Madame Tussaud: Blodig virkelighet ble til underholdning
Fra blodige brosteiner i et revolusjonsherjet Paris til verdensbyen London: Madame Tussaud klarte seg i en dramatisk tid ved å modellere tidens stjerner i voks. Figurene stilte hun ut i vokskabinettet sitt, og grunnla dermed et imperium som eksisterer den dag i dag.
Øksen hadde nettopp skilt prinsesse Lamballes hode fra kroppen da Marie Tussaud ble satt til å gjengi ansiktet hennes i voks.
Med en rutinert bevegelse strøk Marie gipsen ut over kvinnens fine trekk.
Den klebrige massen la seg rundt de runde kinnene, de myke leppene og den rette nesen.
For en gangs skyld behøvde ikke Marie tenke på at modellen måtte få puste under gipsdekket.
For ansiktet Marie holdt mellom hendene tilhørte en nylig avdød prinsesse som hadde hatt et ublidt møte med revolusjonens bødler.
Det avhogde hodet hadde tilhørt prinsesse Marie-Louise Lamballe, dronningens hoffdame.
Kvinnen som i 1792 arbeidet med å ta avstøpningen, skulle verden komme til å lære å kjenne som madame Marie Tussaud.
I lære hos voksmaker
Frem til den franske revolusjon hadde Marie levd et privilegert liv som lærling hos Philippe Curtius, en suksessrik eier av et vokskabinett i Paris.
Piken hadde nærmest vokst opp blant figurene her. Faren døde kort tid før Marie ble født i 1761, og moren tok derfor arbeid som husholderske hos Curtius, som Marie kalte sin “onkel”.
Curtius visste å innynde seg hos de rette menneskene til rett tid – før den franske revolusjon ville det si adel og kongehus.
Både privat og forretningsmessig dyrket Curtius de kronede hoder; en fetter av kong Ludvig 15. var hans nære venn, og i vokskabinettet fremstilte Curtius kongefamilien i storslåtte tablåer som guddommelige og opphøyde vesener.
Marie viste seg raskt å ha talenter som Curtius – og kongefamilien – hadde bruk for.
I en periode gjorde den unge kvinnen tjeneste ved slottet i Versailles hos selveste kong Ludvig 16.s søster.
Prinsessen ville sysselsette seg ved å modellere religiøse motiver i voks, og Marie underviste henne i teknikken.
Hjemme i vokskabinettet var Marie ikke bare en god håndverker, hun mestret også detaljene som var så viktige for helhetsinntrykket.
Hver hårlokk i de meterhøye frisyrene som var på moten hos det pyntesyke aristokratiet, gjenga hun med pinlig nøyaktighet.
Men det viktigste av alt var at hun hadde talent for å plukke ut hvem som burde portretteres for å lokke kunder.
På 1800-tallet fikk byens borgere råd til å la seg underholde – f.eks. av den kjente klovnen Grimaldi.
Revolusjonen ødela forretningen
En kald januarmorgen i 1793 ble Ludvig 16. henrettet i giljotinen på Place de la Révolution i Paris, mens 20 000 tilskuere jublet og ropte “Leve republikken”.
For Marie markerte revolusjonen begynnelsen på en tid med mange og store endringer. I vokskabinettet måtte kongefamilien settes på lager, og rommet ble inntatt av revolusjonens nye helt, den idealistiske Robespierre.
Regimet hans ble en katastrofe for forretningen.
Under Robespierre vokste antall henrettelser til rundt 30 per dag, og kjerrer med dødsdømte og lik rullet tett i gatene.
Dermed ble publikum borte – i forhold til halshoggingene på Revolusjonsplassen bleknet selv det mest naturtro “redselskabinett” av voks.
En tid satt Marie selv fengslet for sine forbindelser med kongefamilien – og ble ifølge sine egne opplysninger tvunget til å lage dødsmasker av mange av de henrettede, som den ulykkelige prinsesse Lamballe.
Noen historikere stiller seg imidlertid tvilende til tvangen og mener at den ærgjerrige Marie frivillig gikk med på å avstøpe de historiske personenes ansiktstrekk.
Gift med storspiller
Marie ble løslatt, men Curtius døde – av naturlige årsaker. Han etterlot forretningen til Marie, som ennå bar sitt fødenavn Grosholtz.
Den nå 33 år gamle kvinnen var dermed et godt parti, og snart begynte den åtte år yngre Francois Tussaud å gjøre kur til henne.
De giftet seg, men ekteskapet ble ikke lykkelig. Det viste seg at Francois ikke var ingeniør, som han ga seg ut for, men løsarbeider og storspiller. Han var konstant på farten, og Marie ble sittende alene med de to sønnene som kom til.
Han satte snart vokskabinettet i stor gjeld. Samtidig skiftet makten i Frankrike hender på nytt.
Den korsikanske offiseren Napoleon kom til makten i 1799, og Marie så seg nødt til å gjøre drastiske endringer i utstillingen sin – bort med alle revolusjonens tablåer.
Napoleon i gips
Høsten 1802 pakket Marie figurene sine og modellerverktøyet sitt for å reise over kanalen til England.
Hun ville turnere sammen med en av Curtius' forretningsforbindelser helt til hun hadde skaffet penger nok til å innfri ektemannens gjeld.
I Storbritannia fikk det franske vokskabinettet en stormende mottagelse. De to landene hadde vært i krig stort sett uavbrutt siden 1793, og britene var manisk opptatt av den gamle fienden.
Mest av alt ville de vite mer om Napoleon, oppkomlingen som hadde prestert å bli fransk hersker og nå hadde ambisjoner om å herske over hele Europa.
Publikum flokket seg for å se Maries figur av Napoleon “laget etter levende modell”, som hun yndet å fortelle.
Før avreisen hadde hun nemlig klart å få tillatelse til å smøre Napoleon Bonapartes ansikt inn med gips.
Madame Tussaud satt selv i billettluken i vokskabinettet til hun døde 88 år gammel. Senere førte sønnene hennes stedet videre.
Levende musikk
I Storbritannia var industrialiseringen i full gang, og underholdningsindustrien blomstret.
Men i motsetning til landets andre vokskabinetter slo Marie seg opp på at hun leverte respektabel underholdning.
Selv de første årene, da hun stadig var på farten, innredet hun de leide lokalene slik at de fremsto som de mest fornemme saler.
Plysj og stearinlys i kassevis hørte til de faste utgiftspostene i regnskapet.
Senere kom også et orkester til, slik at publikum kunne lytte til musikk mens de finstuderte de utstilte makthaverne og berømte kriminelle.
Marie visste raskt å tilpasse seg kravene fra sitt lokale marked, og samtidig kom voksfigurene til å fungere som en form for nyhetstjeneste når hun var på turné.
Frem til midten av 1800-tallet fantes det ingen aviser utenfor London. Informasjonen spredte seg med Maries kabinett, som i 1803 da innbyggerne på landsbygda og i andre byer ventet på nytt om henrettelsen av oberst Despard.
Den irske separatisten hadde planlagt å drepe kongen.
Saken vakte stor oppsikt da lord Nelson rykket ut for å forsvare Despard, som tidligere hadde gjort tjeneste under ham.
Henrettelsen – halshogging etterfulgt av partering av kroppen – ble gjengitt i detalj i pressen.
Og Marie kunne tilfredsstille nysgjerrigheten utenfor landets hovedstad ved å vise frem forbryterens avhogde vokshode.
Keiseren igjen aktuell
I 1803 brøt det ut nok en krig mellom England og Frankrike.
Krigen, som først skulle bli avsluttet med Napoleons nederlag ved Waterloo 12 år senere, ga fornyet interesse for den franske herskeren.
Mer enn noensinne ble Napoleon demonisert. Ryktet ville ha det til at hvis han invaderte Storbritannia, kom han til å forby oksekjøtt og tvinge britene til å spise stekte frosker.
Marie, som gjerne spilte på sin franske bakgrunn når det kunne skaffe kunder til butikken, skiftet side og avpasset annonsene sine til den britiske folkestemningen:
“For å imøtekomme offentlighetens nysgjerrighet i forbindelse med den nåværende krisen tilbyr vårt etablissement herved en korrekt gjengivelse av den nåværende despoten i Frankrike”.
I 1804 kjøpte Marie ut forretningspartneren sin, og fire år senere brukte hun for første gang sitt eget navn i en annonse. “Madame Tussauds vokskabinett” var et faktum.
Tross suksessen fortsatte Marie turnélivet i Storbritannia, mens familielivet i Frankrike kom mer og mer i bakgrunnen.
Til ektemannen skrev hun rett ut at forretningene var viktigere enn ham.
Livet som selvstendig forretningskvinne passet Marie godt, selv om dagene var lange og utmattende.
I tillegg til å betjene publikum i de ni timene utstillingen var åpen, måtte Marie også ta seg av den evige inn- og utpakkingen av figurer, se til sønnen Joseph, som hun hadde med seg, og skape nye figurer.
Det siste klarte hun over all forventning; etter tre år på farten var bestanden av voksfigurer i 1805 fordoblet fra 30 til 60 figurer, og fjorten år senere, i 1819, kunne det omreisende kabinettet love publikum hele 100 figurer.
Nye tider, nye figurer
I 1835 var Marie en eldre dame på 74 år og lei av det omflakkende livet.
Hun slo seg ned i London, der hun installerte seg med dyprød fløyel, forgylte søyler og begge sine nå voksne sønner i byen.
Etter seieren over Napoleon var Storbritannia verdens mektigste nasjon, og London en myldrende, dynamisk metropol. Som alltid avspeilte madame Tussaud utviklingen.
Kongehuset, særlig dronning Victoria, var et populært motiv. Det samme gjaldt store krigshelter som lord Nelson.
Men i en tid da medfødt stand ikke lenger var avgjørende, fikk også andre plass.
Det fremgangsrike forretningslivet ble representert av jernbanemagnaten George Hudson.
Storbritannias nye globale status ble avspeilt i figuren av den kinesiske ambassadøren Lin.
Og da den svenske nattergalen, sopranen Jenny Lind, i 1847 trollbandt britene slik hun hadde fortryllet både Chopin og H.C. Andersen, var også hun sikret en plass i madame Tussauds utstilling.
Blant de hyppige gjestene var folk som forfatteren Charles Dickens.
Produksjonen av voksfigurer fortsetter etter madame Tussauds prinsipper; åtte vokskabinetter bærer i dag hennes navn.
På shopping blant de berømte
Marie utvidet nå vokskabinettet med historiske gjenstander, for eksempel Georg 4.s hermelinbesatte kroningskåpe og Napoleons kongeblå hestevogn.
Innkjøpene styrket madame Tussauds image som respektabel underholdning, og den fremgangsrike middelklassen valfartet til lokalene hennes.
Men samtidig ble kabinettet kritisert. Satirebladet Punch langet for eksempel hardt ut etter voksmuseet for å forherlige de velstående og overse dem som levde på industrisamfunnets skyggeside:
“Hvis vi var i madame Tussauds sted, ville vi tilføre samlingen vår et halvt hundre loslitte og overordentlig grove arbeidsplagg, til atspredelse og opplysning for de høyere klasser, slik at de kan danne seg et inntrykk av slitsom armod”.
Kritikken prellet av på Marie Tussaud, som til sin død i 1850 selv satt i billettluken, der hun tok imot inngangspenger og solgte kataloger spekket med bloddryppende historier fra de dramatiske dagene under den franske revolusjon.