Pestepidemi ga Shakespeare suksess

Forlot sin kone for teateret

Shakespeare ble født i 1564 i den travle handelsbyen Stratford-upon-Avon 137 kilometer nordvest for London.

Men bortsett fra det er det ikke særlig mye historikerne vet sikkert om dramatikerens barndom og ungdom.

I november 1582 giftet han seg, og i løpet av kort tid fikk han og kona tre barn. Men alt tyder på at de så lite til sin far.

Enkelte historikere mener nemlig at Shakespeare stakk av med en av de mange teatertruppene som i 1580-årene jevnlig tok turen innom Stratford.

I 1587 ble en av skuespillerne i truppen drept i et slagsmål, og eksperter på perioden tror denne tragedien har gitt Shakespeare muligheten til å slutte seg til truppen og slå følge til London.

Pesten tynnet ut blant forfattere

Hva som enn brakte Shakespeare til London, havnet han i en verden som må ha virket overveldende.

Sammenlignet med Stratford, der det på Shakespeares tid bare bodde 2000 mennesker, må storbyen London med sine 200 000 innbyggere ha virket enorm.

I hovedstadens teatermiljø var konkurransen knallhard, og Shakespeare fikk en kjølig mottagelse da han rundt 1590 presenterte sine første skuespill.

Hvilket skuespill som kom først, er det uenighet om blant litteraturhistorikere, men Shakespeare, som i motsetning til mange andre av tidens store skribenter ikke hadde en universitetsgrad, ble møtt med hånlig skepsis.

«En kråke av en oppkomling, som smykker seg med våre fjær», fnøs Robert Greene, en av tidens store forfattere og debattanter, hånlig i en pamflett utgitt i 1592.

Kort tid etter bukket Greene under for byllepesten som nok en gang hjemsøkte London. En rekke andre kjente dramatikere døde også under epidemien, og plutselig lå veien åpen for Shakespeare.

Pestens herjinger tvang teaterkompaniene til å avlyse forestillingene, og mange av institusjonene gikk konkurs.

I 1594 fantes det derfor bare to kompanier til å underholde en stor befolkning med nærmest umettelig appetitt på komedier, tragedier og drama.

Det ene kompaniet, Lord Chamberlain's Men, ble Shakespeares største oppdragsgiver. Kompaniet var stiftet av den fremsynte James Burbage, en tidligere snekker som i 1567 bygde Englands første ordentlige teaterbygning.

Før Burbages tid hadde truppene spilt forestillingene sine i vertshusenes bakgårder eller i runde arenaer som ble brukt til hanekamp og blodige oppgjør mellom hunder og en lenket bjørn.

Nå tillot lovgivningen at det ble bygd teater, men ettersom teatervirksomhet på den tiden ble betraktet som moralsk fordervet, var yrket forvist fra byene.

Ifølge de innflytelsesrike og strengt religiøse puritanerne var teater nemlig «djevelens rede og alle synders avløp».

Skuespill forbudt i byen

Burbage måtte slå seg til tåls med å bo dårlig. Utenfor byen lå virksomheter med illeluktende produksjon, for eksempel såpekokerier, der varene ble fremstilt ved at de kokte døde dyr.

Også garverier, som brukte hundeekskrementer til å bløtgjøre dyrehudene, ble naboer til teateret.

Like utenfor bymuren havnet også samfunnets utstøtte. Her lå fengsler, bordeller, asyler og egne kirkegårder for henrettede og selvdrepte.

Forstaden Shoreditch nord for London, der Burbages teater «The Theatre» lå, var derfor fullt av «tiggere og folk uten inntekt, staller, ølstuer, vertshus, spillebuler og bordeller», ifølge en samtidig kilde.

Etter pestens herjinger samlet Burbage tidens største skuespillertalenter fra de nedlagte kompaniene i truppen sin.

Også Shakespeare ble tatt opp i det stjernespekkede selskapet – både som skuespiller og forfatter – og var med på å sikre publikum den ene minneverdige opplevelsen etter den andre.

Alle midler ble tatt i bruk for å fylle Burbages slunkne pengepung: Kunstige lemmer fløt på scenen for å gjøre gjengivelsen av historiske slagmarker så realistisk som mulig.

Organer fra sauer og griser illustrerte hjerter som ble skåret ut av brystet på skuespillerne, og saueblod dryppet fra stygge kjøttsår og drabelige sverdklinger.

Resultatet var mer naturtro enn noe folk hadde sett før:

«Da Macbeth hadde myrdet kongen, kunne ikke blodet vaskes av hendene hans og heller ikke av hans kones, som skjulte de blodige daggertene», skrev Simon Forman, en lege som i 1610 overvar oppførelsen av Shakespeare-stykket «Macbeth».

Enhver forestilling, selv den svarteste tragedie, endte imidlertid alltid med munter dans til musikk fra trommer og strengeinstrumenter.

«Da skuespillet var over, danset de på fantastisk og grasiøst vis», forteller den sveitsiske turisten Thomas Platter, som i 1599 overvar en oppsetning av Shakespeare-tragedien Julius Cæsar.

Dansen hadde en tilleggsattraksjon. Verken moralen eller tiltroen til kvinners evner tillot kvinnelige skuespillere, derfor var alle roller besatt av menn.

De danset nå sammen «slik de pleide, to kledd som menn og to som kvinner», forteller Platter fornøyd.

Billetten kostet en loff

Prisene for et teaterbesøk på Shakespeares tid var rimelige:

«Den som ikke har noe imot en ståplass, betaler en engelsk penny, men hvis han vil sitte, må han gå inn en annen dør og betale en penny til. Den som ønsker å sitte på de mest komfortable plassene, der setene er polstret, og der han ikke bare har god utsikt, men også selv blir sett, må betale enda en penny», forteller Thomas Platter.

En penny tilsvarte prisen på et brød eller to øl, altså kunne de fleste være med. De lave billettprisene gjorde til gjengjeld at teatrene var avhengige av stor gjennomstrømming av gjester.

For å få økonomien til å gå rundt måtte et teater tiltrekke minst 2000 betalende gjester – det tilsvarte én prosent av Londons befolkning – og fylle salen minst 200 dager i året.

De tøffe økonomiske kravene medførte at teateret hele tiden skiftet repertoar for å ha noe nytt å lokke publikum med.

De fleste kompanier spilte minst fem forskjellige stykker hver uke, og det stilte høye krav til både skuespillere og forfattere. Skuespillerne måtte øve inn rollene fra bunnen av hver gang, og forfatterne ble nødt til å skrive nye stykker i rasende fart.

Shakespeare skånet verken seg selv eller skuespillerkollegene sine. Stykkene hans var lengre enn de fleste, og han fylte dem med store persongallerier.

I Julius Cæsar opptrer for eksempel 40 navngitte personer, i tillegg kommer en rekke mindre roller så som «tjenestefolk», «plebeiere», «soldater» etc.

En skuespiller med en større rolle i Shakespeares stykker måtte lære omtrent 15 000 linjer utenat i løpet av en sesong. Det tilsvarer en bok på rundt 200 sider.

I tillegg hadde mange av medlemmene i kompaniet flere oppgaver, alt sammen både oppmerksomhets- og energikrevende.

Forretningsføreren John Heminges var for eksempel også skuespiller i Lord Chamberlain's Men. Det siste til tross for at han led av en talefeil som gjorde ham kjent i bransjen som «gamle, stammende Heminges».

Og parallelt med sin karriere som leder spilte teatereieren Richard Burbage (James' sønn og arvtaker) hovedrollene i skuespill som Hamlet, Othello og Kong Lear.

Shakespeare nøyde seg heller ikke med å skrive skuespillene, men sto etter sigende også selv på scenen.

Han spilte «spøkelset i sitt eget stykke Hamlet. Og det var hans beste prestasjon», forteller dikteren og forfatteren Nicholas Rowe.

Stjal fra kollegene

Med det store arbeidspresset Shakespeare levde under, var det ikke til å unngå at det oppsto feil. For eksempel halter kronologien og tidsforløpet i Hamlet.

Hovedpersonen er ung student ved begynnelsen av skuespillet, og rundt 30 år ved slutten, selv om handlingen åpenbart ikke strekker seg over så lang tid.

Geografi var heller ikke Shakespeares sterke side. Han forvekslet stadig Verona og Milano – og selv om stykket Like for like foregår i Wien, ga Shakespeare alle personene italienske navn.

Shakespeare stjal som en ravn. Flere deler av Antonius og Kleopatra var direkte skrevet av etter den romerske historikeren Plutarks verker. Dramaet Stormen lånte hele linjer fra den
romerske dikteren Ovid.

Heller ikke samtidige kolleger gikk fri når Shakespeare var i tidsnød. Da han manglet ord til komedien Som dere vil ha det, stjal han en fengende linje fra kollegaen Marlowe.

En del av Kong Henrik V er nærmest direkte avskrift av Holinshed's Chronicles – en nyutgitt historiebok som Shakespeare brukte som mal og referanse til sine historiske skuespill.

Shakespeare var imidlertid langt fra alene om å stjele som en ravn. Samtiden betraktet ikke manuskripter som skribentens eiendom, men som felleseie, og forfattere omskrev helt rutinemessig tekster, enten de var klassikere fra oldtidens Roma eller nyutgitte verker.

Til forskjell fra sine kolleger stjal ikke Shakespeare bare ideene, han tilførte også alltid noe nytt.

For eksempel bygger skuespillet «Kong Lear» på en legende om den keltiske tyrannen kong Lear, som blir forrådt av de to døtrene som han setter høyest, men til gjengjeld lykkelig gjenforent med den tapte og utstøtte datteren Cordelia.

Shakespeare endrer den banale fortellingens lykkelige slutt, slik at kong Lear i kjølvannet av død og ødeleggelse i stedet erkjenner sin egen feilbarlighet og ondskap.

Shakespeare var kongens favoritt

Shakespeares oppfinnsomhet var med på å gjøre slutten av 1500-tallet til engelsk teaters storhetstid.

Fra 1567 og 75 år frem besøkte hele 50 millioner betalende gjester landets teater – ti ganger så mange mennesker som det den gangen bodde i England.

I 1599 flyttet Burbages sønner sin avdøde fars teater til en ny plassering sør for Themsen. De kalte teateret The Globe, og selv om området allerede hadde to teater – The Rose og The Swan – ble The Globe en stor suksess.

Høy og lav kom til teateret for å oppleve Shakespeares stykker. En av mesterens store beundrere var kong Jakob, som kom på tronen i 1603.

I de tretten årene fra Jakobs tronbestigelse til Shakespeares død, spilte Lord Chamberlain's Men for kongen hele 187 ganger – mer enn alle andre teaterkompanier til sammen.

I mars 1616 ble Shakespeares helse etter alt å dømme dårligere. Han skrev om testamentet sitt, og underskriften på dokumentet er tydelig skjelvende – et tegn på at dramatikeren av en eller annen grunn var alvorlig svekket.

Han kunne heller ikke huske svigersønnens navn, og én måned senere, 23. april 1616, døde William Shakespeare. Han ble 52 år gammel.

The Globe, som Shakespeare var medeier i, fortsatte å spille mesterens stykker i 26 år, men i 1642 stengte puritanerne alle teatre. Først i 1660 mistet det religiøse partiet makten, og teatrene kunne omsider åpne dørene igjen, men da var The Globe for lengst revet. I 1997 åpnet en kopi av The Globe. Her settes Shakespeares stykker opp i sine opprinnelige omgivelser.