Madame Tussaud: Forretningskvinne ved giljotinen
Under den franske revolusjon holdt Marie Tussaud på å bli et hode kortere. Men hennes evne til å lage masker i voks av giljotinens ofre – mange av dem hennes tidligere venner ved det franske hoffet – reddet den unge kvinnens liv.
Marie Tussaud lager en voksmaske etter Marie-Antoinettes hode. Scene fra Madame Tussauds vokskabinett i London.
Det er natt i Paris. Utenfra lyder skrik og skrål fra de blodtørstige folkemassene som har samlet seg rundt giljotinen på revolusjonsplassen. Plutselig banker det på døren. Idet den unge Marie Grosholtz åpner, blir hun ført bort av soldater sammen med sin mor og tante. De tre blir stengt inne på kvinneavdelingen i det berykt-ede fengselet La Force. Der får de vettskremte kvinnene vite at de er mistenkt for å være kongetro, en anklage som i slike opphissede tider kan komme til å koste dem livet. Håret deres klippes for å gjøre den ventede halshuggingen enklere. Blant de andre i cellen, sa Marie senere, var også den vakre Joséphine, som skulle bli keiserinne Bonaparte.
Først etter noen angstfylte dager i fengselet får de tre vite at de kan gå. De revolusjonære har nemlig innsett at de kan ha nytte av den unge kvinnens kunnskaper om hvordan man lager voksmodeller.
Bodde i Versailles
Sitt mer kjente etternavn Tussaud fikk Marie Grosholtz først da hun giftet seg med en fransk ingeniør etter revolu-sjonen. Marie kunne ikke nekte for at hun hadde hatt et godt forhold til kongefamilien i Versailles. Bare 17 år gammel fikk hun stilling som kunstlærer for Ludvig XVIs søster og ble innkvartert i det konge-lige slott, der hun ble vitne til kongefamiliens bisarre og dekadente liv i sus og dus.
Marie Tussaud som voksdukke da hun var omtrent 42 år gammel. Til venstre en plakat fra 1854.
Måtte lage dødsmasker
Da den franske revolusjon styrtet konge-huset, måtte Marie ta avstand fra alle sine tidligere forbindelser i dette miljøet, og det på den mest morbide måte: De revolusjonære tvang henne til å lage dødsmasker av mange aristokrater og kongelige som hun hadde kjent mens de var i live. Blant de avhogde hodene hun måtte legge på fanget og lage masker av, det fortalte hun selv senere, var dronning Marie Antoinette, hennes venninne prinsessen de Lamballe og kongens søster Élisabeth.
Kunnskapen om å lage voksmodeller reddet henne ikke bare fra giljo-tinens redsel. Den la også grunnlaget for hennes karriere som verdenshistoriens
mest berømte voksdukkemaker. Marie Grosholtz vokste opp i Bern i Sveits uten far. Moren hennes arbeidet som husholder hos legen Philippe Curtius, som Marie kalte onkel, og da han flyttet til Paris, ble de to med. Ved siden av legeyrket laget Curtius voksmodeller av mennesker i naturlig størrelse. Marie ble lærling hos ham, og allerede som tenåring laget hun en modell av en av samtidens mest kjente menn, den franske filosofen Voltaire. Senere laget hun også modeller av andre kjendiser, som amerikaneren Benjamin Franklin og mange av revolusjonens ledere.
Suksess etter revolusjonen
Etter revolusjonen ble en del av hennes modeller vist i et nyåpnet vokskabinett. Folk kom langveis fra for å se den tidligere dronningens skremmende nøyaktige dødsmaske.
Da Curtius døde i 1794, testamenterte han samlingen sin til Marie. Året etter giftet hun seg til etternavnet Tussaud, men utstillingen fortsatte å bli vist i den tidligere eierens mer velkjente navn. Paret Tussaud fikk to sønner, men ekteskapet var ikke lykkelig.
Marie var hele tiden urolig for familiens økonomi og arbeidet hardt for å brødfø seg og sine. Hennes mann hadde alltid et større talent for å bruke pengene enn for å tjene dem.
Helt fra første stund, da vokskabinettet lå i Baker Street i London, lokket avbildninger
av kjente personer et stort publikum.
Flyttet til England
I 1802 ble hun invitert til England, der man hadde hørt om hennes flotte voks-kabinett. Det var neppe noen lett beslutning for henne å forlate moren, sin mann og sin bare toårige sønn. Likevel dro hun av sted med eldstegutten og en enorm bagasje som besto av hennes mest berømte voksdukker. Det var meningen at hun skulle være hjemmefra i en måned, og så komme tilbake med kassen full. Men Marie Tussaud kom aldri tilbake til Frankrike. Hun ble godt mottatt i England, og i de neste 33 årene reiste hun rundt i landet med utstillingen sin. En ganske uvanlig prestasjon med tanke på at de fleste av samtidens gifte kvinner aldri arbeidet utenfor hjemmet.
Hun reiste på ubekvemme veier med sønnen og sin voksende samling dukker. I begynnelsen kunne hun knapt et ord engelsk, men hun tok seg likevel fram og besøkte over 75 større byer på sin lange turné. Sam-tidig fant hun tid til å lage nye dukker til samlingen. På sine utstillinger viste hun også andre gjenstander, som en giljotin som hadde vært brukt under revolusjonen. Da napoleonskrigene brøt ut i 1803, ble det enda vanskeligere for henne å vende tilbake til Frankrike. Samtidig var utstillingen hennes utrolig populær blant britene. I 1808 begynte hun å vise fram dukkene under sitt eget navn. Madame Tussaud var en gudbenådet forretningskvinne og en visjonær gründer. Utrettelig forbedret hun stadig sin utstilling for å lokke et nytt publikum.
En dukkemaker måler ansiktet til Agatha Christie.
Skapte myten om seg selv
Først i 1835 slo madame Tussaud seg ned permanent i London. Med hjelp av sine sønner, som nå var sammen med henne, åpnet hun utstillingen i et hus i Baker Street. Hun var aktiv og satt i museets billettluke helt fram til sin død i 1850, da hun var nesten 90 år. Hun fortsatte også i lang tid med å lage nye voksdukker, blant annet av admiral Nelson og forfatteren sir Walter Scott. Den siste voksmodellen hun skapte, var imidlertid et selvportrett.
Hun brukte også alderdommen til å skrive ned sine memoarer, som utkom i bokform i 1838. Der utformet hun myten om seg selv – beretningen om kunstlær-eren ved hoffet som måtte lage dødsmask-er for de revolusjonære, og som siden ble en suksessrik forretningskvinne.
Mange senere historikere har vært skeptiske til skildringen hennes. For eksempel finnes det ikke bevis for at hun i det hele tatt har oppholdt seg i Versailles. Også hennes angivelige fødested Bern har det vært satt spørsmålstegn ved, for opplysninger i kirkebøker tyder på at hun ble født i Strasbourg i 1761.
Charles Dickens, som var en populær forfatter i hennes levetid og blant annet skrev romanen To byer, som utspiller seg under den franske revolusjon, mente at madame Tussaud hadde en veldig «fleksibel holdning til sannheten".
Uansett greide Marie Tussaud å gjøre sitt eget navn til et sterkt varemerke. Mange som i dag står i kø til Madame Tussauds voks-kabinett, tror sikkert hun er en oppdiktet person. Uansett hvor sant bildet av henne er, så var det hun selv som fortalte om en ung kvinne som laget dødsmask-er under den franske revolusjon med avhogde hoder på fanget. I likhet med voksdukkene hennes framstår bildet av henne uhyggelig troverdig, om enn ikke helt ekte