Devonshire, England, 13/11 1849
Sir
Jeg var vitne til henrettelsen* som fant sted i fengselet i Horsemonger Lane i morges. Jeg dro dit for å observere folkemengden som hadde stimlet sammen for å følge hendelsen.
Jeg hadde god anledning til å gjennomføre det jeg hadde satt meg fore, dels gjennom observasjoner gjort med jevne mellomrom natten igjennom, dels ved å delta fra daggry og til det hele var overstått.
*
Ekteparet Manning ble stilt for retten i oktober 1849 og dømt for drapet på fru Mannings tidligere elsker, Patrick O’Connor.
Formålet med dette brevet er ikke å diskutere dødsstraff som sådan eller å analysere argumentene til henholdsvis talsmenn og motstandere.
Jeg vil bare bruke denne forferdelige opplevelsen til noe som kan gagne fellesskapet.

Charles Dickens
Levetid: 1812-1870.
Nasjonalitet: Britisk.
Erverv: Forfatter, journalist, foredragsholder og samfunnsdebattant.
Sivilstand: Gift med Catherine Thomson og far til ti barn.
Kjent for: Dickens skildret Viktoriatidens skyggesider i sine romaner. Han huskes ikke minst for sine karikerte personskildringer, som f.eks. portrettet av den onde og gjerrige Ebenezer Scrooge i fortellingen Et juleeventyr.
Jeg vil på en lett tilgjengelig måte gjøre offentligheten oppmerksom på det som sir G. Gray* antydet under det forrige parlamentsmøtet, nemlig at regjeringen vurderer å gjøre gjennomføringen av dødsstraff til et privat anliggende som utføres innenfor fengselets murer.
Jeg bønnfaller med et ærlig hjerte sir G. Gray om å stå i spissen for arbeidet for å endre lovgivningen. Dette er hans plikt overfor samfunnet og et ansvar han ikke kan skyve fra seg for all fremtid.
*
Sir George Grey (1799-1882) var innenriksminister og imot offentlige henrettelser. Senere var han med og fikk avskaffet denne straffen.
Jeg tror ikke at noe hedensk land på jorden ville tolerere en slik ondskap og respektløs underholdning som det folkeskaren presterte i dag.
Den redselen som synet av galgen og tanken på mordernes forbrytelse vakte i meg, bleknet helt og holdent ved møtet med den ondskapen som avspeilte seg i de sammenstimlede tilskuernes oppførsel, utseende og språk.
Da jeg ankom ved midnatt, ble jeg møtt av skrik og skrål som fikk blodet til å fryse til is.
"Ingen tenkte lenger på at to udødelige sjeler nå hadde gått til sin dom." Charles Dickens.
Ropene fortsatte hele natten, og det var tydelig at det kom fra en forsamling av både menn og kvinner som i fellesskap hadde inntatt de beste tilskuerplassene.
Samtidig stemte folk i med parodier av diverse negermelodier. De endret teksten så f.eks. “Oh! Susannah” ble byttet ut med “Mrs. Manning” og lignende.
Mens det grydde av dag, møtte tyver, prostituerte, banditter og alle slags vagabonder opp. Deres tilstedeværelse ga opphav til all slags uanstendig og støtende oppførsel.
Folk sloss, besvimte, tullet og tøyset, plystret, kom med grove vitser og etterlignet Punch* som best de kunne.
*
Punch var den frekke, støyende og litt voldelige hovedpersonen i de populære engelske dukketeaterstykkene Punch and Judy.
Noen kvinner som holdt på å besvime, ble ført bort av politiet med klærne i uorden. Synet ga den allerede lystige stemningen et nytt løft.
Da solen sto opp, skinnende og klar – og det var den akkurat denne dagen – forgylte den de tusener på tusener av oppmerksomt oppadvendte ansikter.
Ansiktene virket så usigelig ubehagelige i all deres fryd og ufølsomhet at man må føle skam over å være menneske. Man krymper seg ved tanken på at vi åpenbart er skapt i Djevelens bilde.
Da de to dømte, som tiltrakk seg hele dette fryktelige skuet, omsider hang i luften med kropper som ristet og dirret, var all følelse og medfølelse oppbrukt hos de fremmøtte.
Ingen tenkte lenger på at to udødelige sjeler nå hadde gått til sin dom. Det var ingen som unnlot å lire av seg grovheter av den grunn.

På folkemunne ble henrettelser gjerne kalt “hengingsmarkeder” i 1800-tallets Storbritannia.
Ærlig talt skulle man tro at Kristi lære aldri var blitt forkynt for verden, og at folk bare gikk ut fra at de dømte gikk til grunne ved døden, som om de var dyr.
Jeg kjenner fordervelsens og umoralens verste reder som min egen lomme og trodde ikke at noe som fant sted i London, kunne overraske meg.
Men ingen kan forestille seg noe så forrående som en offentlig henrettelse. Jeg er forbløffet over den ødeleggende ondskapen som blir stilt til skue ved slike anledninger.
Jeg tror ikke at et samfunn kan trives når en slik redsel og demoralisering som den som fant sted utenfor fengselet i Horsemonger Lane, kan utfolde seg rett utenfor gode borgeres gatedør og likevel bli oversett eller glemt.
Når vi under den forestående høytiden lover Gud å bekjempe ondskapen i vårt land, vil jeg oppfordre leserne til å overveie hvorvidt tiden ikke nå er kommet til å rette tankene mot det ondet som jeg nettopp har nevnt, og til å utrydde det.
Jeg er Deres tro tjener,
Charles Dickens
Etterskrift
Dickens’ brev bidro til å mobilisere folkeopinionen mot offentlige henrettelser i Storbritannia.
Men loven Capital Punishment Amendment Act ble ikke vedtatt før 1868 etter et omfattende kommisjonsarbeid.
Den siste offentlige henrettelsen fant sted samme år. Først i 1965 avskaffet britene dødsstraffen helt.