I 1888 leide den nederlandske maleren Vincent van Gogh et hus i Arles i Frankrike for å starte en kunstnerkoloni.
Før den tid hadde den unge mannen i årevis prøvd å få fotfeste som bl.a. lærer og kristen misjonær, men dårlige nerver og voldsomme humørsvingninger gjorde det vanskelig å finne ro.
I 1880 besluttet den rastløse van Gogh seg for å satse på en karriere som kunstner. Han malte nesten døgnet rundt, men hadde ikke hell med å selge verkene sine og levde i fattigdom.
Den første innflytteren i kunstnerkolonien var franskmannen Paul Gauguin. De to mennene arbeidet sammen i to måneder, men temperamentene slo ofte gnister, og under et raserianfall i desember 1888 trakk van Gogh frem et barberblad og truet Gauguin.
Deretter skar han plutselig av en del av sitt eget venstre øre. Ifølge en overlevering ga han øret til en prostituert dagen etter.