H. C. Andersen hadde stjernenykker

Portene hadde pyntet opp i København.

Vi besøkte også Trianon, hvor Napoleon så ofte oppholdt seg. Jeg speilet meg i hans speil og har aldri følt meg så ubetydelig som da! Men de andre som var på stedet, speilet seg nå også.

Victor Hugo har jeg ennå ikke sett. Det er mange som misliker ham, og i bladene levner de ham ikke ære for to skilling.

Det sies at han har skrevet et stykke i tolv akter som varer i tre hundre år.

I førs­te akt er det tjue nonner, og spedbarna deres dør av alderdom i andre akt. Men dikter, det er han.

Mens vi snakker om diktere, kan jeg snakke litt om herr Ego?

Ham hadde jeg rent glemt til fordel for alle de andre tingene. Mirabile dictu, som vi latinere sier. (Spør hovmesteren Deres hva det betyr.)

Ennå har jeg ikke fått et eneste brev hjemmefra – altså med unntak av det som ble levert fra Dem allerede da jeg kom den første dagen.

De kan forestille Dem hvor mye jeg lengter. Men på mandag, da jeg kom hjem, lå det så endelig et der. Jeg griper det med glede og finner ikke et ord, bare en trykt Kjøbenhavns Post.

Det må ha stått et rosende dikt om meg i et nummer av bladet. Så har noen blitt sint og – delvis også drevet av misunnelse over at jeg er ute og reiser – skrevet et uforskammet svar som river meg ned i skitten.

Siden dette mennesket var redd jeg aldri skulle få vite hva han hadde skrevet, har han lagt en konvolutt rundt det grove diktet sitt, frankert det til Hamburg og latt posten bringe dette til meg så jeg endelig kan få lese det.

En makeløs ondskap er det å forfølge meg i et fremmed land på denne måten. Det gjorde et dypt inntrykk på meg, for at noen kan være så nedrig, det hadde jeg ikke trodd.

Forestill Dem å motta noe sånt når man går der og venter på et brev fra vennene sine. Men la gå. Nå er det glemt.

Hvis det ikke var noe med meg, hadde de ikke misunt meg. Det skal jeg tvinge dem til å innse! Vårherre tar seg nok av det!

Firenze, Italia, 8/4 1834

H. C. Andersen til Signe Læssøe

Da er jeg på vei mot Danmark. Jeg hadde tenkt å skrive fra Roma, men siden jeg bare var der i åtte dager og det skjedde så uendelig mye, så utsatte jeg skrivingen til jeg kom til Firenze.

Den 1. april dro jeg fra Roma, og reisen hit tok fem dager. Ved å skrive av fra dagboken min skal jeg fortelle hvor og hvordan jeg feiret fødselsdagen min.

Fødselsdagen falt på den andre dagen av reisen fra Roma. Jeg overnattet i en liten by som heter Ronciglione, og ble vekket klokken fire om morgenen.

Kaffe kunne jeg få, men ingen melk. Fløte var det ikke snakk om. Brød hadde de ikke, men jeg drakk nå den usle kaffen, og mens jeg reflekterte over den, husket jeg at det var den 2. april og gratulerte derfor meg selv.

Jeg satt foran i vognen under turen. Sidemannen min var en dum prest som ikke engang snakket tysk.

Så da måtte jeg snakke en slags italiensk, og siden han sikkert merket at det ikke lignet på det han selv snakket, og han dessuten hørte at jeg var nordfra, spurte han om jeg var fra Milano.

Ved middagstid nådde vi Montefiascone. Vi kom inn i et usselt vertshus der vertinnen ga meg noe vann med salt og ost som hun kalte suppe.

Men da hun forlangte ti ganger mer i betaling for dette enn det en god suppe er verdt, måtte jeg bli uforskammet.

Ved Bolsenasjøen var det romantisk deilig med store huler som forsvant i mørke. Da jeg bemerket at dette var Caserno di Brigandi, begynte en signora i vognen å skrike «O Madonna mia». Hun var nemlig svært redd for røvere.

Forunderlig nok var jeg rolig. Faktisk har jeg på hele reisen følt meg tryggere enn jeg gjør i Danmark.

Noen landsmenn jeg møtte i Roma sa til meg at jeg har det med å oppleve alt mulig merkelig i Italia, så det med røverne kommer jeg nok også til å få med meg.

Ja, jeg er jo ikke hjemme ennå. Men stikke meg i hjel, det må de gjerne.

Da dør jeg i Italia og kommer ikke hjem, der det venter meg mye sorg og erg­relser og kanskje flere prøvelser enn et menneskehjerte kan tåle.

Deres sønnlig innstilte Andersen

Etterskrift

H.C. Andersens berømmelse åpnet alle dører, og dikteren vandret hjemmevant blant konger og berømtheter, som forfatteren Dickens og komponisten Liszt.

Men mindreverdsfølelsen slapp aldri taket i Andersen, som livet igjennom forble nærtagende og vanskelig å omgås.