første oppgave besto i å skrive ukentlige sammendrag av debattene i parlamentet for tidsskriftet "The Mirror of Parliament".

Senere ble Dickens ansatt som politisk reporter i avisen "Morning Chronicle" etter anbefaling fra en kollega. Lønnen var fem guineas i uken, en sum som tilsvarer rundt 1100 kroner i dag, og gjorde Dickens uavhengig av hjelp fra faren, som igjen var i ferd med å sette seg i gjeld.

Samtidig skrev Dickens små fortellinger om London og menneskene der. Historiene ble trykt i aviser sammen med små illustrasjoner tegnet av ham selv og andre.

Dickens' skisser gjorde ham til et kjent navn, og i 1836 ba forlaget Chapman and Hall ham om å levere teksten til en illustrert føljetong som skulle utkomme en gang i måneden.

Sammen med tegneren Hablot Knight Browne - kjent under kunstnernavnet Phiz - skapte han en fortelling som ble kjent som "Pickwick-klubben".

Historien handlet om den velstående pensjonisten Samuel Pickwick og de eventyrene han bega seg ut på sammen med venner og bekjente.

Det var meningen at tegningene skulle være utgangspunktet for historien, men Dickens' sterke penn tok snart føringen, og tegningene ble i stedet tilpasset teksten.

De første episodene vakte ikke stor oppmerksomhet da de kom ut, men da Dickens introduserte en ny karakter i historiens fjerde episode, tok det helt av. Sam Weller - en skopusser som ble den litt naive Pickwicks tjener og beskytter - ble straks seriens mest populære karakter.

Weller snakket med tykk cockney-aksent - den dialekten som Londons arbeiderklasse snakket - og fikk leserne til å humre med kommentarer som: "Nå ser alt ut som det skal - som faren sa da han kappet hodet av sønnen for å kurere skjelingen hans".

Takket være Weller økte salget av "Pickwick-klubben" dramatisk. Historien ble så populær at det siste kapittelet solgte i hele 40 000 eksemplarer.

Gjennombruddet gjorde straks Dickens - som skrev under pseudonymet Boz - til en av Londons berømtheter:

"Boz styrer hele byen", skrev en kritiker.

Snart strømmet det inn tilbud om lukrative forlagskontrakter. I løpet av de neste tre årene skrev og utga Dickens romanene "Oliver Twist", "Nicholas Nickleby" og "Den gamle antikvitetsbutikken". Romanene ble godt mottatt av leserne, blant dem den unge dronning Victoria. Dronningen betrodde dagboken sin at hun likte å sitte sent oppe og diskutere handlingen i Dickens' historier.

Suksessen og de inntektene den førte med seg kom på det best tenkelige tidspunkt, for i 1836 - samme år som "Pickwick-klubben" ble utgitt - giftet Dickens seg med Catherine Thomson Hogarth, datter av en skotsk redaktør og musikkritiker.

I januar 1837 fødte Catherine parets første barn, en sønn som også fikk navnet Charles. I løpet av de neste årene vokste barneflokken til i alt ti - syv gutter og tre jenter.

Evnen til å leke med språket var et av Dickens' kjennetegn. Forfatteren likte å gi skikkelsene sine navn som gjenspeilte nettopp denne karakterens egenskaper.

Scrooge, navnet på den gjerrige hovedpersonen i romanen "En julefortelling", henspeiler f.eks. på det gammelengelske ordet for gjerrigknark. Men Dickens likte også å finne på egne ord hvis det engelske språket ikke dekket det han ønsket å uttrykke.

Blant de ordene Dickens innførte, var the creeps, som kan oversettes med "kaldt nedover ryggen", rampage - "på krigsstien", og abuzz - "summing" - ofte underforstått som sladder eller ivrig skravling.

Ettersom Dickens ofte lot sine karakterer snakke som den jevne mann i Londons gater, brukte han også uttrykk som sawbones, "beinsager", for å beskrive en kirurg og cagmag, råttent kjøtt eller en skruppelløs slakter som selger bedervelige varer.

Dickens var også den første som brukte ordet dørmatte om en person som lar seg tråkke på. "Hun spurte meg og Joe om vi syntes hun var en dørmatte, og hvordan vi våget å behandle henne slik", skriver Dickens i romanen "Store forventninger".

Men best kjent er likevel Dickens' uttrykk bah humbug, den mishagsytringen som karakteren Scrooge bruker når han snakker om julen.

Uttrykket humbug hadde vært kjent i hvert fall siden midten av 1700-tallet, men Dickens udødeliggjorde det i sin kanskje mest elskede klassiker, "En julefortelling".

Vår jul er i høy grad formet av Dickens, som gjenopplivet høytiden som en feiring av nestekjærlighet og fellesskap.

I middelalderens bondesamfunn hadde julen vært en viktig fest som varte i flere dager og som alle gledet seg til. Dette gjaldt ikke minst de store sammenkomstene som ble holdt i den lokale herremannens store sal.

Men på Dickens' tid hadde julen utviklet seg til en stille affære som var overstått på én dag. Dickens endret alt dette med romanen "En julefortelling", som kom ut i 1843.

I boken besøker tre spøkelser den gjerrige forretningsmannen Ebenezer Scrooge på julaften. Spøkelsene overbeviser Scrooge om at han vil dø ensom og forlatt hvis han ikke lærer seg å vise nestekjærlighet og glede andre. Den skremte Scrooge blir omvendt og innser at julen er et godt sted å begynne.

"Jeg vil ære julen av hele mitt hjerte og forsøke å holde den hellig hele året", utbryter han før han overøser sin fattige skriver, Bob, med gaver og deilig julemat.

Scrooge var ikke den eneste som ble omvendt. Boken ble en stor suksess.

"Hvis julen med sine gamle skikker som gjestfrihet og gavmildhet sto i fare for å forfalle, er dette boken som kan redde den", skrev forfatteren Thomas Hood begeistret.

Selv overklassen og de kongelige omfavnet julen som en tid til fest og gavmildhet.

Da dronning Victoria og gemalen prins Albert innførte det pyntede juletreet på slottet i 1848, bidro det bare til å gjøre julen enda mer populær.

Dickens kom også til å påvirke forventningene til juleværet. I julefortellingene sine beskrev han alltid snødekte landskap.

Dette skyldes sannsynligvis at Dickens gjennomlevde sine tidlige - lykkelige - barndomsår i romanene sine. Historikerne påpeker at Dickens vokste opp i det kaldeste tiåret siden 1690-tallet, og at England opplevde snøfall i alle de første årene av Dickens' liv.

Charles Dickens døde av hjerneblødning 9. juni 1870, bare 58 år gammel.

Fem år tidligere hadde han vært utsatt for en forferdelig ulykke da et tog han satt i, sporet av ved Staplehurst i Kent. Ti mennesker døde. Dickens slapp unna med mindre skrammer og hjalp til med å ta seg av de hardt skadde medpassasjerene. Men han ble sterkt preget av opplevelsen, og etter eget utsagn ble han aldri den samme igjen.

Men forfatterens tidlige død skyldtes trolig mest av alt overanstrengelse. Av frykt for å havne i gjeldsfengsel som faren, arbeidet han hardt og utrettelig. Ved siden av skrivingen gjennomførte han mange opplesninger. Mellom desember 1867 og april 1868 ga han ikke mindre enn 76 opptredener under en turné i USA.

Selv om legen beordret ham til å ta en pause i 1869 etter et hjerneslag, fortsatte han opplesningene i 1870. Blant de siste var en opptreden for Royal Academy of Arts i mai, med prinsen og prinsessen av Wales blant publikum.

Dickens mistet bevisstheten om kvelden 8. juni etter å ha sittet en hel dag og skrevet på romanen "Edwin Drood". Han sovnet inn dagen etter.

Dickens hadde ønsket å bli begravet i stillhet på den lokale kirkegården, men familien lot seg overtale til å få ham gravlagt i Westminster Abbey i London. Her hviler han i Poets' Corner - den delen av kirken som er helliget minnet om Storbritannias største forfattere.

Frykten for å ende opp som fattig og forarmet viste seg å være ubegrunnet. Booppgjøret viste at Dickens etterlot seg hele 80 000 pund - eller rundt 110 millioner kroner.