Molière ga teateret vidd og brodd

Molières skarpe og poengterte teaterstykker løftet komedien fra å være primitiv folkeforlystelse til å bli en respektert kunstform.

Hans spesielle blanding av lavkomikk og bitende satire la grunnlaget for den klassiske franske komedien, også kjent som la haute comédie.

I stykkene sine gjorde Molière narr av falskhet og forstillelse i eneveldets sterkt klassedelte Frankrike. Spesielt religiøst hykleri og overklassens overfladiske verdier ble hudflettet av forfatteren, som også selv likte å innta scenen som skuespiller.

Molière pakket sjelden inn budskapene sine. Som regel lot han figurene sine uttrykke akkurat det han hadde på hjertet. Han lar f.eks. hovedpersonen i skuespillet "Misantropen" (menneskehateren, red.) si:

"Jeg hater denne skikken med å kysse på kinnet, smile og klemme, og slikke folk oppetter ryggen. Jeg synes den er motbydelig, omfavnelser som grenser til kvalm erotikk, og skamros uten mening, det er en heslig skikk."

Molière gikk ikke beinveien til teateret da han kom til verden som Jean-Baptiste Poquelin i 1622.

Familien hans i Paris tilhørte det bedre borgerskap og var velstående. Faren var kongelig hofftapetserer, en stilling som innebar ansvar for hoffets tapeter, tepper og polstrede møbler.

Jobben var godt betalt og ga adgang til samfunnets fineste kretser. Jean-Baptiste fulgte i farens fotspor - og i 1641 ble også han utnevnt til kgl. hofftapetserer. Samtidig begynte han å studere jus.

Men verken lovtekster eller kongelige tapeter fanget Jean-Baptistes interesse, og 21 år gammel - i 1643 - erklærte han at skuespillet var hans skjebne.

Før det hadde han møtt Madeleine Béjart, en skuespillerinne som kom fra en berømt teaterfamilie. De to innledet et forhold og stiftet teatergruppen l'Illustre Théâtre. Samtidig tok Jean-Baptiste kunstnernavnet Molière.

Historikerne vet ikke hva som fikk Molière til å skifte levevei. Tilsynelatende kunne han bare ikke motstå teatrets sirenesang. Da redaktøren av Molières verker ga ut en spesialutgave av stykkene i 1682, lød forklaringen:

"Han forlot jusstudiet til fordel for et yrke som skuespiller fordi han følte et uimotståelig kall til å beskjeftige seg med teater."

Tradisjonelt var fransk teater skarpt inndelt i alvorstungt drama og lavkomikk. Bare førstnevnte ble betraktet som finkultur og egnet som underholdning for det bedre borgerskap.

Molières genistrek besto i å forene elementer fra begge leire slik at komplekse karakterskildringer og en sofistikert handling gikk hånd i hånd med flaue vitser og klovnerier.

Gråt og latter kunne fint forenes i et og samme stykke, noe som gjorde Molière enestående i sin samtid.

Molière benyttet seg også av komediesjangerens bruk av masker. Opprinnelig ble maskene brukt til å skape lett gjenkjennelige figurer, men Molière brukte dem elegant som symbol på menneskets trang til å innbille seg og utgi seg for å være noe de ikke er.

Med nesten pinlig realisme avslørte han trangen til å late som og andre menneskelige svakheter som hykleri, grådighet og hang til å følge tidens moteluner.

Molière innarbeidet også ofte sine tidligere verk i de nye komediene, f.eks. svarte han på kritikken av stykket "Hustruskolen" med å skrive og oppføre det nye stykket "Kritikk av Hustruskolen".

Det nye stykket tok for seg kritikken av det opprinnelige stykket på en humoristisk måte.

Det opprinnelige stykket var svært populært, men vakte også forargelse. Forargelsen var spesielt rettet mot de mange seksuelle hentydningene og fremstillingen av den unge Agnes, som i strid med tidens kvinneideal snakket uhemmet om ekteskapet og fulgte sin egen seksuelle lyst.

Molière hevdet at kritikken sa mer om de fornærmede enn om stykket.

Det kritiske skuespillet var det første i sitt slag og banet vei for de såkalte "dramatiske kritikkene" - skuespill som tar for seg kritikken av andre skuespill.

Da Molière og truppen hans lot teppet gå opp for sin aller første forestilling i 1643, fantes det allerede to etablerte teatre i Paris.

Det var ikke mange teatergjengere i byen, og konkurransen mellom de tre teatrene var hard. Molière innså snart at den uerfarne truppen hans ikke var publikums førstevalg. Billettinntektene var langt fra nok til å dekke utgiftene.

Teatertruppen begynte å stifte gjeld. To år senere, i 1645, skyldte l'Illustre Théâtre 2000 livres - en sum som tilsvarte 20 årslønner for en lege - bare i ubetalt husleie. Da Molière ikke klarte å skaffe pengene og kreditorene presset på, måtte han i gjeldsfengsel - hele to ganger samme år.

Straks han ble løslatt, forlot han Paris sammen med skuespillerkollegaen Madeleine Béjart. Sammen dro de på turné i den franske provinsen.

Molière har ikke etterlatt beretninger om livet på landeveien, men fra andre kilder og historiske beretninger vet historikerne at livet i en omreisende teatertrupp var krevende.

Skuespillerne reiste fra by til by med hele garderoben og sceneutstyret lastet på vogner.

De besøkte først og fremst større byer, men det fantes ikke teaterbygninger ennå. De ble først bygget på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Inntil da måtte skuespillerne nøye seg med å opptre på låver eller på åpen mark.

Før en forestilling måtte Molière og hans kolleger søke byens borgermester om tillatelse til å sette opp et stykke. Søknaden måtte inneholde en fullstendig liste over de stykkene som truppen ønsket å spille.

Tillatelsen var langt fra noen selvfølge, f.eks. ble skuespillerne avvist under pestepidemier, når det var hungersnød eller lignende forstyrrelser. Da måtte truppen dra videre og håpe på bedre hell i neste by.

Hvis skuespillerne fikk lov til å opptre, måtte de forhandle om billettprisene med myndighetene, som også krevde inn skatt av salget. Ofte ble de også avkrevd en spesiell skatt til byens fattige og syke.

Solkongen Ludvig 14. var storforbruker av kunst og kultur, og kongen var på plass da Molière opptrådte i en komedie 24. oktober 1658.

Molière hadde nettopp kommet tilbake til Paris etter en 13 år lang turné i den franske provinsen. I de siste ukene av turneen sørget Molière for å oppholde seg i nærheten av Paris slik at han kunne knytte kontakter til innflytelsesrike borgere og adelige. Han sørget også for å snakke med mange om truppens suksesser de foregående årene.

Molière, som kom fra en respektert familie, klarte å vekke hoffets interesse. Ludvig 14.s yngre bror, Filip, inviterte Molières trupp til å opptre i selve Louvre, som den gang bl.a. ble brukt som skuespillhus.

Kongen ble så begeistret at han tok til seg truppen. Og da majesteten skulle holde sin første store fest i det nybygde Versailles, ble Molière satt til å stå for en del av underholdningen. Det gjorde han med komedien "Tartuffe", som fikk premiere på festen i mai 1664.

Samme år sto kongen gudfar for Molières sønn, som fikk navnet Louis, akkurat som monarken.

Monarkens begeistring for Molière skyldtes blant annet at han latterliggjorde de to andre maktfaktorene som - foruten kongen - hadde noe de skulle ha sagt i eneveldets tid: adelen og kirken.

Spesielt kirken raste mot Molières skuespill, som ifølge den franske biskopen Jacques Bénigne Bossuet var fylt med "de groveste hentydninger som noensinne har forurenset kristne ører."

Den dypt religiøse advokaten Jean Barbier d'Aucour stemte i: "Hvis meningen med komedier er å gjøre folk bedre samtidig som de underholder dem, så er Molières hensikt å korrumpere dem med latter."

Men Molière fikk ikke alvorlige problemer før i 1664, da han presenterte sitt siste stykke, "Tartuffe". Stykket handler om en svindler som under dekke av kristen fromhet lurer godtroende mennesker for verdisaker.

Ludvig 14. moret seg kostelig, men erkebiskopen av Paris og kongens skriftefar, Paul Philippe Hardouin de Beaumont de Péréfixe, ble rasende. Han sørget for at stykket ble forbudt straks etter premieren.

Årsaken var angivelig at publikum ikke ville være i stand til å skille hykleri fra sann fromhet. Kirkens motstand var så sterk at ikke engang Solkongen hadde noe å stille opp med. Han måtte rette seg etter de geistliges avgjørelse. Kirkens fordømmelse gikk så langt at hele to prester nektet å være til stede ved Molières dødsleie.

En tredje gikk med på det, men han rakk ikke frem før skuespilleren hadde trukket sitt siste sukk.

Molières profesjonelle suksess ble ikke fulgt opp av tilsvarende privat lykke. Alt tyder på at Molières kone, Armande, bedro ham med andre menn.

Hun var bare 17 år og Molière 40 da de giftet seg i 1662. Armande ble deretter med i Molières teatertrupp, der hun raskt ble en fetert skuespillerinne. Til ektemannens store fortvilelse solte hun seg stort i de mannlige tilskuernes beundring og flørtet ivrig med alle.

Molières frustrasjoner kom til uttrykk i hans verker. Utro koner og sjalu ektemenn er et gjennomgangstema i flere av stykkene hans, blant annet i "Hustruskolen".

I "Hustruskolen" karikerer han sin egen sjalusi ved å fremstille stykkets ektemann Arnolphe som en tyrann.

"I hennes værelser må det ikke finnes spor av penner, blekk, papir eller skrivebord. For bare mannen bør skrive om husets ting. Og den regelen må bestå", lyder en av de mange reglene og forbudene som den sjalu ektemannen lager for sin kone.

I likhet med stykkets hovedperson sto Molière også for oppdragelsen av Armande. Og som i stykket endte forholdet med at kvinnen var utro.

Molière og Armande gikk fra hverandre i 1665, og de neste seks årene møttes paret bare på teateret. De fant imidlertid sammen igjen før Molières død to år senere.

Molière døde ikke på scenen - men det var ikke mye som manglet. Han døde kort tid etter teppefall fredag 17. februar 1673. Samme kveld spilte han hovedrollen som hypokonderen Argan i "Den innbilt syke", Molières siste stykke.

Skuespillet hadde hatt premiere på teateret i slottet Palais-Royal uken før.

Før den fjerde forestillingen, Molières siste, følte han seg utilpass. Kanskje hadde han en forutanelse om at døden nærmet seg.
"Jeg føler at det er på tide å ta farvel", skal han ha sagt før han bega seg til teateret.

Mot slutten av stykket hostet Molière opp blod, men han klarte å skjule sin tilstand for publikum og spilte ferdig stykket.

Etter teppefall ble han båret hjem til sin og Armandes leilighet i Rue de Richelieu. Her døde han noen timer senere, kl. 22.00 om kvelden, av en blodstyrtning - en følge av sykdommen tuberkulose, som han kan ha pådratt seg i gjeldsfengselet.

Som skuespiller kunne ikke Molière begraves i vigslet jord, men enken ba om - og fikk - kongens tillatelse til å begrave ham etter mørkets frembrudd.

Molière ble stedt til hvile på den delen av den lokale kirkegården som var forbeholdt udøpte barn.