Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Vergil viser Dante helvete.

Dante kastet paven i helvete

Middelalderens største forfatter hadde trofast støttet pavedømmet i Roma – inntil paven forrædersk falt ham i ryggen. Men Dante pønsket ut en evig hevn.

incamerastock/Imageselect

På Piazza Santa Trinità i Firenze vrimler det med festkledde mennesker som danser og drikker vin. Det er første mai i året 1300, og som i andre italienske byer feirer man Calendomaggio, den årlige festen for å hylle vårens ankomst.

I folkemengden på torget befinner det seg også en gjeng ungdommer som tilhører det "hvite” guelf-partiet. Feiringen tar en brå slutt idet en skare unge adelsmenn kommer ridende med trukket sverd. De tilhører de "svarte” guelferne, motparten i den politiske maktkampen som pågår i byen.

Dante Alighieri-portrett

Dante Alighieri, som døde i 1321 – for nøyaktig 700 år siden – ble en av middelalderens viktigste forfattere.

© Gipsavstøpning, Statens Museums for Kunst, www.smk.dk, public domain

Etter et skikkelig vorspiel har de bestemt seg for å gi sine fiender en real omgang juling. De hvite guelf­erne går til motangrep, og snart flyter blodet på piazzaen. Blant annet får en ung mann fra en ledende "hvit” familie nesen kappet av.

Ryktet om det som har skjedd sprer seg fort, og snart har slags­målet mellom svarte og hvite ført til en betent politisk konflikt.

Dante ble tvunget i eksil

Kamper mellom forskjellige politiske fløyer var mer regel enn unntak i Italias mange bystater på denne tiden. At nettopp dette slagsmålet mellom to ungdomsgjenger har gått over i historien, skyldes at det ble opptakten til hendelsene som tvang historiens mest roste florentiner gjennom alle tider, Dante Alighieri, til å forlate hjembyen.

“Jeg ble født i den store byen ved Arnos vakre elv.”
Dante Alighieri.

Og det var i sitt omflakkende liv som landsforvist at han skrev sitt mest berømte verk, Den guddommelige komedie. Verket er skrevet i jeg-form og skildrer den fiktive Dantes vandring gjennom helvetets ni sirkler, opp Skjærsildsberget og videre inn i paradiset.

I verket gjenspeiles Dantes syn på politikk, religion og filosofi. Underveis henviser han også til viktige hendelser i sitt eget jordeliv.

«Jeg ble født i den store byen ved Arnos vakre elv”, skriver Dante.

Han forteller også at han ble døpt i sin "elskede San Giovanni”, Firenzes berømte dåpskapell, der taket er pyntet med mosaikker som forestiller den ytterste dag.

Kanskje det var der at barnet Dante hentet inspirasjon til sine detaljerte skildringer av alle helvetets pinsler.

Dåpskapellet i Firenze

Dante var betatt av Firenzes berømte dåpskapell med dets mosaikker, som bl.a. viste scener fra dommedag.

© Ricardo André Frantz/CC BY-SA 3.0

Forelsket seg i Beatrice

Durante Alighieri ble født i 1265 i en familie som var av gammel herkomst, men ikke lenger spesielt rik eller betydningsfull. Faren arbeidet som banktjenestemann, og moren døde da gutten, som fikk tilnavnet Dante, var liten.

“Han levde og pleide omgang med andre unge og viste seg høvisk, kyndig og djerv i alle idretter som sømmer seg for en ungdommer.”
Historikeren Leonardo Bruno på 1400-tallet.

Dante gikk i skole hos munkene på flere av byens klostere og studerte også ved universitetet i Bologna. I utdannelsen inngikk studier i latin, teologi, matematikk og jus. De to siste fagene ble regnet som obligator­iske for en ung mann som man forventet skulle gjøre karriere i Firenzes handels- og finansverden.

Det fremgår av Dantes verk at han var meget lærd, men flittige studier til tross var han ingen isolert bokorm.

«Han levde blant og pleide omgang med andre unge. Han var like høvisk og dreven og dristig i alle idretter som det sømmet seg for en ungdom”, skriver historik­eren Lionardo Bruno på 1400-tallet.

Dante i helvete med Vergil

I den 8. sirkel ser Dante og Vergil korrupte paver bli straffet gjennom å få fotsålene sine brent.

© Bettmann/Getty Images

Dante ble helvetets arkitekt

I middelalderen kjente alle til historiene om helvetets pinsler, men det var Dante som i sitt verk for første gang kartla helvetets topografi i detalj.

I Den guddommelige komedie beskriver Dantes reise gjennom helvete, skjærsilden og til slutt paradiset. Underveis møter dikteren ikke færre enn 1000 avdøde historiske og samtidige personer.

Den første delen av Dantes reise foregår i helvete, som ifølge dikteren er formet som en gigantisk trakt under den nordlige halvkule. Ved inngangen står det: "La alt håp fare, dere som går inn her." Trakten smalner inn mot jordens midte, der Lucifer residerer fastfrosset i en kjerne av is.

Ifølge Dante består helvete av ni sirkler, som er viet forskjellige synder. Under reisen gjennom helvete blir Dante guidet av den romerske dikteren Vergil, som 1300 år før Dante skrev mesterverket Æneiden.

  • 1. sirkel

    I helvetets første sirkel ligger Limbo – grensen til det virkelige helvete. Her møter Dante rettskafne, udøpte hedninger som ikke kan komme til himmelen, men heller ikke har syndet nok til å komme til helvete, bl.a. Aristoteles, Cæsar og Saladin.

  • 2. sirkel

    Her ender de tøyleløst lidenskapelige, som blåses rundt av en konstant storm – bildet på deres drifter. Blant synderne møter Dante bl.a. Kleopatra og Den skjønne Helena.

  • 3. sirkel

    De glupske med en enorm appetitt lider i tredje sirkel, hvor de ligger med ansiktet ned i skitten mens ormer og avføring regner ned.

  • 4. sirkel

    Griske og ødsle syndere straffes i fjerde sirkel, der de er tvunget til å skubbe enorme steiner rundt i stedet for sine elskede rikdommer. Her er flere paver og biskoper.

  • 5. sirkel

    I femte sirkel straffes de hatefulle i elven Styx. De passivt vrede ligger under vannoverflaten, mens de aktivt vrede for all evighet kjemper mot hverandre på overflaten.

  • 6. sirkel

    Her straffes kjettere og gudsbespottere, som holdes fanget i glohete sarkofager.

  • 7. sirkel

    Voldelige syndere straffes i syvende sirkel. De som har utøvd vold mot andre, pines i en sjø av kokende blod. Blant dem er Aleksander den store. Selvmordere som har utøvd vold mot seg selv, forvandles til trær hvis greiner konstant knekker.

  • 8. sirkel

    I denne sirkelen straffes bedragere. Dante møter bl.a. pave Nikolaus 3, som straffes for å ha solgt kirkelige embeter. Paven er begravet med hodet ned mens flammer brenner hans fotsåler. Dante får vite at hans erkefiende, pave Bonifatius 8, også vil ende her etter sin død.

  • 9. sirkel

    Her straffes forrædere gjennom å bli fastfrosset i en kjempesjø av is. Blant dem er Judas. I denne sirkelen residerer Lucifer selv.

Allerede i niårsalderen skal Dante ha forelsket seg i den åtte år gamle Bice Portinari. Han kalte henne Beatrice, og for ham ble hun et sinnbilde på kjærligheten. I debutverket Vita Nuova (Nytt liv), som kom ut i 1293, priser Dante Beatrices yndighet i en rekke sonetter og skildrer et svermeri som er tvers igjennom høvisk og pyntelig.

Man vet ikke om diktets kjærlighetshistorie hadde noe motstykke i virkelighetens verden. Uansett giftet Bice Portinari seg med en annen og døde i ung alder. Allerede som tolvåring var Dante blitt forlovet med en jente som het Gemma Donati, og han giftet seg med henne da han var i tjueårsalderen.

Paret fikk fire barn. En gutt, Giovanni, døde tidlig mens sønnene Pietro og Jacopo skulle komme til å skrive kommentarer til sin berømte fars verk. Datteren Antonia ble med tiden nonne i Ravenna.

Dante med Beatrice

Dantes barndomsforelskelse Beatrice er i Den guddommelige komedie Dantes guide i paradis.

© Poul S. Christiansen/Dante og Beatrice i Paradis, 1895, Statens Museums for Kunst, www.smk.dk, public domain

Kjøpmennene tok over

På Dantes tid var republikken Firenze et sentrum for handel og finans. Takket være en blomstrende tekstilindustri og lønnsomme banker hadde den gamle adel­en havnet i bakevjen etter at et voksende rikt borgerskap hadde fått stadig større politisk innflytelse.

I 1250 ble det opprettet et politisk system som gjerne omtales som "folkeveldet”, der representanter for borgerskapet ble valgt til byens råd og styrende poster. Det var imidlertid ikke snakk om noe demokrati i moderne forstand. Kvinner og lønnsarbeidere hadde ikke stemmerett og kunne heller ikke velges.

For å delta i det politiske liv måtte man være medlem av et av byens laug. Da Dante hadde meldt seg inn i lauget som blant annet representerte leger og apotekere, ga han seg politikken i vold. Han var medlem av flere av Firenzes styrende råd, og i en periode i 1300 ble han valgt til priorembetet.

Politikken på den italienske halvøya hadde lenge vært preget av kampene mellom guelfer, som støttet pavemakten, og ghibbeliner, som holdt på den tysk-romerske keiseren.

Dante som dikter

Dante mente at Italia burde forene seg både geografisk, politisk og språklig.

© DEA/G. NIMATALLAH/Getty Images

Drømmen var et forent Italia med et felles språk

Allerede i sitt debutverk Vita Nuova valgte Dante å skrive på sin egen toskanske dialekt i stedet for på latin, som var datidens gjengse skriftspråk.

I sitt eksil besøkte han mange steder i Italia hvor han studerte forskjellige dialekter. Han ble stadig mer overbevist om at man burde betrakte den politisk splittede halvøya som et felles "fedreland” og utvikle et felles folkespråk, et lingua comune. Han beskrev disse tankene i det vitenskapelige verket De vulgari eloquentia (Om veltalenhet på folkespråket).

Dante fikk aldri se drømmen sin realisert, men han fikk snart etterfølg­ere som skrev på folkespråket og på den måten gjorde litteraturen tilgjeng­elig for en bredere leserkrets. To av dem var forfatterne Giovanni Boccaccio og Francesco Petrarca, begge med røtter i Firenze. Først med samlingen av Italia i 1870 ble drømmen virkeliggjort.

Dantes toskanske dialekt fikk stor innflytelse på det som skulle bli den forente nasjonens “riksitaliensk”.

Strid om keisertronen

Betegnelsene hadde sitt opphav i 1100-tallets Tyskland, der de to adelsfamiliene Welf (som ble fordreid til "guelf”) og Hohenstaufen (deres borg Waiblingen ga navn til "ghibbelinerne”) var rivaler om keisertittelen.

Dantes familie tilhørte guelferne, og i 1289 deltok han som rytter i slaget ved Campaldino, der de florentinske guelferne knuste ghibbelinerne i Arezzo. I Firenze gikk guelferne seirende ut av maktkampen, men i 1290-årene ble partiet splittet i to fraksjoner, "de svarte” og "de hvite”.

Pave Bonifatius 8.

Pave Bonifatius 8 ble Dantes mest forhatte fiende. Paven allierte seg bl.a. med den franske kongemakten, som invaderte Firenze og knuste de hvite guelferne, som Dante tilhørte.

© www.europeana.eu/Joachim of Fiore/The British Library/CC1.0

Dante regnet seg som en av de hvite, som representerte de rike borgerne. De gamle adelsfamiliene sluttet seg til de svarte, som ikke ville at kjøpmenn og bankierer skulle komme til makten.

I 1301 inngikk pavedømmet, som støttet den svarte fraksjonen, en allianse med Frankrike og la planer om å invadere Firenze. Dante var medlem av den delegasjonen som ble sendt til Roma for å forsøke å få paven til å stanse invasjonsplanene med diplomatiske midler. Men til ingen nytte.

De svarte guelfere seiret

Før Dante rakk å vende tilbake til Firenze, hadde den franske kongen Karl av Valois’ styrker toget inn i Firenze og hjulpet de svarte guelferne til å ta makten. Som representant for det gamle styret ble Dante, som da befant seg i Siena, dømt til bøter og to års landsforvisning.

I mars 1302 ble dommen endret til landsforvisning på livstid, og han ble truet med å bli brent på bålet dersom han kom tilbake til Firenze.

Dante var rasende. I årevis hadde han og de hvite guelferne støttet pavemakten, men nå hadde pave Bonifatius 8 forrådt dem. Og ikke nok med det: Bonifatius hadde også utvidet pavedømmets makt slik at keiseren etter dette skulle være pavens undersått – noe Dante var sterkt imot.

Han mente at paven og keiseren hver især skulle ha like mye makt. Som hevn plasserte Dante i sin komedie pave Bonifatius i helvetets åttende sirkel, der de korrupte fikk sin straff.

“Alt det i ditt liv som var mest kjært for deg, må du forlate.”
Dante om sitt liv i eksil.

I den første tiden av sitt eksil slo Dante seg sammen med andre landflyktige florentinere for å forsøke å ta tilbake makten i hjembyen, men han ble snart trett av intriger og rivalisering i det han kalte «dette onde og tåpelige selskapet”.

I stedet gikk han nå helt opp i sitt forfatterskap mens han bodde som gjest hos meningsfeller og fyrster i flere av bystatene i Nord-Italia. Antakelig ble hans kone og barna i første omgang igjen i Firenze, men senere måtte også de voksne barna dra i eksil. Alle Dantes midler var beslaglagt, og han var overlatt til sine velgjøreres gavmildhet.

Dante nektet å bøye seg

Hvordan Dante opplevde sitt hjemløse og omflakkende liv, fremgår av et vers i Den guddommelige komedie:

«Alt det i ditt liv som var mest kjært for deg, må du forlate. Det blir den første pilen din landflyktighet skyter fra sin bue. Du skal få erfare at andres brød smaker bittert, og de trinnene er tunge som fører opp og ned andres trapper.”

Dante og Vergil i helvetets niende sirkel

Dante og Vergil så i helvetets niende sirkel hvordan forrædere ble straffet. De var frosset fast i en sjø av is der de rev hverandre i stykker.

© incamerastock/Imageselect

Men hvor mye Dante enn lengtet hjem til Firenze, ville han ikke vende tilbake for hvilken som helst pris. I 1315 tilbød makthaverne i Firenze ham amnesti på betingelse av at han gjorde offentlig avbikt under forsmedelige former. I et brev som Dante skrev til en prest i Firenze i forbindelse med dette, fremgår det hva han syntes om forslaget.

«Nei, min far, dette er ikke måten å vende tilbake til fedrelandet på. Men hvis dere eller andre kan finne en annen vei som ikke strider mot Dantes rykte og ære, så skal jeg gå den med raske skritt. Men hvis ingen slik vei fører til Firenze, skal jeg aldri vende tilbake.”

Malaria ble hans endelikt

Dante fikk aldri se igjen hjembyen. Han tilbrakte den siste tiden av sitt liv i Ravenna, som gjest hos byens hersker, Guido Novello da Polenta. I 1321 var Dante med i en delegasjon som Polenta sendte til Venezia for å avverge et krigsutbrudd. Oppdraget var vellykket, men på turen tilbake gjennom sumpene pådro Dante seg feber.

Han døde rett etter ankomsten til Ravenna natt til 14. september, trolig av malaria. Den allerede velkjente forfatteren ble gravlagt i en sarkofag av marmor i fransiskanermunkenes kirke.

Dante døde 56 år gammel i september 1321, omgitt av sine siste venner. Dødsårsaken var sannsynligvis malaria.

© akg-images/De Agostini Picture Lib./D. Dagli Orti

Noen år etter Dantes død kom et pave­lig sendebud til Ravenna og brente hans mest politiske verk, De Monarchia, offentlig. Han ville også brenne Dantes levninger på bålet, men venner av forfatteren klarte å stikke unna liket.

Firenze har gjentatte ganger gjort krav på levningene etter byens store sønn, men så langt uten resultat. Nå hviler dikt­eren i en praktfull sarkofag i Ravenna mens et minnesmerke over ham finnes i kirken Santa Croce i Firenze.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul