Den dansk-norske kapteinløytnanten Peter Wessel befinner seg 27. juli 1714 i en ytterst uheldig situasjon.
Under en seilas på Nordsjøen har han møtt en nøytral engelsk fregatt, men idet de to skipene passerer hverandre, toner fregatten svensk flagg og åpner ild.
Fregatten viser seg å være en kaperskute – et skip som med den svenske kongens tillatelse jakter på dansk- norske skip for pengenes skyld.
Fremgangsmåten er helt vanlig, så Wessel handler raskt og sender sine menn til kanonene. Selv om han rår over et langt mindre skip, kjemper han så godt han kan helt til han – etter en
timelang skuddveksling – ikke har mer krutt igjen.
Her ville de fleste nok valgt å stikke, men Peter Wessel er ikke som folk flest. Resolutt setter han en jolle på vannet for å sende en budbringer over til den svenske kapteinen for å be om mer krutt.
Deretter legger Wessel skipet sitt helt opp til den svenske fregatten og hever freidig et glass mot skipets kaptein og ber ham hilse gamle kjente i Göteborg.
Svensken skåler tilbake, og så avtaler de to å møtes igjen «naar jeg hafde været inde og faaet meere Krud», som Wessel senere forteller.
Deretter tømmer de glassene «med Hurra af samtlig Mandskabet paa begge sider, og én hver af os forseylte sin Cours (sin vei, red.)».
Peter Wessel var tydeligvis stolt over måten han håndterte møtet på, men den arrogante gesten kunne lett ha slått helt feil.
Ikke bare hadde han gjort seg til en levende skyteskive ved å avsløre at kruttkammeret hans var tomt – hjemme i København pønsket rivalene på hvordan de kunne få overtaket på den frimodige kapteinen.
De mente at han hadde røpet statshemmeligheter og brakt kongens skip i fare, og de fikk stilt Wessel for en krigsrett.
I retten fremførte de at Wessels skip var blitt ødelagt under den tette kampen som fant sted forut for skålen. Men Wessel ga seg ikke.
«Man ved at Canonen er det Instrument, som temmelig lader se sin Effect hvor den træffer», svarte han fiffig, og la til at han jo ikke akkurat kunne forby fienden å skyte på skipet hans.
Svaret satte kongen, Fredrik 4., helt ut. Han kunne ikke gjøre annet enn å holde hånden over sin slagferdige sjøhelt med den tilsynelatende aldri sviktende flaksen.
Nettopp dristigheten var Peter Wessels adelsmerke. Den gjorde ham til Danmark-Norges største aktiva i krigen mot Sverige.
Men kjekkheten og spontaniteten skulle også koste ham dyrt på et jorde ved Hannover bare seks år etter.
Stikker hjemmefra som 13-åring
Hadde det ikke vært for selvsikkerheten ville nok ikke Peter Wessel nærmet seg kommandobroen på et marineskip.
Som sønn av en kjøpmann i Trondheim på den tiden Norge var i riksfellesskap med Danmark, kunne ikke Peter håpe på en karriere i marinen.
Det prestisjetunge Sjøkadettakademiet i København kunne formelt ta inn søkere fra alle samfunnslag i riket, men det hadde bare plass til hundre nye kadetter i året, og en far med de rette forbindelsene kunne være en stor hjelp.
Selv om Peters far, Jan Wessel, var rådmann i Trondheim og besatt flere eiendommer, ble han ikke regnet som noe særlig.
En oversikt fra 1702 over byens ledende handelsfolk nevner ikke engang kjøpmann Jan Wessel.
Unge Peter kunne altså ikke forvente at familien kunne hjelpe ham og hans 17 søsken på vei.
Når de ble gamle nok, måtte de klare seg selv, og da Peter i 1704 fylte 13 år, stakk han hjemmefra.
Peters mål var dobbeltmonarkiets hovedstad, København, og en plass på Sjøkadettakademiet.
Den svenske kapteinen ville ikke gi Tordenskjold krutt til å fortsette kampen. I stedet skålte de og seilte bort.
Svenskene ydmykes av Ormen
Uten forbindelser og penger hadde Wessel bare seg selv og sine talenter å tilby. Det første han satte seg fore var å vise Fredrik 4. hva han dugde til.
I stedet for å sende søknaden til akademiet skrev han direkte til kongen. Og selv om Wessel, slik det sømmet seg, avsluttet brevene sine med et underdanig eders kongelige majestæts allerunder- danigste allerringeste tjener, endret det ikke det faktum at han var en særdeles iherdig ung mann på 13 år.
I første, andre og tredje omgang avviste kongen ham, men Peter ga seg ikke. I 1706 skrev han for eksempel «ich slipper [ikke] Eders kongl. Maj:ts førend jeg allernaadigst dertil bliver hjulpen».
I mellomtiden hadde han skaffet seg sjømannserfaring ved å mønstre på et dansk slaveskip til Vestindia, og i januar 1709 tødde kongen endelig opp.
Den ivrige gutten fikk plass på akademiet, og ni måneder senere gikk Danmark-Norge til krig mot Sverige.
Hellet smilte igjen til Peter Wessel. Hans første skip, Ormen, var tolv meter langt og hadde bare fem kanoner.
Likevel kastet han seg fryktløst over svenske handelsskip, kaperskuter og fregatter.
I en tid der krigen til sjøs gikk sindig for seg – og skipene helst unngikk å skyte etter hverandre dersom det var mulig å slippe – ble Wessel raskt kjent for å være modig, uforutsigbar og rask.
Frekkheten hans gjorde ham fryktet hos fienden, og snart hadde han tatt et betydelig antall priser (dvs. kaprede fiendtlige skip med last).
Blant dem var den svenske fregatten Vita Örn med 30 kanoner, som Wessel erobret i 1715.
Senere på året måtte svenskene tåle ydmykelsen av å se skipet kjempe mot sitt gamle fedreland – nå under navnet Hvide Ørn slik at ingen skulle være i tvil om hvilket skip det dreide seg om. Wessel sto på dekk da han i ly av natten møtte linjeskipet Øsel.
Wessel anropte skipet og ga seg ut for å være svensk. Øsels kaptein, Anders Siöstierne, svarte at han ikke visste hvem han var.
Da ropte Wessel: «Hvis du ikke vet hvem jeg er så skal jeg pinadø vise deg det nå!» – og lot kanonene fullføre samtalen.
Wessel fikk fyrt av «nogle Salver med en musqvetterie, gav ham igen med 3de dobbelt skarpt agter ind, var ham så nær, at jeg samme tid med mit bougsproed tog hands Flagstock og Landterner over bord», som han forteller i rapporten.
Etter sammenstøtet la svenskene på flukt. «Det var jammer at høre deris Raab og Skrig», bemerker Wessel, som aldri sto tilbake for et overraskelsesangrep – og han slapp godt fra alt.
Et halvt år senere, 24. februar 1716, ble dristigheten kronet med en adelstittel, og deretter het han Tordenskjold.
Tordenskjold hindrer invasjon
Bakgrunnen for adlingen var at den danske kongen trengte initiativrike menn i hær og flåte.
Danmark-Norge hadde riktig nok fått overtaket i krigen, mens Sverige mistet landområder og statusen som østersjøregionens stormakt.
Men svenskene kunne fortsatt ramme Danmark-Norge med ødeleggende kraft – og det var akkurat det landets konge, Karl 12., var ute etter.
Våren 1716 gikk Karls tropper inn i Norge og innledet beleiringen av den viktige grensefestningen Fredriksten i Halden. Herfra ville de erobre resten av landet.
Den svenske transportflåten – åtte tungt lastede skip med krutt, kuler og proviant til erobringen – lå klar i fjorden Dynekilen ved grensen mellom Norge og Sverige.
Fjorden var dyp og smal med lumske skjær og steiner som ville skremt de fleste angripere bort. Men Tordenskjold var noe for seg selv.
Med ordene «Hielp thi jeg veed, Gud er med mig» ba han Admiralitetet i København om å få utrustet en flåte av lavtstikkende bombardérfartøyer som kunne seile inn mellom skjærene.
Admiralitetet ga Tordenskjold det han ba om, og 7. juli om kvelden la han flåten ved innløpet til fjorden.
Klokken seks neste morgen seilte han inn med to fregatter, to stykkprammer og tre galeier.
Mellom fjordens skjær og klipper styrte han rett mot de svenske transportskipene som var beskyttet av en stor stykkpram – et tungt bevæpnet flatbunnet fartøy kalt Stenbocken – sju galeier og fem mindre fartøyer.
Men angrepet kom så bardus på svenskene at Tordenskjold allerede var kommet langt inn i fjorden før de rakk å åpne ild.
Tordenskjold ignorerte kulene som kom dels fra Stenbocken, dels fra en holme svenskene hadde befestet med et batteri 12-pundskanoner.
Imens gled stykkprammen hans, Hielperen, sammen med fregatten Hvide Ørn nærmere de svenske stillingene.
Selv befant Tordenskjold seg i forreste linje, og verken han eller hans folk la fingrene mellom.
Drønnet fra kanonene ga gjenlyd i den smale fjorden, mens skråsekkene – lerretsposer med metallbiter avfyrt fra kanoner – suste over dekkene.
I det stille været la kruttrøyken seg som en tykk dis over vannet og skygget for solen, som nå sto høyt på himmelen.
I begynnelsen kjempet de to partene jevnbyrdig, men Tordenskjolds overrumplingstaktikk hadde hatt sin virkning, og svenskenes forsvar falt fra hverandre.
På den befestede øya forlot de svenske soldatene kanonene, og imens hoppet vettskremte sjøfolk over relingen på Stenbocken for å redde seg i land.
Klokken 13.15 var kampen avgjort. Stenbocken strøk flagget, og de svenske kanonene stilnet.
Tordenskjold var godt fornøyd, ifølge skipspresten Caspar Bruun:
«Da jeg kom op af Krudtkisten og ind i Cahytten, og da jeg mødte Tordenschiold i Døren og gratulerte ham baade med Helbred og Victoria (seieren, red.), tog hand mig om halsen og kyste mig».
Sjøheltens mørke side
Tapet av transportflåten fikk Karl 12. til å gi opp invasjonsplanene. Allerede neste dag hevet han beleiringen av Fredriksten og trakk styrkene tilbake til Sverige.
Tordenskjold, som nå hadde skaffet seg et upåklagelig omdømme på både slott og havnekneiper, ble hyllet med 27 kanonsalutter fra Kronborg og en forfremmelse til kommandør. I november ble han utnevnt til sjef for Nordsjøeskadren.
Forfremmelsen etter Dynekilen benyttet Tordenskjold til å be kongen om å belønne besetningen. Han forventet, skrev han, at majesteten viste «Naades Teign for os Dynekildens Norske Drenge».
Kongen fulgte storsinnet Tordenskjolds oppfordring – selv hadde ikke sjøhelten like lett for å vise vennlighet og storsinn.
Spontaniteten og fryktløsheten som fikk ham til å gå imot fienden med dødsforakt, gikk over i utålmodighet og sinne når han sto foran sine egne – og selv sine overordnede kunne han finne på å skjelle ut.
«Han Menqverer (mangler, red.) stadighed og sindighed», noterte kontre- admiral Sehested allerede i 1711 om Tordenskjold.
Madam Gabel, den københavnske kjøpmann Jens Gabels hustru, som hadde Tordenskjold på middag en kveld, fortalte hvor sært og uoppdragent han hadde oppført seg:
«En gal Kumpan, det var han».
Offiserene ble stort sett kalt «hunder» – et av tidens verste skjellsord. Arroganse og grovheter var en helt vanlig atferd fra Tordenskjolds side, men vilkårlig fysisk avstraffelse forekom også.
I 1717 søkte skriveren hans om å bli forflyttet med begrunnelse i at Tordenskjold slo og sparket ham.
Tordenskjold faller i unåde
Snart begynte det å strømme inn klager på Tordenskjold til Admiralitetet, men han hadde ingen grunn til bekymring. Verre var det at Tordenskjolds dristighet var i ferd med å miste sin magiske kraft.
I et forsøk på å gjenta suksessen fra Dynekilen prøvde Tordenskjold i mai 1717 å overrumple svenskene ved Göteborg, der han ville ødelegge flåten, verftet og magasinet med forsyninger til en ny invasjon av Norge. Men Tordenskjold hadde forregnet seg.
Ved innseilingen til Göteborg lå svenskene klar til å ta imot ham og hans 4000 mann store Nordsjøeskadre.
Lederen for styrken var den rutinerte Oluf Strømstierna. Tidlig om morgenen 14. mai 1717 tok svensken hevn for ydmykelsen i Dynekilen.
I stedet for å flykte slik han gjorde sist gang, fortsatte svenskene å skyte. Kampen pågikk hele dagen, og da det ble kveld, var 52 av Tordenskjolds menn døde.
Bedre gikk det ikke to måneder senere under angrepet på Strømstad, der svenskenes hovedforsyningsbase for den kommende invasjonen i Norge lå.
Her kom fienden igjen Tordenskjold i forkjøpet. 94 av hans menn ble drept, og 248 kvestet. Tordenskjold selv ble truffet av en muskettkule som gikk gjennom venstre skulder, mens en annen kule gikk gjennom hofta.
Sterkt blødende og på randen av bevisstløshet ble han båret om bord på sitt nye skip, linjeskipet Laaland.
«Jeg har gjort aldt hvad jeg har kundet, allernaadigste Konge! Jeg saae ogsaa Mængde av Døde; samt Armer og Beene oweraldt omkring Batteriet; men jeg weed det er ikke nok, siden jeg ikke naaede mit dessein (hensikt, red.», skrev den hardt sårede Tordenskjold senere i en rapport til sin konge.
Tross de malende beskrivelsene og Tordenskjolds dype beklagelser over nederlaget lot ikke majesteten seg formilde det grann.
Han degraderte sin uheldige sjøhelt fra posten som sjef for Nordsjøeskadren til nestkommanderende. Tordenskjold protesterte mot avgjørelsen, og snart var han også avskjediget fra denne stillingen.
- desember 1717 ble han med alle sine eiendeler plassert på en hukkert – et lite, flatbunnet fraktfartøy – og kursen ble satt mot København.
Igjen sviktet Tordenskjolds hell, for underveis ble fartøyet oppbrakt av en svensk kaper. Skipene havnet i kamp, og fire av Tordenskjolds menn omkom.
For å roe nervene etter kampen drakk sjøfolkene seg fulle, og om kvelden, da Tordenskjold våknet, sto skipet på grunn utenfor Kullen.
I en lekk livbåt stoppet med kluter seilte den slagne sjøhelten over til Helsingør. Her gikk han i land – naken og forkommen med pengene i en pose.
Bildet av miss Norris lå i Tordenskjolds lomme da han døde i 1720. Hvem denne adels-kvinnen var, har historikerne aldri funnet ut. Den engelske diplomaten John Carteret fortalte i 1719 Tordenskjold om den skjønne miss Norris som besatt en formue på 80 000 pund. Det noterte Tordenskjold seg.
Karl 12.s død gir forfremmelse
Krigen fortsatte, men rundt Tordenskjold ble det stille. Først i februar – ni måneder etter den pinlige landgangen ved Helsingør – skrev han til kongen for å uttrykke sitt «Hjertens gremmelse» og ba om å få en ende på sin «Frøgt og Chagrin» (frykt og tristhet).
Kongen grep Tordenskjolds bønn om en ny sjanse og nedsatte en kommisjon som skulle granske hendelsene.
Den tidligere sjøhelten spilte igjen høyt spill, for konsekvensen kunne bli krigsrett.
Men ingen torde for alvor å kritisere Tordenskjold, for han nøt fortsatt stor popularitet. Kommisjonen frikjente ham, og sjøheltens hell snudde.
Svenske kong Karl 12. sto igjen klar til å erobre Norge. I desember 1718 beleiret han Fredriksten festning da ulykken plutselig inntraff.
Under en inspeksjonsrunde i skyttergravene foran festningen ble han truffet av en villfaren kule og døde på stedet 11. desember.
Tordenskjold, som på dette tidspunktet befant seg i Norge, fikk høre om dødsfallet og så dette som sin store mulighet.
Han hastet til København for å bli den første som overbrakte Fredrik 4. beskjeden om fiendens uventede død.
På den tiden ble nemlig budbringere av viktig nytt ofte belønnet med en anerkjennelse, for eksempel i form av en fin stilling, og Tordenskjold ble ikke skuffet. 30. desember ble han, bare 28 år gammel, utnevnt til schoutbynacht, rangen rett under viseadmiral.
Karl 12.s død ble et forvarsel om at krigen snart ville ta slutt, men før den tid ville Tordenskjold vinne en siste stor seier.
Sommeren 1719 var han blitt satt til å bevokte innseilingen til Göteborg.
Det var her Tordenskjold fikk høre fra noen engelske kjøpmenn at seks svenske fregatter og sju mindre skip lå for anker ved festningsbyen Marstrand.
Tordenskjold bestemte seg for å seile alene de rundt 20 sjømilene og erobre eller senke skipene og innta byens festning, Carlsten, som med sine tykke murer ble regnet som uinntagelig.
En populær myte forteller at sjøhelten kledde seg som fisker og gikk rundt i Marstrand uten å bli avslørt mens han spionerte på motstanderen.
Historien er ikke sann – men at Tordenskjold hadde satt seg godt inn i forholdene før han begynte angrepet, er riktig.
Blant annet hadde han hørt at en del av de 400 soldatene på Carlsten var saksiske krigsfanger, og de kom ikke til å kjempe særlig hardt i en kamp.
Han visste også at festningens offiserer hadde hus nede i byen. Bare trusselen om å svi av eiendommene deres ville få offiserene til å vakle.
- juli var Tordenskjold klar. I ly av mørket slepte danskene fire mortérer i land på den ubebodde øya Koø, like overfor Marstrand.
Tross voldsom svensk beskytning lyktes operasjonen. Tordenskjold hadde fått et brohode på land og var klar til neste skritt – å plukke det svenske forsvaret fra hverandre.
Fem dager senere var den svenske flåten senket eller erobret og Carlsten falt. Med militært press og målrettet bruk av psykologisk krigføring var svenskene knekket på rekordtid.
Freden blir Tordenskjolds ulykke
Tre måneder etter seieren i Marstrand underskrev krigens parter en våpenhvile, og Tordenskjold kunne gå i land.
Han var ennå ung – bare 29 år – og en holden mann etter sine tallrike kapringer. Men han hadde ingen idé om hva han nå skulle begi seg ut på.
I september 1720 var Tordenskjold igjen på farten, denne gang i hestevogn med England som mål. I lommen hadde han et portrett av en engelsk miss Norris.
De to hadde aldri møtt hverandre, men Tordenskjold hadde hørt om henne fra den engelske diplomaten John Carteret, som var på vei til Stockholm. «En Frøcken af 80 000 Pund», hadde Tordenskjold notert om miss Norris.
Enkelte historikere mener at sjøhelten hadde tenkt å fri til miss Norris. Mer sannsynlig er det at målet var å gå i britisk krigstjeneste. Men så langt kom han aldri, for på vei vestover møtte Tordenskjold sin skjebne.
Under et middagsselskap i Hannover 9. november ble han presentert for den svenske adelsmannen Jacob Axel Staël von Holstein, kjent som en notorisk gambler og lurendreier.
Tordenskjold skal ha skjelt Holstein ut etter noter, og så tok det helt av. Holstein svarte først med å kalle Tordenskjold for «matros», og skulle akkurat til å trekke kården da noen fikk skilt dem.
Likevel rakk Holstein å utfordre Tordenskjold til duell – en utfordring den ærekjære sjøhelten ikke kunne overse.
De møttes om morgenen 12. november på en myr sør for Hannover. Duellen varte bare noen sekunder før et hogg fra Holsteins kårde boret seg inn i Tordenskjolds høyre side.
Han falt om mens blodet fosset. Christian Kold, Tordenskjolds kammertjener, ilte til.
«Jeg fik da og et Tørklæde op og holdt det for hullet under armen, men Blodet og Aanden gik næsten lige fast ud, saa det efter 3 a 4 minutter var gjort med ham», fortalte Kold senere.
Tordenskjold hadde brukt opp flaksen og trakk sitt siste sukk på sletten.