Utbryterkonge: “I førstningen var jeg hemmet av frykten”

New York, USA, 5. august 1926

Til dr. W.J. McConnell*

Jeg vil diktere dette nå mens jeg ennå har mine opplevelser og følelser friskt i minne.

Klokken er 17.10. Jeg har sovet i en halv time og føler meg noenlunde vel til pass.

Forut for forsøket som du nettopp har overvært, har jeg i all hemmelighet gjennomført to prøver. Jeg kan fortelle at kisten du så er laget av Boyertown Casket Company.

Den er av galvanisert jern og rommer en halv kubikkmeter luft.

Under den første testen var jeg ikke neddykket. Jeg oppholdt meg i kisten i en time og ti minutter og hadde det bra.

Den andre testen gjennomførte jeg med en spesialbygd kiste som var fullstendig lufttett. Jeg ble i kisten i en time og 13 minutter. Igjen hadde jeg det bra, om enn en smule kaldt.

Under den tredje testen – den som du overvar – har jeg grunn til å tro at luften i rommet var oksygen­­fattig, for det var varmt i kisten allerede før de to runde platene som utgjør lukkemekanismen ble skrudd på.

Jeg følte meg slett ikke vel til pass.

I begynnelsen var jeg hemmet av frykt for at det skulle skje en ulykke. Men som du vet har jeg mange års trening bak meg.

Jeg har prøvd å bli kastet i en elv i en lukket kasse og å være sperret inne i melkespann i både to og tre minutter. Alt dette gjør at jeg alltid er i god fysisk form og til stadighet bevarer en god lungekapasitet.

Men under forsøket her begynte jeg å trekke pusten tungt etter ca. 50 minutter, og i en overgang tvilte jeg på om jeg kunne holde ut å være lukket inne i en hel time.

Da det gikk bra, tenkte jeg at jeg kunne klare ti minutter til.

Så var det at jeg begynte å snappe etter været. Jeg mente å kunne huske fra de tidligere forsøkene at temperaturen var lavere ved føttene enn ved hodet, så jeg lot meg gli litt nedover i kisten.

Dessuten hadde jeg på forhånd avtalt med mine hjelpere at de skulle riste i kisten en gang imellom da jeg kunne se av dine rapporter at det ville få luften i den til å sirkulere.

Men under ristingen skjøt kisten plutselig opp mot overflaten, og det med en slik kraft at jeg var redd for at den ville springe lekk og vannet fosse inn så jeg druknet.

Jeg ville ha vært prisgitt hvis det gikk galt siden mine hjelpere – som du vet – ville bruke atskillige minutter på å få meg ut av den farlige situasjonen.

Assistenten min ringte for å fortelle meg at jeg hadde oppholdt meg under vannet i en time og tolv minutter.

Men jeg kunne se at brystkassen hevet og senket seg slik som den skulle og bestemte meg for at jeg ville holde ut i 15 minutter til.

På det tidspunktet oppdaget jeg at det var vann under skuldrene mine. Jeg følte meg for og oppdaget at lommetørkleet som jeg hadde tatt med meg i kisten var blitt vått.

Jeg holdt det våte lommetørkleet opp mot munnen i håp om at dette ville gi meg mer luft. Innbilningens kraft hadde en viss virkning, men bortsett fra det hjalp det ikke.

Likevel fortsatte jeg med å presse det våte stoffet mot leppene helt til hjelperne mine endelig fikk lukket meg ut av kisten.

Gule lys viste seg for øynene på meg da en time og 28 minutter var passert. Av frykt for å falle i søvn sørget jeg for å holde øynene vidåpne.

Jeg lå på ryggen for å ta vekten av lungene. Venstre arm lå over brystet, og den venstre rumpeballen var presset mot siden av kisten.

På den måten kunne jeg holde telefonrøret mot øret uten å bruke hendene. Jeg ba assistenten min om å få meg opp snart.

Etter at det hadde gått en time og 31 minutter fikk jeg den behagelige følelsen av at trykket fra vannet hadde lettet. Lungene beveget seg fremdeles som et trekkspill, men jeg følte meg avslappet.

Da den første platen ble tatt bort, fikk luftstrømmen meg bokstavelig talt til å lette fra bunnen av kisten.

Det finnes ingen tvil i min sjel om at hvis testen hadde blitt utført et sted hvor den galvaniserte jernkisten var blitt fylt med frisk luft, så kunne jeg ha blitt der 15 eller 20 minutter lenger.

Jeg kan fortelle deg at jeg har trent i tre uker og at lungene mine er i en bemerkelsesverdig god stand.

Mens jeg forberedte meg til dette forsøket, tok jeg klyster dagen før, og på selve dagen spiste jeg meget lett.

Cirka klokken 10.25 inntok jeg litt frukt og drakk en halv kopp kaffe. Jeg var nervøs, men det skyldtes bare spenning og ikke at jeg var redd.

I løpet av de tre ukene jeg trente, gikk jeg ned cirka 5 kg. På nåværende tidspunkt veier jeg 71 kg. Hvis du ønsker ytterligere opplysninger, må du bare si fra.

Jeg planlegger å få laget en kiste med glasslokk, og du skal få vite det så snart den er klar.

Jeg vet at du gjør et viktig arbe­id, og da min kropp og min hjerne er trenet til nettopp den slags ting som du beskjeftiger deg med, står jeg gjerne til din tjeneste.

Spør meg om hva som helst, jeg vil bare være glad for å svare.

De beste hilsener og ønsker
Harry Houdini

Etterskrift

Harry Houdinis opptreden i New York skulle bli en av hans siste. Den 31. oktober døde utbryterkongen som følge av en sprengt blindtarm etter et show i Detroit. Han ble ført hjem til New York i en bronsekiste som inngikk i et av hans utbryternummer.