Dante kastet paven i helvete

Etter et skikkelig vorspiel har de bestemt seg for å gi sine fiender en real omgang juling. De hvite guelf­erne går til motangrep, og snart flyter blodet på piazzaen. Blant annet får en ung mann fra en ledende "hvit” familie nesen kappet av.

Ryktet om det som har skjedd sprer seg fort, og snart har slags­målet mellom svarte og hvite ført til en betent politisk konflikt.

Dante ble tvunget i eksil

Kamper mellom forskjellige politiske fløyer var mer regel enn unntak i Italias mange bystater på denne tiden. At nettopp dette slagsmålet mellom to ungdomsgjenger har gått over i historien, skyldes at det ble opptakten til hendelsene som tvang historiens mest roste florentiner gjennom alle tider, Dante Alighieri, til å forlate hjembyen.

Og det var i sitt omflakkende liv som landsforvist at han skrev sitt mest berømte verk, Den guddommelige komedie. Verket er skrevet i jeg-form og skildrer den fiktive Dantes vandring gjennom helvetets ni sirkler, opp Skjærsildsberget og videre inn i paradiset.

I verket gjenspeiles Dantes syn på politikk, religion og filosofi. Underveis henviser han også til viktige hendelser i sitt eget jordeliv.

«Jeg ble født i den store byen ved Arnos vakre elv”, skriver Dante.

Han forteller også at han ble døpt i sin "elskede San Giovanni”, Firenzes berømte dåpskapell, der taket er pyntet med mosaikker som forestiller den ytterste dag.

Kanskje det var der at barnet Dante hentet inspirasjon til sine detaljerte skildringer av alle helvetets pinsler.

Forelsket seg i Beatrice

Durante Alighieri ble født i 1265 i en familie som var av gammel herkomst, men ikke lenger spesielt rik eller betydningsfull. Faren arbeidet som banktjenestemann, og moren døde da gutten, som fikk tilnavnet Dante, var liten.

Dante gikk i skole hos munkene på flere av byens klostere og studerte også ved universitetet i Bologna. I utdannelsen inngikk studier i latin, teologi, matematikk og jus. De to siste fagene ble regnet som obligator­iske for en ung mann som man forventet skulle gjøre karriere i Firenzes handels- og finansverden.

Det fremgår av Dantes verk at han var meget lærd, men flittige studier til tross var han ingen isolert bokorm.

«Han levde blant og pleide omgang med andre unge. Han var like høvisk og dreven og dristig i alle idretter som det sømmet seg for en ungdom”, skriver historik­eren Lionardo Bruno på 1400-tallet.

Allerede i niårsalderen skal Dante ha forelsket seg i den åtte år gamle Bice Portinari. Han kalte henne Beatrice, og for ham ble hun et sinnbilde på kjærligheten. I debutverket Vita Nuova (Nytt liv), som kom ut i 1293, priser Dante Beatrices yndighet i en rekke sonetter og skildrer et svermeri som er tvers igjennom høvisk og pyntelig.

Man vet ikke om diktets kjærlighetshistorie hadde noe motstykke i virkelighetens verden. Uansett giftet Bice Portinari seg med en annen og døde i ung alder. Allerede som tolvåring var Dante blitt forlovet med en jente som het Gemma Donati, og han giftet seg med henne da han var i tjueårsalderen.

Paret fikk fire barn. En gutt, Giovanni, døde tidlig mens sønnene Pietro og Jacopo skulle komme til å skrive kommentarer til sin berømte fars verk. Datteren Antonia ble med tiden nonne i Ravenna.

Kjøpmennene tok over

På Dantes tid var republikken Firenze et sentrum for handel og finans. Takket være en blomstrende tekstilindustri og lønnsomme banker hadde den gamle adel­en havnet i bakevjen etter at et voksende rikt borgerskap hadde fått stadig større politisk innflytelse.

I 1250 ble det opprettet et politisk system som gjerne omtales som "folkeveldet”, der representanter for borgerskapet ble valgt til byens råd og styrende poster. Det var imidlertid ikke snakk om noe demokrati i moderne forstand. Kvinner og lønnsarbeidere hadde ikke stemmerett og kunne heller ikke velges.

For å delta i det politiske liv måtte man være medlem av et av byens laug. Da Dante hadde meldt seg inn i lauget som blant annet representerte leger og apotekere, ga han seg politikken i vold. Han var medlem av flere av Firenzes styrende råd, og i en periode i 1300 ble han valgt til priorembetet.

Politikken på den italienske halvøya hadde lenge vært preget av kampene mellom guelfer, som støttet pavemakten, og ghibbeliner, som holdt på den tysk-romerske keiseren.

Strid om keisertronen

Betegnelsene hadde sitt opphav i 1100-tallets Tyskland, der de to adelsfamiliene Welf (som ble fordreid til "guelf”) og Hohenstaufen (deres borg Waiblingen ga navn til "ghibbelinerne”) var rivaler om keisertittelen.

Dantes familie tilhørte guelferne, og i 1289 deltok han som rytter i slaget ved Campaldino, der de florentinske guelferne knuste ghibbelinerne i Arezzo. I Firenze gikk guelferne seirende ut av maktkampen, men i 1290-årene ble partiet splittet i to fraksjoner, "de svarte” og "de hvite”.

Dante regnet seg som en av de hvite, som representerte de rike borgerne. De gamle adelsfamiliene sluttet seg til de svarte, som ikke ville at kjøpmenn og bankierer skulle komme til makten.

I 1301 inngikk pavedømmet, som støttet den svarte fraksjonen, en allianse med Frankrike og la planer om å invadere Firenze. Dante var medlem av den delegasjonen som ble sendt til Roma for å forsøke å få paven til å stanse invasjonsplanene med diplomatiske midler. Men til ingen nytte.

De svarte guelfere seiret

Før Dante rakk å vende tilbake til Firenze, hadde den franske kongen Karl av Valois’ styrker toget inn i Firenze og hjulpet de svarte guelferne til å ta makten. Som representant for det gamle styret ble Dante, som da befant seg i Siena, dømt til bøter og to års landsforvisning.

I mars 1302 ble dommen endret til landsforvisning på livstid, og han ble truet med å bli brent på bålet dersom han kom tilbake til Firenze.

Dante var rasende. I årevis hadde han og de hvite guelferne støttet pavemakten, men nå hadde pave Bonifatius 8 forrådt dem. Og ikke nok med det: Bonifatius hadde også utvidet pavedømmets makt slik at keiseren etter dette skulle være pavens undersått – noe Dante var sterkt imot.

Han mente at paven og keiseren hver især skulle ha like mye makt. Som hevn plasserte Dante i sin komedie pave Bonifatius i helvetets åttende sirkel, der de korrupte fikk sin straff.

I den første tiden av sitt eksil slo Dante seg sammen med andre landflyktige florentinere for å forsøke å ta tilbake makten i hjembyen, men han ble snart trett av intriger og rivalisering i det han kalte «dette onde og tåpelige selskapet”.

I stedet gikk han nå helt opp i sitt forfatterskap mens han bodde som gjest hos meningsfeller og fyrster i flere av bystatene i Nord-Italia. Antakelig ble hans kone og barna i første omgang igjen i Firenze, men senere måtte også de voksne barna dra i eksil. Alle Dantes midler var beslaglagt, og han var overlatt til sine velgjøreres gavmildhet.

Dante nektet å bøye seg

Hvordan Dante opplevde sitt hjemløse og omflakkende liv, fremgår av et vers i Den guddommelige komedie:

«Alt det i ditt liv som var mest kjært for deg, må du forlate. Det blir den første pilen din landflyktighet skyter fra sin bue. Du skal få erfare at andres brød smaker bittert, og de trinnene er tunge som fører opp og ned andres trapper.”

Men hvor mye Dante enn lengtet hjem til Firenze, ville han ikke vende tilbake for hvilken som helst pris. I 1315 tilbød makthaverne i Firenze ham amnesti på betingelse av at han gjorde offentlig avbikt under forsmedelige former. I et brev som Dante skrev til en prest i Firenze i forbindelse med dette, fremgår det hva han syntes om forslaget.

«Nei, min far, dette er ikke måten å vende tilbake til fedrelandet på. Men hvis dere eller andre kan finne en annen vei som ikke strider mot Dantes rykte og ære, så skal jeg gå den med raske skritt. Men hvis ingen slik vei fører til Firenze, skal jeg aldri vende tilbake.”

Malaria ble hans endelikt

Dante fikk aldri se igjen hjembyen. Han tilbrakte den siste tiden av sitt liv i Ravenna, som gjest hos byens hersker, Guido Novello da Polenta. I 1321 var Dante med i en delegasjon som Polenta sendte til Venezia for å avverge et krigsutbrudd. Oppdraget var vellykket, men på turen tilbake gjennom sumpene pådro Dante seg feber.

Han døde rett etter ankomsten til Ravenna natt til 14. september, trolig av malaria. Den allerede velkjente forfatteren ble gravlagt i en sarkofag av marmor i fransiskanermunkenes kirke.

Noen år etter Dantes død kom et pave­lig sendebud til Ravenna og brente hans mest politiske verk, De Monarchia, offentlig. Han ville også brenne Dantes levninger på bålet, men venner av forfatteren klarte å stikke unna liket.

Firenze har gjentatte ganger gjort krav på levningene etter byens store sønn, men så langt uten resultat. Nå hviler dikt­eren i en praktfull sarkofag i Ravenna mens et minnesmerke over ham finnes i kirken Santa Croce i Firenze.