Houdini minner mest av alt om en dødsdømt fange der han dingler fra toppen av en skyskraper i Pittsburgh, med hodet ned og et tau festet rundt anklene. Kroppen er snørt stramt inn i en tvangstrøye, og vinden blåser ham faretruende tett inntil bygningen.
En forskrekket mumling stiger opp fra folkemengden. «Den store Houdini» er i byen. Alt som kan krype og gå har kommet for å se, og trafikken har korket seg helt. Det er ikke bare gatene som er fulle av folk – i hvert eneste vindu har nysgjerrige tatt oppstilling, og hustakene er svarte av mennesker.
Alle stirrer anspent på den ensomme skikkelsen som med dødsforakt begynner å kjempe sin kamp høyt til værs. Rolig og med en nesten usynlig vrikking med overkroppen forsøker utbryterkongen å vri seg løs av tvangstrøyen, mens sekundene uendelig langsomt blir til minutter.
Vinden er bitende kald denne novemberdagen i 1916, men svetten driver av Houdini. Det svimler for tilskuerne mens han roterer i enden av tauet. Ett minutt blir til to, to minutter til tre, og så, med et seierssikkert brøl, vrir Houdini de innsvøpte armene over hodet, først den ene, så den andre.
Stadig med hendene i det gjensydde ermet finner han frem til spennene på ryggen. Han vrir seg nok en gang, og tvangstrøyen glir ned over brystet på ham og videre ned over hodet. Tilskuerne bryter ut i et øredøvende jubelbrøl da trøyen faller sakte mot bakken.
Menn og kvinner omfavner hverandre lettet nede på gaten, hatter og paraplyer blir kastet opp i luften. Gledesrusen vil ingen ende ta.
Houdini har kommet seg løs, Houdini har gjort det igjen. Houdini har brutt ut, ikke bare av tvangstrøyen, men også av skjebnen som fra fødselen dømte ham til et liv på bunnen av samfunnet. Fra å ha vært en ukjent og underbetalt tryllekunstner som flakket rundt fra det ene lusete sirkuset til det neste, har han nå blitt en verdensstjerne.
AVSLØRING:Slik utførte Houdini sine triks
Houdini trollbandt publikum
Houdini vokste opp i ytterste fattigdom. Han het egentlig Ehrich Weiss, og var sønn av en fallert og udugelig rabbiner som i 1878 hadde utvandret med hele sin familie fra den ungarske hovedstaden Budapest til USA. Etter en omflakkende oppvekst og en ungdom med kortvarige småjobber bestemte Houdini seg for å forfølge barndomsdrømmen: å bli tryllekunstner.
Som niåring hadde han en kort periode opptrådt som trapesartist på sirkus under navnet «Ehrich, luftens fyrste», og her ble hans glødende interesse for magien vakt. Han fulgte betatt med når forestillingens tryllekunstner trakk kaniner opp av hatten, grep mynter ut av tomme luften og tryllet egg ut av munnen.
Ehrich leste alt han kunne få tak i om magi, og i 1892, 18 år gammel, forlot han New York for å dra ut på landeveien og søke lykken som omreisende tryllekunstner. Han hadde følge med en venn, og sammen kalte de seg «The Brothers Houdini», inspirert av den
berømte franske 1800-tallsmagikeren Jean Eugene Robert-Houdin.
På skolen hadde Houdini vist seg som en kvikk og lærenem elev, og han var den fødte atlet. Han var en fantastisk svømmer, løp fra alle, og som tenåring var han svært nær å få en plass på det amerikanske OL-laget. Den fremragende fysikken hans var en viktig ballast i livet som gjøgler.
Houdini og kameraten holdt omtrent 20 forestillinger hver dag. Fra tidlig morgen til sent på kveld opptrådte de i ølhaller og på markedsplasser, side om side med sterke menn, dverger og skjeggete damer. Duoen gjorde kortkunster, fikk ting til å forsvinne og duer og marsvin til å dukke opp ut av det blå, og etter hver forestilling sendte de hatten rundt i håp om å kunne skrape sammen nok penger til et enkelt måltid.
I 1893 presenterte duoen et nummer der Houdini som utbryterkonge kom seg ut av håndjern, men ingen merket seg trikset. Til gjengjeld satt en 18 år gammel kvinne, Wilhelmina Beatrice Rahner, eller Bess, som hun ble kalt, blant publikum og var dypt betatt – ikke av håndjerntrikset, men av Houdini. Følelsene ble gjengjeldt. Et par uker senere giftet de seg, og med Bess som assistent dro Houdini fra den ene elendig betalte og utmattende jobben til den neste.
Det ble totalt trafikkaos da Houdini utførte sitt høythengende tvangstrøyenummer dinglende fra en kran, bivånet av måpende tilskuere på bakken.
Houdini var "håndjernenes konge"
Med tiden hadde han nådd et punkt der han hadde tilværelsen som gjøgler helt opp i halsen. I sin nød etablerte han «Harry Houdinis magiske skole». Planen var å selge utstyr og triks til tryllekunstnere per postordre.
Håpet var at ekteparet kunne leve av denne forretningen, men best som Houdini var på nippet til å gi opp livet på scenen, møtte han i begynnelsen av 1899 en mann som på avgjørende vis skulle endre hans skjebne.
Etter en forestilling i en ølhall i St. Paul i Minnesota ble Houdini oppsøkt av Martin Beck, som var agent for en av USAs største teaterkjeder. Beck hadde ingenting til overs for Houdinis tryllekunster, men nummeret med håndjernene var han svært begeistret for. Hvorfor ikke satse på en karriere som utbryterkonge, foreslo Beck, før han la forskjellige medbrakte håndjern på bordet og ba Houdini bryte seg ut av dem.
Noen dager senere fikk Houdini et telegram fra Beck, med tilbud til ham og Bess om en jobb i Omaha i Nebraska. Betalingen var 60 dollar i uken – et fyrstelig honorar for en mann som var vant til å måle lønnen sin i cent. Og Houdini levde opp til alle Becks forventninger:
«Ingen lenker kan holde ham,» jublet avisen Omaha World-Herald etter premieren i mars 1899. Houdinis turné fortsatte rundt i USA, og samme hvor han kom, sørget han for å få ekstra presseomtale ved å la seg sperre inne i fengselsceller, splitter naken og lenket i håndjern. I løpet av noen minutter hadde han brutt seg ut, til journalistenes store forbløffelse.
Når han utførte sitt aller mest berømte stunt, det som hadde gitt ham tilnavnet «håndjernenes konge», tok Houdini seg god tid. Han inviterte først noen tilfeldig utvalgte tilskuere opp på scenen for å kontrollere at håndjernene var låst, og at han ikke hadde gjemt dirker eller nøkler bak forhenget der han skulle komme seg løs fra lenkene.
I løpet av bare et par minutter kunne han få av seg selv de mest gjenstridige håndjern, men han holdt likevel tilskuerne på pinebenken i opptil en halv time. Mens orkesteret spilte og publikum satt stadig lenger fremme på kanten av stolen, ga Houdini seg tid til i ro og mak å lese en avis eller legge kabal bak forhenget.
Først når spenningen virkelig hadde nådd bristepunktet og publikum satt som på nåler trådte han frem – like før han gjorde entré hadde han dusjet seg med vann, slik at det så ut som om han var badet i svette.
Houdinis mest berømte nummer ga ham tilnavnet "håndjernenes konge".
Houdini var den fødte PR-mann
Før 1899 var omme hadde Houdini gått fra å være en ubetydelig gjøgler til å bli en av USAs største stjerner. Folk sto i kø til forestillingene hans, pengene strømmet inn, og nå var tiden inne for å erobre Europa.
I mai 1900 satte ekteparet kursen mot London, der Houdini brøt seg ut av Scotland Yards nyeste og sterkeste håndjern. Skeptikere stilte dessuten på forestillingene hans med alle typer håndjern for å sette Houdini på prøve. Som i USA var publikum solgt. Houdini kom seg løs hver eneste gang, fortsatte triumftoget gjennom resten av Europa, og kunne sende store mengder av rubler, kroner, mark og franc hjem til USA.
Overalt der Houdini kom, tok han publikum med storm. I Moskva kom han seg ut av en fangetransportvogn som det angivelig bare fantes én nøkkel til – i Sibir – og i Tyskland var han grenseløst populær. Tilskuerne elsket det når han utfordret politiets låsesystemer og arbeidet seg ut av solide håndjern og fluktsikre fengsler. Men de keiserlige myndighetene var ikke fullt så begeistret for den vesle mannen som så freidig gjorde lovens lange arm til latter.
Tyskland var en av verdens mest autoritære stater, og stort sett alle aspekter av livet var regulert av strenge regler og forordninger. Svindel og bedrag var en forbrytelse som kunne straffes med fengsel i flere år. Derfor så det svart ut for Houdini da politiet i Köln i 1901 anklaget «Der König der Handschellen» for å være en svindler.
Etter flere runder i retten måtte han sommeren 1902 møte i høyesterett, anklaget for å ha løyet om at han kunne åpne pengeskap. Dommeren bestemte at saken bare kunne avgjøres ved at Houdini brøt opp et pengeskap i rettsbygningen. Ettersom han aldri hadde prøvd å dirke opp et tysk pengeskap før, var ikke Houdini særlig høy i hatten da han ble ført inn på dommerens kontor og overlatt til seg selv med pengeskapet.
Han begynte med å røske alt han kunne i den tunge skapdøren, og til hans store forbløffelse gikk den opp med en gang. Merkelig nok hadde ikke skapet vært låst, men Houdini lot som ingenting, og saken endte med at han ble blankt frifunnet. For politiet var dommen den totale ydmykelse: Ikke bare måtte politimyndighetene betale en bot og dekke saksomkostningene, de måtte også leve med å bli latterliggjort.
Episoden ga Houdini gratis PR over hele verden, og selv om han alt vasset i suksess og omtale, var han ikke sen om å utnytte seieren. På plakater og i brosjyrer refererte han stolt til rettssaken, og om han var god til å skape fortettet drama på scenen, så var han ikke mindre talentfull som reklamemann.
Han ristet plakater og løpesedler ut av ermet, der han lokket tilskuere med malende formuleringer som «Fiasko betyr døden». Da «Den store Houdini – håndjernenes konge og fangevokternes skrekk» kom til Paris, hyret han før opptredenen sju menn til å sitte på rad og rekke på en fortauskafé. Mennene lettet på hatten etter tur, og avslørte skallete isser med en bokstav hver, som til sammen dannet navnet «Houdini».
I 1905 vendte Houdini hjem til USA. Mens andre med et bugnende pengeskrin og en kometkarriere ville ha tatt det med ro, fortsatte Houdini med å videreutvikle seg selv i det uendelige: Nye og stadig mer krevende numre kom til.
Flukt fra fengselsceller uten en tråd på kroppen hørte etter hvert til standardrepertoaret. I tillegg begynte han å hoppe i vannet med beina låst sammen i lenker, trylle vekk elefanter og vri seg ut av tvangstrøyer.
«Håndjernenes overmann utfører utrolig bragd og slipper levende fra det», het det i en typisk overskrift i avisene, som gladelig brukte spalteplass på utbryterkongen. Houdini var godt stoff, en av tidens desidert største stjerner, og da han på spektakulært vis hadde utfordret døden ved å la seg låse inne i diverse beholdere fulle av vann, trodde omgivelsene at selv Houdinis grense nå måtte være nådd.
De tok feil. Iført håndjern og fotlenker lot han seg i 1912 senke ned i New Yorks East River i en kasse med lokket spikret fast. En enorm menneskemengde fulgte vågestykket fra kaien, og mens folk holdt pusten i spenning, tok journalistene tiden på hvor lenge Houdini var under vann. Viseren sneglet seg av gårde, og først etter 57 sekunder dukket han opp til overflaten, fri av lenkene og med et stort smil om munnen.
I årenes løp videreutviklet han kunststykket, og i 1926 fikk han laget en to meter lang metallkiste som han 5. august samme år lot seg stenge inne i.
Før lokket ble smelt igjen og kisten senket i vannet, holdt Houdini en liten tale:
«Hvis jeg dør, er det Guds vilje eller min egen dumhet. Vi får hele tiden vite at mennesket ikke kan leve mer enn tre minutter uten luft, men jeg vil prøve å bevise at det ikke stemmer».
Kisten ble senket i vannet, og for første gang merket Houdini et snev av klaustrofobi. Selv om han var nervøs for at det skulle gå galt, holdt han ut. Etter en time begynte han å gispe etter luft, og da kisten etter en time og ett kvarter omsider ble heist opp igjen, hadde han en metallisk smak i munnen og var så mo i knærne at han knapt kunne stå.
Før han oppdaget sitt enestående utbrytertalent tjente unge Houdini til livets opphold som tradisjonell tryllekunstner.
Høy feber slo ut Houdini
Selv om Houdini fylte 52 år i 1926, var han i like god form som en toppidrettsutøver. Han rørte aldri sprit eller tobakk, og ifølge forfatteren, vennen og legen Conan Doyle «var han, sett med forsikringsselskapenes øyne, den sprekeste i sin aldersgruppe i Amerika.»
Utbryterkongen var stolt av sin fysikk, og fortalte beundrerne at han hadde helt usedvanlige muskler i underarmer, skuldre og rygg. Han lot til og med folk kjenne på musklene. Om formiddagen 22. oktober 1926, da turneen var kommet til Montreal i Canada, ble Houdini oppsøkt av en student. Han ville vite om ryktet stemte – kjente Houdini virkelig ingenting hvis man slo ham i magen?
Houdini svarte bekreftende, og øyeblikket etter ga den unge mannen ham en rekke harde knyttneveslag rett under beltestedet. Houdini var totalt uforberedt, og for hvert slag fortrakk ansiktet seg i smerte.
Tilsynelatende slapp Houdini fra overraskelsesangrepet uten varig men, men utover kvelden fikk han voldsomme smerter i magen. Som den gjennomført profesjonelle showmannen han var, nektet Houdini å gi etter for magesmertene, og gikk på scenen som planlagt. Om natten ble smertene verre, men Houdini ignorerte dem og dro 90 mil med tog til Detroit, der han skulle opptre i to uker.
En lege ble hentet til teateret før forestillingen om kvelden 24. oktober, og diagnosen var ikke til å ta feil av: Houdini hadde blindtarmsbetennelse og måtte legges inn øyeblikkelig.
Houdini gjennomførte tre flygninger over Australia 18. mars 1910. På den lengste turen tilbakela han 3,5 kilometer.
Utenfor teateret sto folk i kø. Alt var utsolgt, men selv om Houdini hadde 40 i feber, nektet han å avlyse:
«Jeg skal gjennomføre denne forestillingen, om det så blir min siste», lovet han teaterdirektøren.
Som sagt, så gjort – men forestillingen var bare en skygge av tidligere opptredener. Han holdt på å falle om flere ganger, han glemte stikkordene sine, og like før tredje akt ble det for mye: «Ned med teppet, jeg klarer ikke mer», stammet han frem, mens han krøket seg sammen i smerte.
Motvillig ble Houdini innlagt og operert. Men blindtarmen var sprukket, og betennelsen hadde spredt seg til bukhulen. Houdini innstilte seg på at han måtte ta en ufrivillig pause fra scenelivet, men fremtiden var lys, skrev han til en venn 30. oktober 1926:
«Billettkontoret melder helt utsolgt, så jeg er i godt humør. Rent bortsett fra at jeg ikke har det helt optimalt akkurat nå, men jeg regner med at jeg snart er på topp igjen».
Denne gangen skulle det imidlertid vise seg at selveste Houdini hadde forregnet seg. Dagen etter trakk han sitt siste sukk i sykesengen på Grace Hospital i Detroit. Utbryterkongen som så lenge hadde virket udødelig, ble stedt til hvile i en bronsekiste. Den skulle ha vært rekvisitt i et nummer der Houdini ble levende begravd.
Gjennom flere tiår hadde han utfordret døden gang på gang, og nå hadde den innhentet ham. Han ble gravlagt en høstdag på Machpelah-kirkegården i New York. Helt til det siste forventet omgivelsene at Houdini nok en gang hadde planer om å spille dem et puss. Idet kisten ble senket i jorden, hvisket en av de sørgende: «Gud vet om han faktisk befinner seg i den?»
AVSLØRING: Slik utførte Houdini sine triks