Vesle Mozart og søsteren opptrådte for hoff fra Wien til London. Far Leopold var sjelden fornøyd med betalingen.

© Bridgeman

Mozart ville bli kjent for enhver pris

Den store komponisten er en av finkulturens mest markante skikkelser, men på hans egen tid stemplet kjennere ham som en platt gjøgler. Ekte kunstnere tok avstand fra Mozarts publikumsfrierier.

14. august 2018 av Esben Mønster-Kjær

Sex selger – det visste komponisttalentet Mozart godt da han fikk muligheten til å vise seg frem i Wien i 1782. 

25 år gamle Wolfgang Amadeus hadde også lagt merke til at wienerne svermet for det orientalske, og dermed var temaet for hans nye opera opplagt: tyrkiske harem.

«Bortførelsen fra Seraillet» pirret nysgjerrigheten på en måte som tydeligvis gikk rett hjem hos folk. Derfor var byens

Burgtheater fylt til siste plass da teppet gikk opp under uroppførelsen 16. juli.

Selv den østerrikske keiseren hadde gjort sin entré. Josef 2. ville også oppleve den vovede operaen om en kristen jomfru som sto i fare for å miste dyden til den begjærlige pasjaen.

Den pikante handlingen ble ledsaget av frisk og medrivende musikk, ledet av Mozart selv ved klaveret. 

Og alle kunne følge med på sangen, for den ble fremført på tysk. Blant Wiens kultursnobber gikk ellers italiensk for å være det eneste ordentlige operaspråket, og reaksjonen på Mozarts frekkhet uteble ikke:

«Under hele første akt ble det pepet – men man kunne ikke forhindre høylytte bravorop etter ariene», skrev komponisten i et brev til sin far. 

Mozart trengte ikke å la seg skremme av de kritiske tilropene, for publikum strømmet til for å få stilt nysgjerrigheten og la seg forarge.

Mozart var en stjerne. Han hadde bare ni år igjen å leve, men det var rikelig tid til å sikre ham udødelighet som en av historiens største operamestere. 

Selv skjenket han ikke ettermælet sitt en tanke i de intense wienerårene – målet hans var å levere bedre underholdning enn rivalene, vinne de rikes gunst og få honoraret. Han hadde lært hjemme at det siste var den største kunsten.

Barnestjerne var musikalsk klovn

Vesle Wolfgang kom til verden som andre generasjon musiker i 1756. Faren Leopold skulle egentlig ha blitt katolsk prest, men han endte i stedet som fiolinist i Salzburg.

Mozart senior hadde skaffet seg et navn ved å skrive en anerkjent fiolinlærebok, men det ble gjennom sine barn at han for alvor opplevde suksess. 

Leopold underviste datteren Maria Anna, som alle kalte «Nannerl», og da lillebror Wolfgang fylte tre år, fikk han også lov til å være med. 

Gutten hadde bevist at han hadde øre for musikk, for som baby gråt han utrøstelig når farens elever spilte falskt.

Opplæringen av de to barna var en investering i Leopolds egen fremtid, og i 1762 mente han at de var gode nok til å gi avkastning. Familien dro til Wien, der Nannerl, nå elleve år gammel, og Wolfgang på seks skulle arbeide for føden.

I keiserstaden lot Leopold de små virtuosene demonstrere sine evner på klaver på private konserter, og bestillinger fra adelen strømmet inn. Turens høydepunkt kom da selv hoffet sendte bud etter de to vidunderbarna.

Wolfgang visste allerede da hvordan han skulle ta publikum med storm. 

Ved ankomsten til de fyrstelige salonger krøp han opp i fanget til keiserinne Maria Teresia for å gi henne et kyss, og like etter fridde den skamløse gutten til prinsesse Marie-Antoinette. Frankrikes kommende dronning var åtte år.

«Vi er blitt så overordentlig nådig mottatt av majestetene at man ville ta det for et eventyr om jeg fortalte det», skrev Leopold til en bekjent hjemme i Salzburg. 

Barnas konserter fortsatte helt til skarlagensfeber nær hadde kostet Wolfgang livet. Men før det skjedde hadde den franske ambassadøren invitert Mozartene til Paris, og det ble begynnelsen på en tre år lang turné der de spilte for halve Europa.

I alle årene på landeveien hadde Wolfgang sjelden kontakt med andre barn enn søsteren, og instrumenter var hans eneste leketøy. 

I stedet for en barndom fikk han mye kunnskap om den musikalske verdens harde realiteter.

Paris, Amsterdam, London og mange andre byer ble bergtatt etter tur av Nannerl og Wolfgangs mirakuløse spill. 

Men pengestrømmen Leopold fantaserte om så de aldri noe til, for Europas aristokrati var mer rundhåndet med ros enn med belønninger. 

Etter å ha spilt for den prøyssiske kongens søster i Aachen skrev Leopold forbitret:

«Hvis de kyssene hun har gitt mine barn var nye louisdorer, så hadde vi vært svært heldige, men hun har ingen penger, og verken vert eller postmester lar seg betale med kyss».

Det turnélivet ikke ga av penger, vant Wolfgang i erfaring som han kunne legge til sitt medfødte talent. 

Han var derfor grundig skolert både som musiker og komponist da han i 1781 flyttet til Wien, 25 år gammel.

W.A. Mozart hadde ingen hemninger i jakten på et musikalsk gjennombrudd. Alle triks var  tillatt når han skulle begeistre publikum og få seg rike mesener.

W.A. Mozart hadde ingen hemninger i jakten på et musikalsk gjennombrudd. Alle triks var tillatt når han skulle begeistre publikum og få seg rike mesener.

Mozart ble sin egen herre

Hjemme i Salzburg hadde Wolfgang Amadeus Mozart vært kjendis, men i musikkens hovedstad var han bare en blant mange håpefulle oppkomlinger. 

Han fikk avslag på søknadene om fast arbeid som kapellmester, og ingen kjøpte komposisjonene han ga ut.

Mozart ble pianolærer for å over­leve, og kjedet seg fryktelig, da han plutselig fikk sjansen til enten å skape seg et navn – eller utelukke en musikalsk karriere i Wien. 

Librettisten Johann Gottlieb Stephanie inviterte ham nemlig til å samarbeide om en opera på Burg­theater, og det var et risikabelt tilbud. Mozart beskrev hvorfor i et brev hjem til sin far i Salzburg:

«Dette mennesket har det verste ryktet i Wien. Han anses for en grov og løgnaktig fyr, som ikke tar det minste hensyn til andre. På den annen side nyter han keiserens gunst».

Forbindelsen til en av byens mest kontroversielle skikkelser kunne belaste Mozarts renommé, men det var ikke den eneste faren ved prosjektet. 

Han risikerte også å gjøre seg til latter, for operaen skulle fremføres på tysk, og det mente kjennere var et altfor grovt språk til en så forfinet kunstform.

Likevel tok Mozart oppgaven, for å gjøre inntrykk på Josef 2. Keiseren var en glødende kunstelsker, som brukte sin makt og rikdom til å styre Wiens kulturliv i den retning han fant riktig. 

Og i 1781 mente han det var riktig at undersåttene fikk tysk sang i stedet for italiensk, slik at de kunne forstå ordene.

«Hva operaen angår, kan jeg ikke se hvorfor jeg skal holde meg tilbake», skrev Mozart til sin far i Salzburg. Hvis majesteten ville ha tysk, så aktet den ambisiøse komponisten å levere.

«Bortførelsen fra Seraillet» var ferdig året etter, og operaen pirret, provoserte og overveldet.

Tilhørere som roste seg selv av sin overlegne kunnskap om ekte kunst, var ikke imponert. Keiseren var også noe skeptisk etter forestillingen:

«For vakkert for våre ører, min kjære Mozart, og for mange noter», mente han. Men vanlige wienere elsket «Bortførelsen fra Seraillet», for operaens haremstema oste av sex, musikken var full av energi, og komiske karakterer vakte latter i salen.

Ikke mange bet seg merke i protestene fra kjøpmann og hobbydramatiker Christoph Friedrich Bretzner. Han mente at historien i den nye operaen i mistenkelig grad minnet om noe han selv hadde skrevet.

«En viss person som lyder navnet Mozart har i Wien hatt den uforskammethet å misbruke mitt drama ‘Belmonte og Constanze’ til en operatekst», tordnet han i et åpent brev. 

Beskyttelse av opphavsrett var imidlertid en usikker sak på 1700-tallet, så Mozart og hans kompanjong Stephanie kom unna med å ha lånt av Bretzner.

Figaros bryllup brøt alle regler

Etter «Bortførelsen fra Seraillet» nøt Mozart sin suksess. Han giftet seg, tjente godt på mindre, musikalske prosjekter og la seg til en ekstravagant livsstil. 

I 1785 bestemte han seg omsider for igjen å kaste seg over operaen, og selv om sangen denne gang var på italiensk, fant han på andre måter å provosere Wiens dannede klasse.

Mozart oppsøkte den fremgangsrike librettisten Lorenzo da Ponte med et forslag om at de sammen skulle omdanne et fransk skuespill med tittelen «Figaros bryllup» til opera. 

Det var et dristig forslag, for det samme stykket var faktisk forbudt i Østerrike og flere andre riker. 

Det var nemlig en grov satire over adelen, med et rikholdig arsenal av utroskap. «Umoralsk», mente keiseren.

Det krevde personlig audiens hos Josef 2. og en garanti om at det mest eksplosive innholdet ble luket ut før da Ponte og Mozart fikk løyve til å gjennomføre operaprosjektet. Tillatelsen fikk bare kumpanene til å bryte nok en regel: 

De la ballett inn i partituret, selv om det var velkjent at keiseren ikke likte nettopp denne kunstformen. Han mente at dansestykkene i Wien hadde sunket til et svært lavt kvalitetsnivå.

Da direktøren for hoffoperaen oppdaget at «Figaros bryllup» inneholdt ballett, rev han personlig de to aktuelle sidene ut av partituret. 

Men Mozart nektet å bøye seg, og da keiseren møtte opp for å overvære den siste prøven, var ballettscenen fremdeles med, bare uten musikk, sang og dansere.

«Hva skal dette være godt for?» spurte Josef forvirret da han fikk se sangerne som gestikulerte for harde livet mens de mimet ord. 

Da ingen kunne gi ham noen fornuftig forklaring, forlangte keiseren at dansere ble tilkalt slik at den merkverdige scenen fikk mening.

«Figaros bryllup» ble en braksuksess, og da premieren fant sted på Burgtheater 1. mai 1786, forlangte wienerne så mange ekstranummer at Josef 2. måtte gripe inn. 

Under forestillingene som fulgte formante keiserlige plakater at det fra nå av ikke var tillatt med ekstranummer som involverte hele ensemblet, det ble ganske enkelt for tidkrevende. 

Komponisten ga seg på topp

Mozart fortsatte samarbeidet med da Ponte, og sammen skapte duoen flere operaer med storslåtte komposisjoner og slibrige historier.

«Don Giovanni» fra 1787 handlet om en skruppelløs skjørtejeger som ikke tok et nei for et nei. 

Rollene var byttet om, og kvinnene var de utro i «Cosi fan tutte» fra 1790, den mest banale historien blant Mozarts wieneroperaer. 

Det kan skyldes at den ble skrevet i all hast fordi keiserens helse skrantet, og hvis han døde, ville alle scener bli stengt i sørgeperioden. 

Etter premieren ble operaen bare spilt to ganger før Josef trakk sitt siste åndedrag, og den måtte tas av plakaten.

Komponistens store velgjører var borte, og mindre enn to år senere skulle Mozart selv følge etter. 

Før den tid hadde han skapt «Tryllefløyten», som fristet med andre hemmeligheter enn de som fantes under dynen. 

Komponisten var blitt frimurer, og hadde sverget å tie om brorskapets eldgamle ritualer, men det hindret ham ikke i å fylle sin nye opera med antydninger. 

Lokkematen virket, for publikum strømmet til forestillingen for å få en fornemmelse av den mystiske ordenens hemmeligheter.

«Tryllefløyten» ble Mozarts siste opera, og hans avsluttende kraftprestasjon. I løpet av 1791 komponerte han et par konserter, men slet med stadig voldsommere magesmerter, begynte å kaste opp og måtte holde sengen. Huslegen kunne ikke gjøre noe, og Mozart ble ikke ferdig med dødsmessen «Requiem», før han døde 5. desember.

Mesteren var borte, bare 35 år gammel, men hans verk levde videre. Det ville ha forundret Mozart selv, for på hans tid gadd ingen høre gammel musikk. Publikum forlangte noe nytt.

Er du glad i historie? Akkurat nå får du flere nummer til knallpris. Og hvis du for eksempel er glad i musik, kan du også få et par høretelefoner med på kjøpet. 

Les mer

Julian Rushton: Mozart – an Extraordinary Life, Oxford University Press, 2005. H.C. Robbis Landon: Mozart – the Golden Years, Thames & Hudson, 2006. Robert Spaethling: Mozart's Letters – Mozart's Life, Faber & Faber, 2004.

Kanskje du er interessert i