En av de ansatte i Dakota-bygningen drar kjensel på den overvektige mannen som venter på John Lennon: «Er du her ennå? Du har jo fått autografen allerede».
Den tålmodige autografjegeren, Mark David Chapman, ignorerer spørsmålet. Hele dagen 8. desember 1980 har han stått foran Lennons hjem i en eksklusiv bygård like ved Central Park i New York.
Under den svarte luen av imitert pels går det en støkk i ham da en hvit limousin stopper for rødt i et lyskryss 25 meter unna. Han vet at det er dem.
«Jeg siktet på ryggen hans og trykket av fem ganger. Og så brøt helvete løs i hodet mitt.» Mark Chapman
Limousinen trekker inn foran Dakota, og ut trer først en kvinne med glatt, svart hår – Yoko Ono, Lennons kone. Chapman smiler vennlig og nikker til henne.
I samme sekund trer hennes mann også ut av bilen mens han holder en stabel med lydbånd.
En stemme inne i Chapmans hode befaler: «Gjør det, gjør det, gjør det».
Da Lennon går forbi, river Chapman en pistol opp av lommen, holder den frem foran kroppen med utstrakte armer, og sikter.
Bok om John Lennon irriterte Chapman
I hele sitt 25 år lange liv har Chapman forgudet John Lennon og The Beatles. Bandets melodier strømmet ut av radioen og platespilleren i barndomshjemmet hans.
Århundrets største band sang om frihet, fred og harmoni – tiltalende budskaper for en usikker tenåring under ungdomsopprøret i 1960-årene.
I Chapmans barndomshjem fikk både han og moren juling når faren gikk amok. På skolen følte han seg utenfor og begynte å eksperimentere med stoff. 16 år gammel søkte Chapman trøst i kristendommen og begynte å dele ut hefter for den presbyterianske kirken.
Dypt inne plaget dårlig selvbilde tankene hans, og bare 22 år gammel prøvde Chapman å begå selvmord. Han overlevde forsøket og ble innlagt på psykiatrisk avdeling, men ble raskt skrevet ut igjen.
Året etter dro han på jordomreise arrangert av reisebyråagenten Gloria Abe, som han så giftet seg med. Overfor Gloria innrømmet Chapman at han hadde gått fra å beundre John Lennon til å avsky ham.
Etter å ha lest en bok om det tidligere Beatles-medlemmet var han misunnelig på Lennons berømmelse og mente at briten var en kvalmende hykler:
«Imagine no possessions (forestill deg en verden uten eiendeler, red.), synger han. Men se, der står han med sine millioner og en lystyacht, den falske, dekadente dritten som lyver til barn», forklarte Chapman kona.
VIDEO: Se musikkvideoen til John Lennons hit “Imagine“
En annen bok ga den bitre tilhenger- en ideen om å oppsøke Lennon.
J.D. Salingers kultroman The Catcher in the Rye (på norsk i dag kalt Redderen i rugen) handler om 16 år gamle Holden Caulfield som flykter til New York for å finne seg selv.
Chapman så ikke bare opp til Holden Caulfield – i sitt sinn var han Holden Caulfield.
Holden var en outsider, akkurat som Chapman. J.D. Salingers hovedperson gjorde opprør i kryssfeltet mellom barn og voksen – også Chapman følte at han verken var barn eller voksen.
Holden fordømte hykleriske voksne – og Chapman mente nettopp at han hadde avslørt Lennon i å være en hykler.
Inne i hodet begynte en plan å ta form. Den rasende beundreren ville dra til New York, ta steget ut av anonymitetens grå skygger og bli berømt ved å ta livet av verdensstjernen.
Jakten på berømmelse begynte
- desember 1980 landet Chapman på LaGuardia-flyplassen. Han hadde kommet til New York for å starte jakten på Lennon. I likhet med Holden Caulfield i Salingers bok fant også Chapman et billig sted å overnatte, YMCAs vandrerhjem, ti minutters gange fra Dakota-bygningen der Lennon, Yoko Ono og deres fem år gamle sønn Sean bodde.
En portvakt i uniform med gullfargede broderier voktet inngangen til stjernenes hjem.
Kledd i lang boblejakke og pelslue skrådde Chapman over gaten med kurs mot to unge kvinner som også så ut til å vente på å få et glimt av en kjendis på vei inn eller ut av Dakota.
På Roosevelt Hospital fikk Yoko Ono beskjed om at gjenopplivningsforsøkene mislyktes. John Lennon var død.
Chapman fanget opp at de to kvinne ne var Lennon-fans og på fornavn med portvaktene og flere av Dakotabygningens berømte beboere.
Chapman fortalte dem at han hadde kommet helt fra Hawaii for å få et glimt av sitt store idol. Kvinnene mente at han burde skaffe seg Lennons nye plate, Double Fantasy, og så be om å få stjernens autograf på den.
Chapman fulgte rådet, men Lennon dukket aldri opp den dagen. Om kvelden sjekket han ut av det billige ungdomsherberget og tok i stedet inn på Hotel Sheraton.
Overnattingen på det eksklusive hotellet fikk sammen med et lekkert måltid på en dyr restaurant rettet litt opp på Chapmans mindreverdskomplekser – men den gode følelsen skulle ikke vare lenge.
Chapman hadde glemt boken
Neste morgen stilte en forventningsfull Chapman seg igjen foran Dakota. Nå kjente han portvaktens fornavn og spurte: «Hei Steve, hvordan går det? Er John Lennon i byen?»
Portvakten svarte som vanlig at det visste han ikke.
«Har du noe imot at jeg venter her og ser?» fortsatte autografjegeren høflig.
«Det er et offentlig fortau. Så lenge du ikke blokkerer inngangen, kan du stå hvor du vil», svarte vakten.
Rundt lunsjtider tok Chapman seg en tur rundt i nabolaget for å finne noe å spise.
Samtidig slo det ham at han ikke hadde med seg boken The Catcher in the Rye. Han oppsøkte derfor en bokhandel for å kjøpe et nytt eksemplar.
Inne i bokhandelen begynte Chapmans hjerte plutselig å hamre da han stirret rett inn i ansiktet på sitt idol.
Lennons portrett prydet en stor reklame for det erotiske magasinet Playboy, som hadde intervjuet musikeren i anledning hans første utgivelse på fem år.
Drapet på John Lennon fikk enorm medieomtale. Selv da begravelsesbyrået hentet liket, ble det fyldig dekket.
Chapman kjøpte med seg bladet også, i tillegg til en liten plakat med en scene fra favorittfilmen Trollmannen fra Oz, der hovedpersonen, Dorothy, tørker tårene på en løve.
Kvelden tilbrakte han på Sheraton i selskap med en eskortepike – akkurat som Holden Caulfield hadde gjort.
Sex var ikke det viktigste for Chapman, han ville bare være i nærheten av en kvinne. Han sa at hun hadde fri, og begynte i stedet å massere henne.
Neste morgen ryddet Chapman på rommet og plasserte en rekke ting i en sirlig organisert halvsirkel – passet sitt, et lydbånd med Todd Rundgren, en attest fra en tidligere sjef, et bilde av seg selv omgitt av vietnamesiske flyktningbarn samt et eksemplar av Bibelen slått opp på Johannes-evangeliet (på engelsk: Gospel of John, red.), der han med kulepenn hadde skrevet «Lennon» etter John.
I midten plasserte han plakaten med scenen fra Trollmannen fra Oz.
Inne i hodet kjempet to stemmer om overtaket. Den ene ropte «Jeg vil drepe ham», den andre stemmen ba «Gud, frels meg fra dette».
Tingene på gulvet var de eneste som betydde noe for Chapman – og når politiet etter drapet tok seg inn på rommet, «vil de straks forstå hvem jeg er», tenkte han.
Chapman la pistolen i lommen på boblejakken og plasserte et stykke papp ytterst i lommen for å skjule omrisset av våpenet.
Ute på badet tok han en svingom foran speilet, grep pistolen, siktet på speilbildet og trykket raskt fem ganger på avtrekkeren.
Lyden av fem klikk forlot det uladde våpenet. Så puttet han fem dum-dum-kuler med hul spiss i pistolen.
Da Chapman forlot hotellrommet, knuget han to ting inntil seg: The Catcher in the Rye-boken, der han med kulepenn hadde skrevet «Dette er mitt budskap», og John Lennons nye album.
Inne i hodet kjempet to stemmer om overtaket. Den ene ropte «Jeg vil drepe ham», den andre stemmen ba «Gud, frels meg fra dette».
Akkurat som helten Holden Caulfield vandret Chapman rundt i New Yorks gater før han kom til Dakota-bygningen og tok frem boken.
Mens han sto og leste konsentrert i The Catcher in the Rye, stanset en taxi plutselig opp ved siden av ham.
En mann med en bredbremmet hatt steg ut og gikk inn i bygningen. «Så du ham?», spurte portvakten. Men Chapman hadde ikke sett Lennon.
«Det var ikke riktig tidspunkt, men jeg kjenner på meg at han kommer tilbake om ikke så altfor lenge», trøstet Chapman seg selv.
John Lennon ga drapsmannen en autograf
Utpå kvelden ble Chapmans tåkete tanker plutselig avbrutt av latter og en velkjent stemme med en umiskjennelig Liverpool-aksent.
Lennon og Yoko Ono kom ut fra Dakota-bygningen og gikk mot en ventende limousin. Chapman stivnet til da han fikk se Lennon.
«Hei du, jeg trodde du var her for å få autografen hans på LP-plata. Hva venter du på? Der er han jo!» ropte en fotograf som også hadde ventet på musikeren hele dagen.
John Lennon overlevde tre møter med drapsmannen
Hele tre ganger i løpet av mandag 8. desember 1980 gikk John Lennon rett forbi mannen som drepte ham, uten at Chapman løsnet skudd.
Tredje gang snakket de til og med sammen, uten at den psykisk ustabile mannen klarte å trekke våpen. Først klokken 22.45, da John Lennon kom hjem, gikk det galt.
Ute av stand til å få frem et ord vaklet Chapman i retning av sitt idol og holdt albumet opp foran ham.
Den tidligere Beatles-gitaristen smilte og tok imot platen, mens han signaliserte at han manglet noe å skrive med.
Chapman rakte ham en kulepenn som idolet brukte til å skrive: «John Lennon, desember 1980».
«Var det alt?» spurte Lennon høflig før han leverte tilbake albumet.
Det eneste Chapman fikk stotret frem var «Takk, John», men inni ham kjempet en stemme for å få ham til å skride til handling:
«NEEEI, du kan ta ham nå. Stapp hånda i lommen. Han er din, han er min. Ditt monster, ditt hykleriske monster. Du lovet!» Så var både limousinen og Lennon borte.
Fem skudd drepte John Lennon
Da limousinen klokken 22.45 igjen trakk inn foran Dakota, var Chapman klar. Skuffelsen var borte, og stemmen i hodet hans var tilbake: «Gjør det, gjør det, gjør det, gjør det».
Lennon gikk rett forbi Chapman inn i porten og satte kurs mot trappen, da Chapman dukket opp bak ham.
«Jeg siktet på ryggen hans og trykket av fem ganger. Og så brøt helvete løs i hodet mitt», fortalte morderen senere.
Skuddet lammet et øyeblikk Chapmans hørsel, og lukten av krutt sved i neseborene. Mannen han hadde forgudet hele livet, vaklet blødende inn gjennom inngangen, mens en hylende Yoko Ono løp i dekning.
VIDEO: Se nyhetsinnslag om John Lennons død fra 1980
Lyden av desperate rop om hjelp gjallet, mens portvakten slo våpenet ut av Chapmans hånd og sparket det bort.
Drapsmannen kastet den tunge jakken og lua slik at politiet kunne se at han ikke gjemte flere våpen.
Og slik fant politiet Chapman. Bare bevæpnet med The Catcher in the Rye. John Lennon var fortsatt i live, og en politimann bøyde seg ned og spurte: «Vet du hvem du er? Hvordan har du det?» Lennon svarte kortpustet og sammenbitt: «John Lennon. Det gjør inni helvete vondt». Fire kuler hadde gått gjennom kroppen og revet hull i de store blodårene i brystkassen.
Lennon mistet så mye blod i ambulansen på vei til sykehuset at alle gjenopplivningsforsøk var nytteløse.
Seks dager senere avholdt byer over hele verden ti minutts stillhet til minne om Lennon.
I Liverpool møtte 30 000 opp for å sørge sammen – i New York 225 000. Også byens radiokanaler overholdt stillheten.
Nyheten om John Lennons død fikk tusenvis av fans til å samle seg foran Dakotabygningen neste dag.
Mark David Chapman ble dømt til fengsel på mellom 20 år og livstid samt til tvungen psykiatrisk behandling.
I dag, 40 år etter forbrytelsen, sitter drapsmannen fortsatt fengslet.
Han har søkt om prøveløslatelse ni ganger, men fått avslag hver gang så langt.
George Harrison overlevde angrepet. To år senere døde han av kreft.
George Harrison fikk også besøk av en morderisk fan
George Harrison kjempet for livet i over ti minutter da en gal fan bevæpnet med kniv brøt seg inn i hjemmet hans 30. desember 1999.
Klokken tre om natten hørte George Harrison en rute bli knust hjemme hos seg selv.
Den 56-årige gitaristen fra The Beatles vekket kona før han gikk ned for å finne ut hvor lyden kom fra.
I første etasje sto Harrison plutselig ansikt til ansikt med en fremmed mann med kniv.
Den sinnsforvirrede Michael Abram hadde hørt på Beatles-musikk døgnet rundt i flere uker, men nå hørte han stemmer.
Stemmene befalte ham å drepe Harrison. En blodig kamp på liv og død brøt ut.
Tre ganger snittet den 33-årige schizofrenipasienten sitt offer i brystet med kniven før de havnet i basketak på gulvet. Her stakk Abram Harrison i brystet og ville trolig ha drept ham med enda et stikk dersom ikke kona hadde kommet til.
Med en tung bordlampe slo hun overfallsmannen bevisstløs.
Harrison lå i en blodpøl, men en ambulanse nådde frem tidsnok til å stoppe blødningene.