Som 51-åring byttet tyngdelovens far, Isaac Newton, karriere og begynte å jakte på skurker. 

© Polfoto/Corbis

Fysikkgeniet Newton ble falskmyntnernes skrekk

På 1600-tallet florerer det av falske mynter i England, og ingen stoler lenger på rikets valuta. Kongen setter fysikkgeniet, Isaac Newton, til å jakte på svindlerne – en oppgave han løser med nådeløs og målrettet effektivitet.

20. desember 2017 av Jan Ingar Thon & Niels-Peter Granzow Busch

Isaac Newton stirret ut gjennom vinduet i studerkammeret. 

Høsten var i ferd med å gjøre sitt inntog i Cambridge, og skogen rundt universitets-byen gled sakte over i gule og røde farger. 

Men Newton lot seg ikke begeistre av fargespillet. Året 1695 var på hell, men selv om tiden­ føk av gårde, sto vitenskapsmannens liv så godt som stille.

Nesten ti år hadde gått siden han ga ut hovedverket Principia, der han hadde formulert de universelle gravitasjons-lovene. Verket hadde gjort ham berømt i hele Europa. 

Siden­ da hadde den nå 51 år gamle Newton bare gitt ut et par mindre skrifter. Den store tenkeren ønsket seg nye utfordringer.

Redningen skulle vise seg å komme bare noen uker senere, i form av et brev fra William Lowndes, statssekretær i det kongelige skattkammer. 

Han ba Newton om hjelp til å løse et ytterst presserende problem:­ Kongerikets mynter var i ferd med å forsvinne! 

England på randen av konkurs

I en årrekke hadde svindlere oversvømt England med særlig falske sølvmynter. 

Og de ekte myntene som fortsatt var i omløp, ble mindre og mindre. 

Kriminelle og ofte også vanlige borgere klippet ganske enkelt kantene av myntene for å få fatt i det edle metallet. 

Deretter filte de til kantene slik at ingen kunne se at mynten var blitt tuklet med.

Stikkprøver avslørte at stort sett alle ekte mynter i riket bare veide rundt halvparten så mye som de offisielt burde: 

«Det var en ren tilfeldighet om det som kaltes en shilling i virkeligheten var verdt ti pence, seks pence eller bare fire pence», skrev den viktorianske historikeren­ lord Macauley. 

Som følge av den massive myntsvindelen var det ingen som stolte på valutaen, og på markedene var folk flest nødt til å veie og bite i hver eneste mynt for å forsikre seg om at de ikke ble lurt.

Isaac Newton ble regnet som rikets mest lærde mann, og skattkammeret ba ham derfor om råd. 

Vitenskapsmannen kom med flere, hvorav særlig ett ble lagt merke til: erstatte alle mynter med nye som ikke kunne forfalskes.

Forslaget ble lagt frem for parlamentet, som godkjente det i januar 1696. 

Like etter fikk Newton beskjed om at kongen ønsket «å gjøre mr. Newton til oppsynsmann for Den kongelige mynt» – rikets­ sentrale myntverk i Tower i London­. 

To dager senere dro Newton fra Cambridge – endelig hadde han funnet sin nye utfordring.

Et av de største problemene med de gamle myntene var at de var irregulære og hadde glatte kanter. Dermed kunne svindlerne lett klippe kantene av med en saks og så file dem pene igjen, slik mynten til venstre viser. Andre laget mynter i kobber og ga dem en forsølvet overflate slik mynten til høyre viser. 

© Pas/British Museum & Mike Lowen

Mestersvindler utfordret Newton

Newton viste snart at han ikke var en virkelighetsfjern akademiker. 

På rekordtid lærte han seg alt om myntpreging og ga seg deretter i kast med den enorme oppgaven det var å bytte ut rikets valuta. 

Tidligere hadde England hatt en salig blanding av gamle mynter preget for hånd med hammer og nyere preget på maskin. 

Under Newtons ledelse skulle alle mynter preges mekanisk og utstyres med en riflet kant. 

Dermed kunne alle se med et raskt blikk om noen hadde klippet biter av myntene.

Newton løste oppgaven med imponerende effektivitet. Tidligere kunne arbeiderne i Tower høyst produsere mynter til en verdi av 15 000 pund i uken. 

Bare ett år etter at Newton tiltrådte, var antallet oppe i svimlende 100 000 pund i uken. Det var ikke bare rekord i England, men i hele Europa.

Utskiftingen av myntene løste imidlertid ikke alle problemene. Svindlerne begynte nå i stedet å lage egne myntpresser til å prege falske mynter, blant annet mynter laget av sølv blandet med verdiløse metaller. 

Den mest drevne falskmyntneren var William Chaloner, som hadde forfalsket både franske og engelske mynter med stor suksess. 

Ifølge sine egne skrytehistorier hadde han laget 30 000 falske guineas – et tosifret millionbeløp i dagens kroneverdi. 

Nå ville mesterskurken ta innersvingen på den nye oppsynsmannen ved Den kongelige mynt – Isaac Newton.

Hvilken historisk person er du?

Svar på 41 spørsmål om deg selv, og finn ut hvilken av historiens største personligheter du minner mest om i HISTORIEs personlighetstest

Forskeren ble detektiv

Utover sine administrative oppgaver skulle Newton også ta seg av alle forsøk på svindel mot kongens myntvesen. 

England hadde ikke noe reelt politivesen, så han måtte selv utføre detektivarbeidet – noe vitenskapsmannen var svært lite begeistret for.

I et brev til sine overordnede ba han pent om å få slippe:

«Jeg ser nok forbrytere og jurister som det er i mitt daglige virke».

Men anmodningen ble avvist, og Newton måtte bare hive seg uti det.

Den kongelige mynt var nylig blitt frastjålet noen av stemplene som ble brukt til å prege de nye myntene. 

En fengslet falskmyntner hevdet at stemplene var stjålet av en mann ved navn William Chaloner. Embetsmenn ved myntverket hadde fått Chaloner arrestert, men han bedyret sin uskyld på det mest innstendige. 

Ifølge Chaloner var det ansatte fra myntverket som hadde solgt stemplene til en kriminell bande. Saken ble til slutt henlagt og Chaloner satt fri.

Nå ble Newton satt til å etterforske tyveriet. Han avhørte vitnene om og om igjen helt til han var sikker på at de hadde fortalt alt. Også Chaloner ble avhørt, men han tviholdt på historien om at han var uskyldig.

Falskmyntneren erklærte seg imidlertid villig til å hjelpe Newton med å finne skurkene. Faktisk kunne han anbefale en mann som i likhet med ham selv visste ikke så rent lite om myntpreging. 

Mannens navn var Thomas Holloway, og hvis Newton ansatte ham, ville de snart kunne avsløre myntverkets brodne kar. Newton takket klokelig nei og sendte Chaloner bort.

Falskmyntneren var glad for å ha sluppet unna kattepinen, men skuffet over ikke å ha fått Newton til å hyre Holloway. 

Med sin egen mann innenfor murene ville Chaloner ha hatt alle muligheter for å svindle. 

Møtet med Newton hadde likevel overbevist ham om at vitenskapsmannen ikke var en trussel.

Newton i Londons underverden

Isaac Newton lærte snart hvordan han skulle bekjempe Londons falskmyntnere. 

Han utviklet sine helt egne metoder og begynte å engasjere en haug med hemmelige agenter. 

I myntverkets regnskap fra september 1696 står det blant annet at Newton brukte fem pund på «klær til Humphry Hall slik at han kunne omgås kjente falskmyntnere».

Fem pund svarte til en hel månedslønn for en embetsmann i Den kongelige mynt, så det var et dyrt antrekk – Newton satset åpenbart på å ta Londons største forbrytere. 

Selv i fengselet kunne ikke skurkene føle seg trygge. Newton rekrutterte ofte fanger i hemmelighet og plasserte dem på cellene til mistenkte, slik at de kunne rapportere alt den mistenkte snakket om.

Han hadde heller ingen skrupler med å bruke brutale metoder. I et desperat brev fra en av fangene hans står det:

«Med mindre Deres Nåde forhindrer det, legger de meg i lenker i morgen».

Bare hvis fangene ga ham de opp-lysningene han ønsket, viste Newton nåde. Den rasjonelle tenkeren lot gjerne småskurker gå fri for å ta de store.

Snart hadde Newton bygd opp sin helt egen private hær av detektiver og hemmelige agenter som adlød hans minste vink. Resultatet uteble ikke. 

Bare i 1697 ble 19 falskmyntnere henrettet i London. Vitenskapsmannen var plutselig en av rikets mest effektive ordenshåndhevere. 

Londons største svindler begynte på bunnen

Imotsetning til Newton hadde William Chaloner ingen formell utdannelse. Ifølge en biografi som ble utgitt kort etter hans død, var han imidlertid uhyre lærenem – særlig når det gjaldt svindel: 

«Hver gang han gikk i gang med et prosjekt, var det dessverre alltid noe lureri, et triks eller noe sikt».

Chaloners far var en fattig vever. Han prøvde å sende ham i lære som spikersmed i Birmingham. Byen var også kjent for sine falskmyntnere, og Chaloner lærte kunsten til punkt og prikke. 

I 1688 dro han til London, der han blant annet livnærte seg ved å tilby folk å finne verdier de var blitt frastjålet. Det var ikke vanskelig ettersom han selv var tyven. Pengene investerte han i verktøy til å lage falske mynter, og i løpet av få år ble han rikets største falskmyntner.

Chaloner blir Newtons fiende

I mellomtiden hadde William Chaloner bestemt seg for å prøve enda en gang å få en fot innenfor i Den kongelige mynt. 

Denne gangen anklaget han myntverkets embetsmenn for å være inkompetente og for å forfalske mynter selv. 

Chaloner fikk fremføre sin anklage for en bestemt komité nedsatt av parlamentet.

I sin egenskap av oppsynsmann for myntverket var det nå plutselig Newton som satt på tiltalebenken. 

Newton av-feide bryskt alle anklager fra mannen som han var overbevist om var en storsvindler. 

Selv da den spesialutnevnte komiteen påla ham å la Chaloner inspisere myntverket, nektet vitenskapsmannen plent, og argumenterte med at han hadde avlagt ed på aldri å vise uvedkommende myntverket.

Imens skrøt Chaloner ifølge en sam-tidig kilde av at han hadde lurt kongen og skattkammeret før, og han kom ikke til å forlate parlamentet «før han også hadde lurt det på samme måte».

Men Newton holdt på avvisningen, og til slutt måtte parlamentet bøye seg. En skuffet Chaloner ga opp prosjektet, uvitende om at han hadde skaffet seg en mektig og ustoppelig fiende. 

For nå satte Isaac Newton alt inn på å stanse falskmyntneren én gang for alle.

Det endelige oppgjøret

Newtons første skritt var å samle alle opplysninger han kunne om Chaloners kriminelle fortid. 

Lojalitet var et ukjent begrep blant Londons tyver, og mange av Chaloners tidligere kumpaner kunne lett bestikkes til å fortelle om Chaloners lyssky aktiviteter. 

Gradvis dannet Newton seg en oversikt over Chaloners mange­ lovbrudd helt fra han ankom London i 1688.

Tilfeldigvis ble Chaloner i mellom-tiden fengslet i forbindelse med en helt annen bedragerisak. 

Da Newton hørte om fengslingen, fikk han overtalt de ansvarlige til å overlate saken til seg selv. 

Vitenskapsmannen var ikke interessert i akkurat denne saken, som han fryktet den slu Chaloner kunne sno seg ut av. 

I stedet satset han på å overvelde juryen med vitner som kunne fortelle om hele falskmyntnerens karriere.

Samtidig hadde Newton sørget for at tre av fangene Chaloner delte celle med, rapporterte direkte til ham om alt Chaloner sa. 

Den drevne svindleren lot seg imidlertid ikke lure. Han hadde arbeidet sammen med alle tre før, og nå var han redd for at de skulle sladre om ham for å slippe straff selv.

Men Newton hadde hellet med seg. En dag mottok han et brev fra en annen erfaren falskmyntner, John Lawson, som nettopp var fengslet. 

Lawson kjente ikke Chaloner, men bønnfalt Newton om hjelp til å bli reddet fra galgen:

«Jeg kaster meg for dine føtter», skrev Lawson desperat.

Newton hyret Lawson og satte ham på celle med Chaloner, og det gikk ikke lang før han begynte å skryte av gamle synder overfor en likemann som Lawson. 

William Chaloner satt i Newgate-fengselet, kjent for sine brutale vakter og hyppige epidemier. 16. mars 1699 ble William Chaloner hengt i den beryktede galgen i Tyburn vest for London.

© Scanpix/Heritage-Images

Chaloner ber om nåde

Rettssaken begynte i mars 1699, og nå innhentet Chaloners fortid ham. Åtte personer vitnet mot Chaloner. 

En av dem kunne blant annet fortelle om forfalskning av mynter for åtte år siden, og andre kunne fortelle om en serie andre forbrytelser. 

Juryen brukte bare fem minutter på å finne Chaloner skyldig.

Senere skrev falskmyntneren til Newton: «Min krenkelse av Dem har brakt meg hit, men la meg ikke myrdes, om ikke for min skyld så for Guds».

Bønnen var fånyttes. 16. mars 1699 ble Chaloner hengt. Ifølge en samtidig kilde viste han mot helt til det siste: «Han trakk selv hetten over øynene og underkastet seg rettferdigheten».

>> Chaloner ble kastet i det beryktede Newgate-fengselet - les hele historien om det grusomme stedet her

Rike fanger kunne betale bøddelen for å fremskynde døden ved å trekke i den hengtes bein, men Chaloner var blakk, så dødskampen hans varte i flere minutter.

Newton ble værende ved Den kongelige mynt frem til sin død i 1727. Han ble både slått til ridder og mottok flere æresbevisninger. 

Men ingen av dem hyllet ham som mannen som hadde knekket Englands falskmyntnere.

Les mer

Thomas Levenson: Newton and the counterfeiter, Faber and Faber, 2009. Joel Levy: Newton's Notebook: The Life, Times and Discoveries of Sir Isaac Newton, The History Press Ltd., 2009. Richard Westfall: Never at Rest: A Biography of Isaac Newton, Cambridge University Press, 1983.

Kanskje du er interessert i