Allerede flere timer før konserten 25. oktober 1944 gikk køen fra inngangen til Carnegie Hall og langt nedover Seventh Avenue i New York.
Pelskledde overklassefruer sto side om side med unge vernepliktige som hadde fått gratisbilletter av kveldens hovedperson. Langs køen løp desperate fans rundt og viftet med 20-dollarsedler – seks ganger prisen for å komme inn – i håp om å overtale noen til å selge plassene sine.
Den store salen i et av verdens mest prestisjefylte konserthus var fullstappet da de 3000 publikummerne omsider hadde fått presset seg inn.
Klokken 20.30 slo pianisten an de første tonene på flygelet, og inn på scenen gled den 76 år gamle Florence Foster Jenkins, iført kveldens første kreasjon – en svakt ferskenfarget, tettsittende kjole med slep og et vell av glitrende smykker. Med seg hadde hun en overdimensjonert vifte av oransje og hvite fjær som hun kokett tittet frem bak.
HØR SELV: Tonedøv diva mishandler Mozart
Publikum måtte bite seg i hendene
Rundt om i den tettpakkede salen hørtes fnising, men de ble overdøvet av klapping da Jenkins avsluttet sitt første nummer like elendig som hun begynte det.
Etter et par numre til og en kort omkledningspause, ble Jenkins møtt av øredøvende applaus da hun dukket opp som en engel i hvite gevanter, komplett med vinger og glorie, og kastet seg ut i en maltraktering av Adeles sang fra Johann Strauss’ operette Flaggermusen.
«Shhhh! Ikke le så høyt, da!» kom det surt fra noen tilhørere.
«Stapp noe i kjeften!» kom det fra andre. Men Jenkins overså dem og fortsatte fremføringen.
De som hadde hørt henne synge før, stappet lommeplaggene sine i munnen for ikke å le høyt. Andre bet seg i hånden mens tårene trillet.
Carnegie Hall-konserten slo alle publikumsrekorder, selv om Jenkins ifølge en av de som var i salen hørtes ut som «en kalkun som ble mishandlet».
Det var ikke Florences sangtalent, men hennes begeistring som tok publikum med storm.
Florence Foster Jenkins var klavervirtuos
Jenkins ble født i 1868 i en småby i Pennsylvania, USA. Faren var rik og betalte gladelig for klavertimer, der Florence viste et overraskende talent. I løpet av et år ble hun så god at president Hayes inviterte henne til å spille for seg. Da var hun bare ti år gammel. Senere satte en skade i armen en stopper for den lovende karrieren.
I stedet kastet hun seg over opera. Da hennes far – som må ha hørt hennes særpregede stemme – nektet å betale for en studietur til Europa, giftet den 16 år gamle jenta seg med en lege som var dobbelt så gammel som henne, slik at hun kunne flytte hjemmefra.
Ekteskapet var ulykkelig, og hun ble skilt noen år senere. Da faren døde i 1909, arvet hun en formue, flyttet til New York og ble snart et kjent ansikt i storbyens selskapsliv. På den tiden ble det stiftet mange klubber for rike kvinner som ville ha mer ut av livet enn mann og barn.
Jenkins grunnla sin egen klubb, The Verdi Club, som arrangerte konserter, damelunsjer og ball – til inntekt for Røde Kors og andre veldedige formål.
I The Verdi Club begynte hun for alvor å opptre med sang. Ved personlig å stå for billettsalget sørget Florence for at nære venner og beundrere besatte de forreste plassene, og at pressens seriøse kritikere aldri slapp inn. Ingen hadde hjerte til å fortelle henne sannheten – til det var Jenkins’ glede av å stå på scenen for stor. I stedet ble kommentarene holdt i tvetydige vendinger som:
«De var enestående, madame».
«Jeg har aldri hørt noe lignende!»
I 1941 sørget Florence selv for å bli foreviget på grammofonplate. Iført en kjempehatt med slør spilte hun inn Nattens dronnings arie fra Mozarts Tryllefløyten. I fire lange minutter breket hun seg gjennom sangen, mens en pianist forgjeves prøvde å følge med.
Senere dristet en lydtekniker seg til å foreslå at madame kanskje skulle prøve en gang til. Hun sendte ham et iskaldt blikk og repliserte:
«Hvorfor i all verden skulle jeg det? Det klang perfekt i mine ører!»
Jenkins tok en taxi tilbake til hotellet der hun bodde fast, og begynte likevel å tvile. Det var noe med en av tonene på slutten av arien.
Neste dag ringte hun til direktøren for lydstudioet, men ble raskt beroliget:
«Min kjære mrs. Jenkins – De skal absolutt ikke bekymre Dem om noen enkelttone!»
Gjennom årene opptrådte Jenkins ved flere selskapeligheter og samlet inn enorme summer til veldedige formål. Folk som kjente divaen fortalte at ingen gikk forgjeves til henne hvis de trengte hjelp.
I tillegg trodde hun ifølge sine venner fullt og helt på egne musikalske evner – i hennes hode var hun den største sopranen verden noen gang hadde sett.
Hard kritikk tok livet av Florence Foster Jenkins
Gleden fikk imidlertid en bråstopp da kritikere fra de store avisene felte en knusende dom over Jenkins’ konsert i Carnegie Hall den kvelden i 1944. Dagen etter kunne Jenkins for første gang lese sannheten om sin sangstemme i ondskapsfulle vendinger. Avisen New York Post beskrev for eksempel forestillingen som:
«En av de merkeligste sketsjene som noen gang er fremført i New York».
En annen New York-avis skrev:
«Hun besitter bare en ynkelig rest av det som en gang var en stemme».
Få dager etter konserten fikk Florence Foster Jenkins et hjerteinfarkt. Hun kom seg aldri etter det, og døde en måned senere i sykesengen.