Livet var et eventyr for superkvinnen Marie Marvingt
«Ingen har gjort det jeg har gjort«, sa Marie Marvingt – og hun hadde rett. Hun utmerket seg innenfor alle sportsgreiner, kjempet som frontsoldat under første verdenskrig og fant opp luftambulansen.
1910: «Det er så deilig å fly som en fugl!» skrev Marie Marvingt i et essay i 1910.
Marie Marvingt sirkler over den tyske militærbasen i Metz. Fem kilometer mot nord ser hun sin barndoms by, der hun ble tvunget til å ta timer i tysk, språket til den forhatte okkupasjonsmakten.
Nå har første verdenskrig brutt ut, og tyskerne har strammet grepet. Fransk er forbudt i det offentlige rom, og et uskyldig «bonjour» kan utløse bøter.
Hun slipper bombene over militær-basen, og skriver seg inn i historien som verdens første kvinnelige kampflyger. Bak seg har hun et liv fullt av eventyr. Og selv om hun nærmer seg 40 år, er hun langt fra pensjonert som våghals.
Kvinnen som kunne alt
Marie Marvingt kom til verden i Aurillac i 1875, som datter av Elisabeth og Felix Marvingt. Hun var familiens tredje barn, men begge brødrene var svakelige fra fødselen, og døde som spedbarn.
Moren Elisabeth hadde dårlig helse, men faren Felix var en ivrig svømmer og biljardspiller. Han ble begeistret da det viste seg at Marie ikke hadde arvet morens svakelighet.
Felix introduserte datteren for en rekke sportsgreiner, og hun viste seg å være usedvanlig talentfull. Da Marie var tre år gammel ble lillebroren Charles født. Han var hennes rake motsetning – mild, forsiktig og svakelig – men til tross for at de var så ulike, ble han snart hennes ett og alt.
Maries barndom var preget av den store kontrasten mellom de fantastiske og tøffe eventyrene faren introduserte henne for, og hjemmet, som ofte kunne minne om en sykestue. Det var her
Marie begynte å interessere seg for sykepleie.
I en alder da andre jenter lekte med dukker, stelte hun syke familiemedlemmer. Hun og moren slukte Florence Nightingales biografi, og Marie følte at Nightingale snakket direkte til henne. Drømmen var at også hun en dag ville komme til å redde liv.
Da Marie var 14 år, døde moren. Knust av sorg flyttet familien fra det okkuperte Metz og slo seg ned i Nancy.
Faren pensjonerte seg fra jobben i postvesenet, og viet all sin tid til å trene Marie. Da hun som 15-åring ble fascinert av artistene i et omreisende sirkus, hyret faren umiddelbart stjerneartisten til å undervise henne. Etter kort tid behersket Marie trapeskunster, og hun kunne utføre den vanskelige kunsten å kaste seg opp på en hest i full galopp.
Marie begrenset ikke utfoldelsene sine til artisteriet, men kastet seg også over fjellklatring, og ble den første kvinnen til å bestige flere sveitsiske og franske fjelltopper. Hjertet hennes banket også for det våte elementet. Hun begynte å padle kano og vant snart et internasjonalt kanorace.
Men Maries største pasjon var svømming. Hun snakket i det vide og brede om at svømming var den beste idretten for kroppen.
I 1906 vant den australske svømmeren Anette Kellerman en profesjonell konkurranse i Seinen i Paris, da hun tilbakela de 12,5 kilometerne på fem timer og 20 minutter. To uker senere deltok Marie i en amatørkonkurranse på samme strekning, og slo Kellermans tid med en time og ti minutter. Dermed var Marie Frankrikes raskeste kvinnelige langdistansesvømmer.
Etter dette kastet Marie seg ut i en rekke svømmeopptredener i hele Europa. Hun ble ofte fulgt av skip med orkester om bord, og ved en anledning hadde et italiensk regiment sørget for at svømmeturen hennes ble akkompagnert av militær marsjmusikk.
«Jeg har et uforglemmelig minne om den svømmeturen i denne velsignede sjøen, under en drømmende måne og med den dobbelte musikken av bølger og orkester», sa hun senere.
1908: Marie Marvingt ryddet medaljebordet i stort sett alle vintersportskonkurranser, og gjennomførte Tour de France.
Glupske bjørner i Tour de France
Deretter søkte Marie nye utfordringer innenfor sykkelløp. Sykling ble regnet som lite feminint, og kvinner fikk ikke delta i Tour de France. Men Marie lot seg ikke stoppe.
I 1908 syklet hun den offisielle ruten på 4488 kilometer, og tilbakela i gjennomsnitt 150 kilometer om dagen.
Utfordringene i Tour de France den gangen inkluderte blant annet bjørne-angrep i fjellpassene og landsbybarn som stakk kjepper i sykkelhjulene. Bare 36 av de 114 offisielle deltagerne gjennomførte. Og Marie.
Om vinteren vant hun den ene vintersportskonkurransen etter den andre. Hun tok mer enn 20 medaljer på to år, og i 1910 tildelte det franske sportsakademiet henne gullmedalje i «alle sportsgreiner» – den eneste noensinne.
1909: Flyr sammen med vennen Emile Garnier som første kvinne i ballong over Nordsjøen og Den engelske kanal.
Et sjeldent nederlag
Etter Tour de France fikk Marie kjælenavnet «La Marie». Da hun hadde gjennomført det tøffeste løpet, sluttet hun med sykkelløp. Sykkelen var nå bare et fremkomstmiddel når hun for eksempel skulle tilbakelegge de 800 kilometerne fra Paris til Marseille.
Da Marie var 23, døde broren Charles av hjerteinfarkt, bare 20 år gammel. Hans død var et hardt slag for henne, men sorgen stanset ikke den imponerende rekken av prestasjoner. Hun hadde vist hva hun kunne prestere til lands og til vanns, og vendte nå blikket mot himmelen.
I 1909 fløy hun en luftballong 2400 kilometer fra Frankrike til England, sammen med vennen Emile Garnier. Ved et uhell mistet ballongen mye hydrogen alt da den tok av, men paret fortsatte ufortrødent ferden.
De nådde Den engelske kanal uten problemer, og trodde de var trygge, men så slo været brått om. Temperaturen falt til under frysepunktet, en snøstorm satte inn, og ballongen hadde store problemer med å holde seg i luften.
Kurven brøt vannflaten 52 ganger før stormen omsider løyet etter fem lange timer, og ballongen steg igjen.
Etter 14 timer i ballongen fikk det gjennomvåte paret fast grunn under føttene, da de ubemerket landet i England:
«Det var ennå mørkt. Vi slapp ut det meste av hydrogenet, og landet på et jorde en halv mil fra kysten (i nærheten av Southwold, red.). Vi hadde knapt krefter til å klatre ut av kurven. Neste dag tok vi et tog til London, der vi ble mottatt som helter», fortalte Marie senere.
Maries far kommentert bragden slik: «Bra jobbet. Men du kunne ha kommet til Irland». Han var ikke lett å imponere, men hans mening var en vesentlig drivkraft for den unge Marie.
Han lot henne aldri vinne med vilje. Hun fortalte senere at hun skjønte at det hadde vært riktig av ham da hun endelig slo ham i biljard.
I 1910 fløy Marie som første kvinne alene i et monoplan, og etter det ble luftfart en livslang lidenskap. Blant annet arbeidet Marie iherdig for en luftambulanse. Takket være henne ble evakuering av syke med fly utbredt allerede under første verdenskrig.
Da krigen brøt ut, så Marie straks en mulighet for nye utfordringer. Hun begynte som feltsykepleier. Men sykepleien var ikke nok, og da en såret flyger fortalte henne at han haddevært på tokt for å bombe den tyske militærbasen ved Metz, øynet hun sin sjanse. Hun fikk overtalt øverstkommanderende til å sende henne i stedet.
Toktet var vellykket, og Marie fortsatte som kampflyger. Men hun ville også slåss ved fronten, noe som var fullstendig uhørt for en kvinne på denne tiden. Med hjelp fra en fransk infanteriløyt-nant lot hun seg innrullere som menig, utkledd som mann. Hun holdt seg for seg selv, la stemmen i et dypt leie, og slik klarte hun å holde det gående i en måned uten at kameratene ante uråd.
Først da en general fattet mistanke ved en troppeinspeksjon, var det slutt. Men krigen var ikke over for Marie, som straks ble vervet som skarpskytter på ski i De italienske Alpene.
1914: Kunstneren Émile Friant foreviget Marie Marvingt og hennes forslag til en luftambulanse.
Livet var et eventyr
Hverdagen var ikke noe som tiltalte Marie. Hun hadde aldri fast arbeid, men levde i stedet så godt hun kunne av berømmelsen.
På sine lange sykkelturer stanset hun på de fineste restauranter og ventet på at eieren skulle oppdage henne. Deretter forventet hun å bli benket ved det beste bordet, og spise gratis.
Til gjengjeld underholdt hun gjestene med historier og skrev autografer. Hun gikk heller aldri glipp av en anledning til å promotere både luftambulanseideen sin og seg selv, og holdt foredrag ved over 3000 konferanser over hele verden.
«Ingen har gjort det jeg har gjort», sa Marie ofte, og i 1922 gikk hun så langt som til å lansere en utfordring: Hvis noen kunne matche hennes liste av bragder, ville hun belønne dem med 10 000 dollar. Pengene hadde hun ikke, men hun var sikker på at ingen kom til å klare utfordringen. Hun fremsatte den på nytt flere ganger senere, og hun fikk rett hver gang. Ingen meldte seg.
Ut av rampelyset
Da Marie var 83, ga en journalist henne et kompliment for å være ungdommelig. Hun svarte ved å stille seg på ett bein med kroppen horisontalt og en flaske balanserende på hodet, og talte til 20.
«Prøv, så skal du se om det er lett», sa hun til den måpende journalisten.
Som 86-åring bega Marie seg ut på sin siste lange sykkeltur, og tilbakela 280 kilometer fra Nancy til Paris i januar måned og med 14 kilo på ryggen. Noe av vekten har kanskje vært de mange lykkønskningsbrevene fra konger og statsministre som hun nødig ville skilles fra og ivrig viste frem.
Marie Marvingts død sto i skarp kontrast til livet hennes. Hun ble aldri rik, og sovnet inn 88 år gammel i 1963 på et veldedig aldershjem, lutfattig og glemt av offentligheten.