Edgar Allan Poe: Mørkets mester sprer fortsatt mystikk

Edgar Allan Poe ble født i Boston i 1809 som sønn av to omreisende skuespillere. Og allerede tidlig i Poes liv ble molltonen som fulgte ham hele livet, og som finnes i de dystre verkene hans, slått an.

Det skjedde da moren døde av tuberkulose i 1811. Poes drikkfeldige far hadde forlatt familien på det tidspunktet, så den to år gamle Poe var alene i verden.

Morens teaterkontakter sørget imidlertid for at han kunne bo hos tobakksforhandleren John Allan og hans kone, Frances, fra Richmond. Og til å begynne med så tilværelsen lys ut for Poe. John Allan var velstående, og familien manglet ingenting.

Forholdet til fosterfaren begynte imidlertid å knirke merkbart etter hvert som Poe ble eldre. John Allan ønsket at Poe skulle drive forretningen videre, noe Poe ikke hadde det minste ønske om – poesien og litteraturen kalte på ham.

Sytten år gammel begynte han å studere språk og litteratur ved universitetet i Virginia. Medstudentene hans kom fra statens mest velstående familier, så lommepengene hjemmefra var ikke nok til å holde følge med deres ekstravagante livsstil.

Allerede ett år inne i studiene ble Poe kastet ut av universitetet etter å ha opparbeidet seg en stor spillegjeld. John Allan ble rasende og nektet å sende mer penger til Poe.

I desperasjon vervet han seg til hæren i 1827 under navnet Edgar A. Perry for å føre kreditorene på villspor. Mens han var stasjonert i Charleston i South Carolina, slo lynet ned i Poes liv igjen. Hans fostermor, Frances, døde.

To år etter fostermorens død skrev Poe diktet som senere fikk tittelen «Alone», der han setter ord på sorgen og ensomhetsfølelsen i verseform. Den sønderknuste Poe beskriver blant annet Frances’ død som «et tap som aldri kan overvinnes».

På det tidspunktet hadde Poe gitt opp alle ambisjoner om en militær karriere – eller rettere sagt: Militæret ga opp ham på grunn av pliktforsømmelse. Og fosterfaren John Allan, som ellers hadde forbarmet seg og bekostet Poes utdannelse ved militærakademiet West Point, slo nå definitivt hånden av fostersønnen.

I 1833 sendte Poe novellen «Manuskript funnet i en flaske» til Baltimore Saturday Visitor og vant en pris på 50 dollar. To år senere fikk han jobb som redaktør for Southern Literary Messenger, hvor han gjorde seg bemerket som anmelder og skribent.

Imidlertid mistet han jobben – sannsynligvis på grunn av et til tider problematisk alkoholforbruk. Edgar Allan Poe reiste deretter til New York, hvor forfatterskapet for alvor begynte å utvikle seg til det vi kjenner i dag.

Da Edgar Allan Poe skrev novellen «Mordene i Rue Morgue», introduserte han figuren C. Auguste Dupin – og endret den litterære verden for alltid.

Dupin er en lynende intelligent privatdetektiv som med logikk og skarp analytisk sans resonnerer seg frem til de fellende bevisene mot gjerningsmannen. I 1841 ble novellen trykt i Graham’s Magazine, som Poe var redaktør for, og leserne kunne fordype seg i det som i dag regnes som verdens første detektivhistorie.

Forfatteren Arthur Conan Doyle ble så fascinert av figuren at han senere modellerte privatdetektiven over dem alle, Sherlock Holmes, etter Dupin. Conan Doyle skrev at «Edgar Allan Poe har gjort mer enn noen annen for å prege krimsjangeren».

Poe ble selv inspirert til sin fiktive person av en av datidens mest fargerike personligheter: François-Eugène Vidocq.

I sin ungdom var Vidocq en småkriminell, fektegal bølle med kallenavnet Villsvinet, som tilbrakte like mye tid innenfor som utenfor fengselsmurene. Men i en alder av 35 ble han lei av livet på feil side av loven, og i årene etter brukte han sitt betydelige intellekt til å bli Frankrikes ledende kriminolog og etterforsker – og altså rollemodell for den fiktive Dupin.

Edgar Allan Poe var en flittig skribent som rakk å prøve ut mange sjangre i sitt altfor korte liv: dikt, skjønnlitteratur, analyserende essays og anmeldelser.

Spesielt sistnevnte var han kjent – og beryktet – for. Han hudflettet samtidige forfattere som Charles Dickens og Nathaniel Hawthorne med en hensynsløshet som ga ham kallenavnet «Tomahawk Man», øksemannen.

De spydige kommentarene var imidlertid ikke alene. Poe ble også anerkjent som en fremsynt redaktør som hadde en dyp forståelse for litteratur, og som gjerne ga nye talenter en sjanse til å komme i spaltene.

Hans eget gjennombrudd kom i 1845, da han publiserte det episke diktet «The Raven», som ble publisert den 29. januar i avisen New York Evening Mirror. «The Raven» handler om en mann som plages av sorg over å ha mistet sin elskede Lenore.

I løpet av en lang, søvnløs natt får han besøk av en snakkende ravn, som driver ham til ren fortvilelse ved å avfeie alle hans håpefulle spørsmål med svaret «nevermore» – aldri mer. Det intense og stemningsfulle diktet ble en umiddelbar bestselger og sikret Poe en plass i litteraturhistorien.

Men berømmelse førte ikke rikdom med seg. Poe fikk bare 9 dollar i lønn for «The Raven», tilsvarende i underkant av 3500 nåtidskroner.

Langt verre var det imidlertid at diktet nærmest profetisk varslet enda en tragisk hendelse i Poes liv: hans kones død.

Arrangerte ekteskap mellom fettere og kusiner var ikke uvanlig på Poes tid, og i noen kretser ble det betraktet som en praktisk måte å sikre at penger og jord forble i familien.

Likevel så det bedre borgerskapet på det med et hevet øyenbryn da Edgar Allan Poe giftet seg med sin kusine Virginia Clemm. Virginia var bare 13 år gammel – Poe 27 år gammel. Derfor løy Virginia på seg en høyere alder, og på vielsesattesten kunne man lese at hun utga seg for å være 21 år.

Noen Poe-kjennere mener at forholdet deres var en praktisk ordning, og at de levde i fredelig platonisk samhold, nesten som bror og søster. Andre kilder mener at Edgar Allan Poe var stormende forelsket i Virginia, og at hun var hans livs store kjærlighet.

Det som er sikkert, er at Edgar Allan Poe følte dyp ømhet for Virginia. I brevene sine beskrev Poe henne som sin «aller kjæreste» og «eneste kjærlighet», og han uttrykker økende bekymring for helsen hennes da hun på midten av 1840-tallet begynner å hoste opp blod. Den tærende sykdommen – tuberkulose – var i ferd med å rive en av Poes kjære bort for tredje gang.

Poe beskrev senere Virginias lidelse som «en rekke nesten daglige angrep av blødende lunger».

Hun ble gradvis mer avhengig av morfin og andre smertestillende midler, og den 30. januar 1847 døde Virginia bare 24 år gammel. I et brev skrev han senere at hennes død «har gjort meg sinnssyk, bare avløst av lange perioder preget av forferdelig fornuft».

Edgar Allan Poe kom seg aldri over Virginias død, og i årene etter søkte han stadig oftere tilflukt i alkoholens tåker og ble en storbruker av laudanum, en smertestillende medisin som inneholder opium.

Misbruket tærte på hans allerede skjøre helse. Edgar Allan Poe ble aldri diagnostisert i moderne forstand, men selv beskrev han sinnet som «skrøpelig», og i brevene og dagbøkene sine lister han opp en lang rekke lidelser – fra hallusinasjoner og paranoia til hoste, åndenød og brystsmerter.

Flere forskere i dag har prøvd å «fjerndiagnostisere» Poe på basis av hans og samtidiges beskrivelser. De mener å kunne kjenne igjen symptomer på depresjoner, og noen Poe-eksperter mistenker at han kan ha hatt bipolar lidelse.

Det økende misbruket spilte mest sannsynlig en avgjørende rolle i Edgar Allan Poes altfor tidlige og merkverdige død.

Legejournalen oppga dødsårsaken som «congestion of the brain», noe som var datidens legespråk for «ukjent dødsårsak», så den eksakte årsaken til Edgar Allan Poes død forblir et mysterium.

Spekulasjonene går på alt fra alkoholforgiftning og hjerneblødning til kolera, overdose og til og med rabies. Den 3. oktober 1849 ble Poe funnet liggende bevisstløs i gatene i Baltimore – kledd i klærne til en vagabond og uten en krone i lommen.

På sykehuset fikk legene bare forvirrede og usammenhengende svar da de spurte om tilstanden hans. Han døde fire dager senere, den 7. oktober 1849, bare 40 år gammel.

I 1999 fremmet forsker Albert Donnay en ny teori: at Poe hadde blitt forgiftet av kullgass. På 1800-tallet var innendørs gassovner og -lamper vanlige og kunne forårsake karbonmonoksidforgiftning hvis de ikke fungerte som de skulle.

Donnay mener at Poes symptomer da han ble funnet i Baltimore – forvirring, hallusinasjoner og bevisstløshet – stemte overens med karbonmonoksidforgiftning. Denne teorien er imidlertid heller ikke bevist.

Edgar Allan Poe er gravlagt på Westminster Hall and Burying Ground – en kirkegård og tidligere kirke som ligger på 519 West Fayette Street i Baltimore i staten Maryland. Hans unge kone, Virginia Clemm, er også gravlagt her.

Edgar Allan Poe var ikke bare mannen bak litteraturens første privatdetektiv, han fant også opp flere av grepene som senere ble klassiske elementer i krim, eventyr og gode skrekkhistorier. I novellen «Gullbillen» fra 1843 må for eksempel hovedpersonen løse krypterte meldinger og koder for å finne en skjult skatt som tilhørte den beryktede piraten kaptein Kidd. Ideen med å bruke forskjellige gåter og hodebry som motor i fortellingen var noe nytt på Poes tid og ble senere et populært element i detektiv- og eventyrsjangeren.

I «Mysteriet Marie Roget» lar Poe seg inspirere av en virkelig hendelse, nemlig den uløste saken om Marie Roget, en ung kvinne som ble funnet død i New York i 1841. Poe skriver om historien og flytter handlingen til Paris, der hans mesterdetektiv, Auguste Dupin, oppklarer saken.

Teknikken med å basere fiksjonen på virkelige hendelser ble senere mye brukt i detektivhistorier.

Mange forfattere har åpent erkjent at de står i gjeld til Edgar Allan Poe – fra Jules Verne til Fjodor Dostojevskij. Det er kanskje mindre kjent at Poe også satte spor i klassisk musikk. I 1913 fullførte den russiske pianisten og komponisten Sergej Rakhmaninov en symfoni basert på Edgar Allan Poes dikt «The Bells» fra 1849.