Hvert fjerde menneske hørte inn under dronning Victoria

Ingen opplagt tronarving

Da Alexandrina Victoria kom til verden – nærmere bestemt en overskyet og kald maimorgen i London i 1819 – var det på ingen måte noen selvfølge at hun en dag skulle bli Storbritannias dronning.

Hun var riktignok barnebarn av Georg III, men faren hennes var den fjerde av kongens sju sønner. Men ingen av de tre eldre sønnene maktet å skaffe til veie noen legitim tronarving.

Ja, ifølge de kongelige arverettsbestemmelsene hadde faktisk ingen av kongens sju sønner og fem døtre vært i stand til å fremskaffe et eneste ektefødt barn før 1819.

Så da Victoria viste seg å være en normal og levedyktig jente, trakk hele slekten et lettelsens sukk. Nå hadde man endelig en legitim tronfølger, og da onkelen døde i 1837, ble hun Storbritannias dronning.

Til tross for at hun bare var 18 år gammel følte hun at hun var rede for oppgaven.

Et arrangert ekteskap

Spørsmålet var hvem Victoria skulle gifte seg med. Valget falt tidlig på hennes tyske slektning Albert.

Det var et arrangert ekteskap, og Victoria fridde til Albert allerede under deres andre møte (den første gangen de møttes var de ikke mer enn 15 år). De var søskenbarn og hadde faktisk blitt forløst av samme jordmor.

Hun hadde tjent slekten i mange år og reist fra den ene fødselen i England til den andre i Tyskland.

Selv om parets slektninger betraktet ekteskapet som en praktisk ordning, sto det jo ikke skrevet i stjernene at de to ville bli lykkelige sammen. Men det ble de.

Victoria var svært hengiven i sin kjærlighet til Albert – nesten under­danig selv om det var hun som var dronning.

Albert fikk stor innflytelse over hennes meninger, men han fikk ikke lese de hemmelige statsdokumentene som alltid ble overlevert Victoria. Disse var forbeholdt dronningen.

Albert fikk heller ikke beholde sin egen sekretær (en tysker), men ble forsynt med en engelsk sekretær som var plukket ut for ham.

Tyskheten vakte mistillit

Victoria forsøkte forgjeves å skaffe sin mann en offisiell stilling. Politikerne debatterte lenge hvilken tittel og hvor stor økonomisk godtgjørelse Albert skulle ha.

Det var først sent i livet at han ble tildelt den formelle tittelen Prince Consort (prinsgemal).

På grunn av sin underordnede stilling og sin utenlandske bakgrunn ble Albert bestandig «parkert” utenfor de rommene hvor viktige vedtak skulle fattes. Men han var høyt begavet og tok seg av mange andre oppgaver.

For eksempel engasjerte han seg sterkt i hofflivet på Buckingham Palace. Her fikk han innført nye reglementer, plikter og ansvarsområder, og han fikk orden på hoffets økonomi.

Dessuten sørget han for at vannklosetter – en helt ny oppfinnelse – ble installert på slottet. Etter hvert ble Albert i praksis dronningens personlige sekretær og fikk også lov til å blande seg inn i politiske spørsmål.

Men under utenrikspolitiske kriser ble han flere ganger holdt utenfor samtalene. Hans tyske opphav vakte fremdeles mistro hos mange.

Albert klarte heller ikke noen gang å tilegne seg engelske omgangsformer, med tilhørende tørr humor og selvironi.

Kongeparets samliv

Victoria-tiden har i ettertid blitt forbundet med frykten for det seksuelle og en god porsjon dobbeltmoral. Men på det personlige plan var Victoria slett ikke så snerpete som mange har forestilt seg.

Hennes påståtte uttalelse om at hun «lukket øynene og tenkte på fedrelandet” under seksualakten er en myte.

Tvert imot later det til at Victoria hadde større seksuell appetitt enn sin mann. Man vet at hun ga Albert mange bilder av nakne mennesker.

Oppfatningen om at dronningen var støtt over tanken på sex er helt misvisende, iallfall hva hennes yngre år angår.

Derimot var hun ikke videre interessert i det som sex kunne føre til, det vil si barn. Victoria hatet barnefødslene og brydde seg ikke noe videre om barna da de ble større heller.

Likevel kom hun til å føde ikke færre enn ni barn, i starten nesten ett hvert år. Victoria var en streng mor, men det meste av barnas oppdragelse var det Albert som tok seg av.

Han lekte med dem og planla deres utdanning og fremtid. Det siste klarte han meget godt. Alle ble inngiftet i Europas fineste fyrstehus og kongefamilier.

Planla verdensutstilling

Albert var også meget interessert i teknologi og vitenskap, og det var han som fikk ideen om at Storbritannia burde arangere en verdensutstilling slik at folk kunne se hvordan de industrialiserte landene hadde bidratt til fremskritt og modernitet.

Arrangementet skulle også stimulere til fredelig samarbeid mellom deltakende nasjoner fra hele verden.

Den første verdensutstillingen åpnet i det nybygde Crystal Palace i Hyde park den 1. mai 1851. Den ble straks en suksess og en personlig seier for Albert. En av attraksjonene var Koh-i-Noor-diamanten, som dronning Victoria hadde lånt ut til utstillingen.

Hun skrev om åpningen i dagboken sin: «Den var tusen ganger flottere enn min egen kroning. Det er den stolteste dagen i mitt liv, og det er min kjære Albert og alt det han har utrettet med sitt store hjerte og edle sinnelag som har gjort meg så stolt.

Dette er en dag som skal leve evig. Gud velsigne min kjære Albert og mitt kjære land som viser sin sanne storhet på en dag som jeg aldri skal glemme.”

Alberts verdensutstilling ble en så stor suksess at lignende arrangementer er blitt holdt med jevne mellomrom helt opp til vår tid.

Blandet seg i politikken

Victoria ble holdt jevnlig informert om regjeringens anliggender og kunne i visse situasjoner påvirke dens politiske beslutninger.

Hun var et iltert følelsesmenneske. Iblant truet hun også med å abdisere hvis hun ikke fikk det som hun ville.

Når hun var som mest opphisset om en sak, kunne hun sende rundt 50 telegram per dag til regjeringen for å få viljen sin. Hvis hun likevel ikke fikk det, kunne hun finne på å knuse glass og porselen for å avreagere.

Etter hvert skjønte Victoria at hun måtte velge sine kamper og iblant gi seg. Det var først og fremst Albert som lærte henne dette.

Senere i livet hadde hun lettere for å akseptere at den ut-øvende makt lå hos regjeringen, og hun blandet seg stadig sjeldnere i politiske beslutninger.

Men Victoria viste likevel sin politiske holdning ved sin skiftende innstilling til de statsministrene som tjenestegjorde i hennes tid.

Hun hadde vanskelig for å tolerere Palmerston og Gladstone, men hun elsket Melbourne og Disraeli.

Rask samfunnsutvikling

Victorias tid på tronen var den mest optimistiske og foretaksomme i britisk historie. Alt oste av fremskritt og nye muligheter.

Utviklingen tok sjumilsskritt i Victoria-tiden, og en av de få tingene som forble ved det gamle i alle disse årene var at Victoria ble sittende som landets monark.

Dronningen, som ble informert om alle regjeringens beslutninger og også fikk gi regjeringen råd, kunne følge med på hvordan landets politi- og postvesen ble bygd ut, at byene fikk gatebelysning og at London fikk undergrunnsbane.

Enkelte lover ble liberalisert, for eksempel ble dødsstraffen brukt stadig sjeldnere. Arbeidere, kvinner og barn fikk det gradvis bedre. Samtidig var klasseskillene i det britiske samfunnet fortsatt

Fred og fremgang

Den industrielle revolusjon hadde gitt Storbritannia et forsprang på alle andre land, og dette høstet britene fruktene av på Victorias tid.

I mange andre land var det store rivninger på denne tiden, med blodige revolusjoner og borgerkriger, men for britene var det en fredelig tid.

I det voksende koloniveldet hendte det at britiske styrker ble mobilisert til krig, men dette berørte ikke spesielt mange briter der hjemme.

Mens maktkampen på kontinentet tilspisset seg mellom Frankrike og det etter 1871 samlede Tyskland, fortsatte Storbritannia ufortrødent å øke sin innflytelse utenfor Europas grenser.

Vant ny respekt

Sammen skaffet Victoria og Albert en ny respekt for det britiske kongehuset. Albert var fornuftig og ordentlig. Victoria verdig og kjølig. Ingen av dem utmerket seg i negativ retning.

Deres borgerlige dyder fant utbredelse i over- og middelklassen.

Victorias forgjenger var derimot blitt beskrevet som «en galning, en kvinnebedårer og en bølle”.

Victoria og Alberts flid og høye moral skilte seg skarpt ut fra mer tvilsomme tradisjoner i de to kongefamiliene. Mange av deres tidligere slektninger hadde vært notorisk utro.

I 1861 ble Albert syk i tyfus og den 14. desember døde han etter kort tids sykeleie. Han ble bare 42 år og hadde da vært gift med Victoria halve livet.

Mye tyder på at en av hans siste handlinger fra sykesengen var å utrede en alvorlig misforståelse mellom regjeringene i USA og Storbritannia, én som i verste fall kunne ha ført til ny krig mellom de to landene.

De siste dagene av livet var han så syk at han begynte å snakke tysk igjen.

Victoria var sønderknust. Enkelte i hennes omgangskrets fryktet at hun ville gå fra forstanden. De første dagene snakket hun bare om at hun ville gjenforenes med «my dear, dear Albert”.

I dagboken skrev hun at «Nå gjenstår bare tomheten.”

Sørget resten av livet

Etter mannens død trakk Victoria seg tilbake fra all offentlig representasjon og alle offentlige arrangementer. De neste ti-tolv årene viste hun seg overhodet ikke offentlig, ikke engang når parlamentet ble åpnet.

Folk begynte å kalle henne «enken i Windsor”. Victoria

fortsatte å sørge over Albert resten av livet. Hun var bestandig kledd i svart, og hver eneste kveld ble Alberts klær lagt fram ved sengen hans.

Victoria sørget for at det ble satt opp minnetavler på alle de stedene hvor hun og Albert hadde opplevd minneverdige ting sammen.

På skrivebordet sitt hadde hun så mange bilder av sin kjære mann at hun knapt fikk plass til de dokumentene hun skulle arbeide med.

Det ble reist et mausoleum ved Windsor Castle, og i London ble Royal Albert Hall åpnet til Alberts minne i 1871.

Et globalt symbol

Selv om Victoria ikke var så synlig for folket etter Alberts død, forble hun et samlende symbol for dem. Hun symboliserte også det voksende britiske imperiet, og i 1876 fikk statsminister Disraeli henne utnevnt til keiserinne av India.

På samme måte opplevde man det som naturlig at hun fikk gi navn til nye territorielle oppdagelser, som for eksempel Victoria Falls og Lake Victoria i Afrika og Victoria Land i Antarktis.

Navnet hennes ble også mye brukt i imperiets hovedstad London.

Den nye jernbane­stasjonen som ble innviet i 1862 ble kalt Victoria Station, og da et av verdens største kunstmuseer ble flyttet i 1899, endret det navn til Victoria & Albert Museum, i dag bedre kjent som V&A.

Ble nesten blind

Victoria var en kortvokst (uten kronen var hun bare 150 centimeter høy), men meget bestemt og energisk kvinne. Hun overlevde ikke mindre enn sju attentater.

I flere tilfeller var det irske nasjonalister som forsøkte å drepe henne. Victoria kom også til å overleve tre av sine barn.

Men fedmen ble etter hvert et stadig større problem. Legen hennes foreskrev en diett, men trakk den tilbake da han skjønte at dronningen spiste den i tillegg til sine vanlige måltider.

Fra 1880-tallet måtte Victoria gå med stokk etter en kneskade, og ikke lenge etter måtte den fyldige damen kjøre rundt i en rullestol.

Man hadde en egen rampe som hun ble kjørt opp på når hun skulle ut og reise i vogn. Stær på begge øynene gjorde henne også nesten blind, og med alderen ble hun stadig trettere.

Feiret to jubileer

Likevel maktet hun å delta i to enorme hyllingsfester, nemlig gull- og diamant­jubileene. Det første ble feiret i 1887, etter 50 år på tronen, og det andre i 1896, da Victoria passerte bestefaren Georg III som Storbritannias lengstsittende monark.

Victoria satt på tronen århundret ut og døde ikke før den 22. januar 1901. Hun døde på Osbourne House, omkranset av barn og barnebarn.

Da hun døde sto det britiske imperiet på toppen av sin makt – politisk, økonomisk og militært. En fjerdedel av jordens befolkning mistet da sitt statsoverhode.