Josephine Baker tok Paris med storm
Den amerikanske danseren Josephine Baker gjorde suksess i 1920-tallets Paris med sin utfordrende dans. Hun arbeidet også for den franske motstandsbevegelsen under annen verdenskrig og var en fremstående forkjemper for de svartes rettigheter i USA.
Med sin vilda dans gjorde Josephine Baker succé i 1920-talets Paris.
En febrilsk forventning fylte lokalet. Premiereforestillingen av La Revue Nègre i Paris, 2. oktober 1925, var utsolgt. Ekstra stoler ble stilt opp i trapper og krinkelkroker på Théâtre des Champs-Élysées. Alle ville se den omtalte dansegruppen som akkurat var kommet fra New York.
Publikum ventet seg noe spektakulært, sensasjonelt.
Derfor ble det først en viss skuffelse. I Paris, hvor det eksotiske Afrika var høyeste mote, syntes enkelte at dansepikene ikke var mørkhudede nok.
Samtidig var det bare én av kvinnene på scenen som umiddelbart fanget folks oppmerksomhet. Hun het Josephine Baker, og hun viste seg å være en ung kvinne som danset ulikt alle andre.
Komisk og kilende
I de første scenene klovnet hun og danset snublende, som «en blanding av Jerry Lewis og Charlie Chaplin_»_. Men det var kveldens siste nummer som gjorde henne til en legende.
Den unge Josephine ble da båret tilsynelatende bevisstløs inn på scenen av en muskuløs, mørk danser. Selv var hun naken, foruten noen fjær rundt midjen og vristene. Langsomt kviknet hun til og begynte å danse. Hun beveget seg stadig villere rundt mannen, gned seg mot kroppen hans og lot til å ha sex med ham oppe på scenen.
Selv skulle Josephine Baker mye senere beskrive det som skjedde. «Jeg ble som besatt – jeg så ikke noe, og hørte nesten ikke orkesteret. Jeg bare danset!” Publikum jublet. De stående ovasjonene syntes aldri å ta slutt. Dagen etter skrev avisene om hvordan det var skapt historie på scenen.
«Det var som om en ny verden viste seg. Noe så erotisk har aldri vært sett i et teater før”, skrev en kritiker.
Andre kunne fortelle om en skandale. Enkelte av forestillingens egne dansere sa mye senere at de syntes det hele var motbydelig. Men innvendingene blåste forbi. Josephine Bakers dans, kilende kløende nok kalt Danse sauvage – «villmannsdansen” – var en kjempesuksess. I de kommende dagene snakket alle om den nye stjernen. Forfatteren Ernest Hemingway var på plass og beskrev henne som «den mest sensasjonelle kvinne man noen gang har sett”.
Etter hvert ble Josephine Baker en elegant diva.
Vokste opp i slummen
Den bare nitten år gamle Josephine Baker hadde kommet en lang vei fra slummen og elendigheten i fødebyen St Louis i Missouri, USA.
Hun kom til verden 3. juni 1906, fikk navnet Freda Josephine McDonald, var datter av Carrie McDonald og barnebarn av løslatte slaver. Faren var ukjent. Josephine vokste opp med sult og fattigdom. I fem-seksårsalderen måtte hun mange ganger lete etter mat i søppelkasser, hvor hun også fant utslitte dukker som hun ga søsknene i bursdagsgaver. Hun giftet seg første gang som
trettenåring, andre gang da hun var femten. Det var da hun fikk etternavnet Baker. Helt siden hun var liten hadde Josephine danset og sunget. Hun hadde gått i lære hos gatemusikanter og dansegrupper som turnerte i de amerikanske sørstatene. Det ble snart tydelig at hun hadde et talent helt utenom det vanlige. Ikke minst et komisk sådant – allerede i starten var hun en mester i å få publikum til å le.
Men hun ble også et offer for rasismen og segregasjonen i USA, hvor det i prinsippet var umulig for fargede dansere å opptre for et hvitt publikum. Da hun ble rekruttert av teaterprodusenten Caroline Reagan, som var betatt av den «svarte kulturen" og ville ta den med til Paris, nølte hun derfor ikke særlig lenge.
Suksess i bananskjørt
Etter suksessen – sensasjonen – med Danse sauvage høsten 1925 dro La Revue Nègre på europa-turné. Suksessen ble gjentatt overalt hvor de kom. Men i all hemmelighet hadde Josephine Baker allerede sagt ja til et tilbud fra et annet teater i Paris. Uten noe forvarsel forlot hun den gruppen som hadde gitt henne det store gjennombruddet. I stedet vendte hun tilbake til Paris for å danse på Folies Bergère, blant annet antrukket i en drakt av kunstige bananer. Igjen vakte hun sensasjon. Og Bakers stjernestatus vokste.
Hun var kommet dit på helt riktig tidspunkt. «Med sitt korte hår, sin frie kropp, sin fargede hud og amerikanske aksent forente hun tendensene, smaken og bestrebelsene i en hel epoke", skrev forfatteren Jean Prasteau. I rask rekkefølge sprengte Josephine Baker grenser. Ikke minst det at hun var med i tre spillefilmer – og ble den første svarte kvinne som hadde hovedrollen i en stor langfilm. Hun ble rett og slett den første fargede verdensstjerne, kjent under kallenavn som «The Bronze Venus", «The Black Pearl" eller «The Creole Goddess".
Filmstjernene Maurice Chevalier og Josephine Baker besøker franske
styrker i desember 1939.
Med tiden skulle Josephine Baker også komme til å bli en mer elegant artist. En manager viste henne hvordan man fører seg, og en sanginstruktør lærte henne å synge.
Artisten Shirley Bassey skulle senere si at Josephine Baker «gikk fra ‘liten dansende villing med hyggelig stemme’ til å bli en utsøkt diva. … I hele mitt liv har jeg aldri sett, og får nok aldri se, en like spektakulær sanger og artist."
Enkelte forsøk på å sette opp forestillinger i USA fikk derimot en mer lunken mottakelse. For Josephine Baker ble det stadig tydeligere at det var Frankrike som var hennes virkelige hjemland.
Bisto motstandsbevegelsen
Etter sitt tredje ekteskap, med franskmannen Jean Lion, ble hun fransk statsborger. Lojaliteten mot Frankrike ble enda tydeligere da andre verdenskrig brøt ut. Mange amerikanere valgte da å flykte fra Europa, men Josephine Baker ble igjen i Paris. Under hele krigen fortsatte hun sine turneer, men hun brukte også sin posisjon som stjerne til å spionere for motstandsbevegelsen. Ikke minst ble hun til stor nytte fordi hun fraktet meldinger mellom bevegelsens ulike avdelinger i Frankrike, Spania og Nord-Afrika. Flere ganger skal hun ha festet lapper med hemmelige budskap på innsiden av klærne sine, i full forvissning om at ingen fiendtlig soldat ville drømme om å kroppsvisitere en berømthet som henne.
Etter krigen ble Josephine Baker tildelt Æreslegionen for sin innsats.
Josephine Baker adopterte mange barn til sin regnbuefamilie.
Kjempet for de svarte
Hennes senere liv kom til å dreie seg mye om politikk. Etter å ha blitt dårlig behandlet på en nattklubb i New York i 1951 begynte hun å engasjere seg i den amerikanske borgerrettsbevegelsen, som hun snart ble et symbol for. Under Martin Luther Kings berømte marsj til Washington i 1963 var Baker den eneste kvinnen som talte til folket.
Hun stiftet også familie, om enn av et mer uvanlig slag. Da det viste seg at hun selv ikke kunne få barn, skapte hun seg en adoptivfamilie fra hele verden. Den besto av tolv barn fra alle verdensdeler. Hun kalte dem «regnbuestammen". Barna ble plassert i slottet Milandes i Sørvest-Frankrike og skulle være hennes egen protest mot rasismen i verden.
Mange av disse regnbuebarna skulle siden minnes Josephine Baker med blandede følelser. Hun ble beskrevet som lunefull og ansvarsløs – men umåtelig kjærlig.
Ett av barna, Jean-Claude Baker, skrev senere en biografi om sin temperamentsfulle adoptivmor. Der forteller han blant annet om hennes lange rekke av kjærlighetsforhold med både kvinner og menn. Arkitekten Emile Corbusier, kunstneren Frida Kahlo, den svenske kronprinsen Gustaf Adolf og den franske presidenten Charles de Gaulle er bare noen av de mange som nevnes som hennes kjærlighetspartnere.
Samtidig var Josephines økonomi et eneste surr. Hun rotet bort alt hun tjente og satt snart igjen med gjeld opp til over ørene. I 1969 mistet hun slottet Milandes. Da grep vennen Grace Kelly inn og forærte henne et mindre slott.
Et siste comeback
Etter at hun i mange år hadde vært mer kjent for sin politiske virksomhet og sine økonomiske problemer, gjorde Josephine Baker comeback på scenen i begynnelsen av 1970-årene. Folk var fra seg av begeistring.
- april 1975 feiret hun 50 år på de franske scenene, i en gallaforestilling på musikkteateret Bobino i Paris. På premierekvelden var blant andre Sophia Loren, Mick Jagger, Diana Ross og Liza Minelli blant publikum. Hyllesten fra publikum var øredøvende. Bare fire dager senere ble Josephine Baker funnet livløs i sengen, omgitt av aviser hvor anmelderne lovpriste forestillingen hennes. Hun hadde fått en hjerneblødning, og ble erklært død samme dag. Hun ble 68 år gammel.