Å se Baz Luhrmanns nye film om rockeikonet Elvis Presley føles som å meske seg i en gigantisk bryllupskake mens popmusikken braker ut av høyttalerne og himmelen eksploderer i et spektakulært fyrverkeri. Det er altfor mye av det gode, men også forførende og underholdende mens det står på.
Den australske regissørens tidligere filmer Moulin Rouge, Australia og The Great Gatsby bidro mindre til å vekke historien til live enn til å forme den i hans egen melodramatiske kameralinse – og den tilnærmingen har bare tiltatt i styrke.
Se traileren til *Elvis* fra 2022
Manipulerer Elvis-myten
Filmen, som kan streames på HBO Nordic akkurat nå, kartlegger Elvis Aaron Presleys reise fra fattig sørstatsgutt i byen Tupelo til kongen av rock’n’roll i et hesblesende tempo.
Vi ser hans musikalske oppvåkning i en svart gospelkirke som ung gutt. Vi opplever suset som går gjennom platestudioet Sun Records da han spiller inn gjennombruddssingelen That's All Right, Mama i 1954, som gir ham en platekontrakt.
Vi forføres av sangerens ville hoftevrikking på TV, som får millioner av kvinner til å hyle vilt. Vi blir revet med av hans kometkarriere og irriterer oss over hans manipulerende manager, Tom Parker (spilt av en overvektig Tom Hanks med en bisarr aksent), som bruker gullgåsen sin til å dekke spillegjeld. Vi lar oss begeistret av Elvis’ historiske comeback-konsert i 1968 og sørger over hans siste dager som feit og fallert has-been i Las Vegas, kort tid før en fatal pilleoverdose tok livet av ham i 1977.
Alt dette er historisk korrekt, men går man over Elvis med en historisk finkam, er det en del lus i pelsen. F.eks. fremgår det av filmen at unge Elvis og den svarte bluesmusikeren B.B. King var nære venner og gikk på konserter sammen før Elvis slo gjennom.
De to musikerne kjente riktignok hverandre, men ifølge flere Elvis-historikere er vennskapet sterkt overdrevet i filmen.
Elvis gikk heller ikke med på å ansette Tom Parker som manager mens de to satt og drøftet kontrakten om bord på et roterende pariserhjul. Og Elvis sparket heller ikke manageren sin foran publikum under en av sine siste Las Vegas-opptredener.
I en av filmens sentrale scener sjokkerer Elvis manageren ved å bytte ut en planlagt julesang i en TV-sendt julespesial med protestsangen If I Can Dream i siste liten. Sangen er en hyllest til Robert Kennedy og Martin Luther King jr., som begge ble drept kort tid før. I virkeligheten hadde Elvis annonsert at han ville synge protestsangen tre uker før TV-premieren – og fått det hele godkjent av både TV-produsentene og Parker.
Cadillac har fått feil nyanse
Filmen: Elvis kjører rundt i en lyserød Cadillac
Elvis’ mest kjente bil er utvilsomt den lyserøde Cadillac Fleetwood Series 60 fra 1955. Bilen opptrer flere ganger i filmen og sementerer Elvis’ status som flamboyant superstjerne.
Fakta: Bilens rosa farge er feil
Elvis hadde en lyserød Cadillac, men fargen var mye mer lyserød enn i filmen. Faktisk var bilen blå da Elvis kjøpte den, men hans nabo sprayet den med en lyserød farge som han kalte «Elvis Rose».
Elvis er som en feberdrøm
Det styrker heller ikke filmens historiske troverdighet at Elvis er stilisert ned til fingerspissene. Filmen hopper i både tid og rom i et inferno av sterke farger, raske klipp og et vanvittig lydspor som blander Elvis-klassikere med moderne pop og hiphop.
Ingenting føles forankret i virkeligheten, det hele føles konstruert, påtatt og til syvende og sist falskt. Som den amerikanske Elvis-historikeren Alanna Nash uttalte til magasinet Variety etter å ha sett filmen:
«Elvis er Baz Luhrmanns feberdrøm. Fortid, nåtid og fremtid ristes sammen som en milkshake fra 1950-tallet og serveres med tusen sugerør.»
Priscilla visste at hun ikke kunne styre eksmannen
Filmen: Priscilla forsøker å få Elvis på avvenning
Etter skilsmissen fra Priscilla Presley tiltar Elvis’ pillemisbruk. På et tidspunkt prøver Priscilla å overtale eksmannen til å gå på avvenning, men Elvis nekter å ta imot hjelpen.
Fakta: Ekskonen blandet seg ikke opp i pillemisbruket
Priscilla Presley prøvde aldri å få Elvis på avvenning. I et intervju etter hans død sa hun at Elvis ville ha ledd av ethvert forsøk på å få ham til behandling.
Egentlig manipulerer Luhrmann konstant historien for å få den til å passe inn i hans syn på den legendariske musikeren.
I filmen spiller Parker skurken som overskygger alt, og han utnyttet Elvis i den grad at popstjernen aldri fikk den karrieren han drømte om, og endte opp som overvektig og fallert i Las Vegas – før han døde av en pilleoverdose i 1977.
Det er også Parker som fungerer som forteller, og det ender med at hovedpersonen blir medpassasjer på sin egen reise. Rockeikonet forblir et mysterium og føles aldri som et ekte menneske – og det kan selv ikke en praktprestasjon av Austin Butler i tittelrollen gjøre om på.
