Vi befinner oss i en liten, søvnig europeisk provinsby i 1930-årene.
Dagene går i ett, og ikke mange begivenheter er med på å bryte det vante livet. Bare høydepunkter som høstfest, dyrskuer og markedsdager er med på å endre rutinene.
Men en dag kommer plutselig en flokk elefanter trampende ned hovedgaten.
En hel kolonne av de enorme dyrene holder hverandre i halene med snablene og får støvet til å lette fra veien. Bak elefantene følger klovner på meterlange stylter og sjonglører som sender kjeglene sine høyt til værs.
En mann i leopard-trikot går forbi, mens han bøyer en jernstang med sine svulmende muskler. Og bakerst kommer sirkusprinsessen. Kledd i en perlebesatt og dristig drakt står hun yndefullt på ryggen av to kritthvite hester.
Hele byen sitrer av spenning, mens sirkusvogner stilles opp i ring på plassen, og et gigantisk telt begynner å ta form.
Nysgjerrige barn strømmer til, men blir holdt på avstand av hissige rop på fremmede språk.
Om kvelden blir forventningene innfridd i den storslåtte forestillingen, der artister presterer det umulige i trapesen, dyretemmere stikker hodet helt inn i løvenes gap, og klovner får folk til å hikste av latter.
Dagen etter er alt borte igjen – telt, vogner, artister og dyr. Sirkuset er på vei til neste by, og innbyggerne må vente tålmodig til neste år da det fargerike opptoget på ny vekker provinsbyen fra hverdagens døs.
Sirkusforestillinger har turnert land og strand siden 1830-årene. Men den egentlige oppfinneren av sirkus er en britisk våghals ved navn Philip Astley.
Allerede fra ca. 1770 samler han – som den første i historien – hesteartister, linedansere og klovner i sin manesje.
Hæren skapte en eliterytter
Hesteentusiasten Philip Astley var opprinnelig utdannet i et dragonregiment der han hadde skilt seg ut som en enestående dyktig rytter og hestetrener.
I løpet av sju år ble Astley oversersjant og fikk ansvar for å ri inn regimentets nye hester. Men som sønn av en møbelsnekker hadde soldaten nådd grensen for hvor langt han kunne nå.
Astley var bare 24 år, og fremtiden sto for ham som dørgende kjedelig. Men så fikk han en åpenbaring.
Ved et gjestgiveri utenfor London så oversersjanten en rytter som kunne stå på ryggen av to løpende hester. Mannen greide til og med å holde balansen da dyrene hoppet over lave hindere.
Oppvisningen imponerte Astley – det samme gjorde mengden penger gjestene la i rytterens hatt etterpå. Drømmen om en fremtid i showbusiness var født.
Philip Astley ble kjent som en mesterrytter i militæret.
Sirkusoppfinner var hestegal
Philip Astley var sønn av en møbelsnekker, men han hadde ingen ønsker om å gå i sin fars fotspor.
Gutten interesserte seg bare for hester og lærte seg selv å ri. Som 17-åring – i 1759 – stakk Astley hjemmefra og vervet seg i et dragonregiment der han utmerket seg som en eksepsjonell rytter.
Det meste av militærtiden tilbrakte Astley i Nord-Tyskland, der briter og prøyssere kjempet sammen mot særlig franske armeer, og han deltok blant annet i slaget ved Emsdorf i 1760.
Artister kjempet om publikum
Hesteoppvisninger var populær underholdning på slutten av 1760-årenes England.
Kroverter inngikk avtaler med dyktige ryttere som underholdt med imponerende akrobatiske triks, og etter forestillingen satt pengene løst hos gjestene.
Til gjengjeld måtte rytterne konkurrere beinhardt, for de var mange på å dele publikums gunst. Det fikk Philip Astley erfare da han forlot hæren for å prøve seg på egen hånd.
Skulle eks-dragonen lykkes, måtte han studere erfarne ryttere. Derfor innyndet han seg hos to menn som hele tiden forsøkte å overgå hverandre fordi de kjempet om retten til å underholde gjestene utenfor en kro.
Den ene mannen var uten tvil den beste rytteren av de to. Konkurrenten var imidlertid en større entertainer, med en trupp bestående blant annet av mannens flotte kone og en veldressert hest som var trent til å utføre solokunster.
Astley øvde til han klarte å utføre de to mennenes numre. Deretter gikk han over til å øve med sin kone, Patty, slik at hun også kunne få en rolle i det kommende showet. Og endelig trente han den kvikke vesle hesten Billy til å lystre en rekke diskré kommandoer.
Endelig var Astley klar til å møte publikum. Men han nektet å gjøre som andre ryttere, som var avhengige av å få avtaler med Londons kroer for å skaffe seg inntekt.
Eks-oversersjanten gikk sine egne veier og siktet høyt fra dag én.
Philip Astleys første arenaer lå i nærheten av Themsen og var omgitt av et plankeverk som skulle hindre folk i å få med seg forestillingen uten å løse billett.
Astley satset alt
En tidlig vårdag i 1768 trengte et skingrende hornsignal gjennom den konstante gatestøyen ved Westminster Bridge i London. Da lyden av hornet ebbet ut, hørtes en dyp og kraftfull sersjantrøst:
«Trekk nærmere. Trekk nærmere, mine damer og herrer, og se den forbløffende oppvisningen på hesteryggen».
Stemmen tilhørte den høye og muskuløse Philip Astley, som tok seg imponerende ut i dragon-uniform på ryggen av en kritthvit stridshingst.
«Nesten 20 numre på en, to og tre hester», lovet Philip Astley mens han bøyde seg i salen og delte ut flygeblad til de nærmeste.
«Hver kveld hele sommeren, bortsett fra søndag. Der borte er rideskolen», erklærte han og pekte dramatisk over elva Themsen med sin trukne sabel.
«Rideskole» var en flott betegnelse for sumpen Philip Astley hadde leid på motsatt side av elva. Men fordelen var at området både lå nær broen og en trafikkert landevei.
Dessuten var marken omgitt av et plankeverk slik at ingen kunne se showet uten å ha løst billett. Og Astley trengte alt han kunne dra inn av billettinntekter, for han hadde blakket seg helt på jordleie og hester.
Han tok en stor risiko med showet. I motsetning til andre hesteakrobater som oppsøkte publikum ved for eksempel kroer, måtte gjestene nemlig komme til Astley.
I en hel uke red han derfor gjennom Londons gater mens han blåste i trompet, ropte seg hes og delte ut flygeblad. Så kom omsider premieredagen som skulle avgjøre hans fremtid.
Myr ble til arena
Philip Astley hadde nervene utenpå klærne da han åpnet porten til sin improviserte arena 4. april 1768.
Til hans store lettelse ventet en liten flokk utenfor plankeverket, og i løpet av den neste timen kom det flere sigende.
En sitteplass på grovt sammentømrede benker kostet en shilling, mens de gjerrige eller fattige slapp med seks pence for ståplasser.
Snikere ved sprekkene i plankeverket jaget Astley til gjengjeld vekk med sin kraftfulle sersjantrøst.
Sirkus samlet «hjemløse» artister
Publikum elsket tryllekunstnere
I likhet med akrobater var tryllekunstnere landstrykere som opptrådte på markedet.
På sirkus ble de en uunnværlig del av forestillingen, og publikum var ikke fornøyd med underholdningen hvis de ikke hadde sett gjenstander sveve fritt i luften og levende fugler komme ut av egg.
Fra markeder til manesje
Før sirkus oppsto, flakket akrobater rundt på evig jakt etter publikum.
De opptrådte på for eksempel markeder, teaterplasser og andre steder der folk samlet seg.
Tilværelsen ble mer stabil for akrobatene da de fikk plass i sirkustruppene og en andel i billettinntektene.
Utstøtte klovner fant et hjem i sirkus
Kledd i en slitt tjenerdrakt utførte klovnefiguren narrestreker sammen med Harlekin i de såkalte harlekinadene.
Forestillingene avsluttet ofte vanlige teaterstykker, men da det engelske teateret gikk i en mer alvorlig retning på 1700-tallet, ble pantomimespillene bannlyst.
Klovnene fikk i stedet plass hos Astley og andre sirkusdirektører, som gjerne omfavnet folkelig underholdning.
Omsider markerte en trommevirvel at oppvisningen skulle til å begynne. Lyden kom fra det vaklevorne taket over et dueslag, der eks-militærmannen hadde plassert en ung mann som fikk litt småpenger for å skape stemningsfull bakgrunnsmusikk.
Astley red nå inn i arenaen på sin hvite hest, Gibraltar.
Etter en kort presentasjon lot eks-dragonen hesten ri i ring mens han reiste seg og sto på ryggen av den. Astley hadde nemlig oppdaget at sirkelbevegelsen skapte sentrifugalkraft som presset ham ned i salen og gjorde det lettere å holde balansen.
Astley sto på ett bein, red baklengs og sto til slutt på hodet mens Gibraltar fortsatte sitt ritt.
Hesten holdt retningen og tempoet, også selv om Astley avfyrte pistolskudd.
En hest til ble ført frem i arenaen, og balanserende med en fot på ryggen av hver av dem red dagens stjerne over hindere uten å falle av.
Patty Astley overtok deretter forestillingen og utførte flere numre iført flagrende skjørt.
Dermed var historiens første sirkusforestilling over. Showet hadde gitt en pen fortjeneste. Men pengene skulle rekke langt, for den vesle truppen var helt avhengig av vær og vind.
Direktør utvidet trupp
I løpet av sommeren måtte Astley avlyse flere forestillinger på grunn av regn, og med høsten på vei, var sesongen over.
Han etterlot sin gravide kone i London og bega seg ut på landet for å opptre på markeder i små provinsbyer.
Mot slutten av året vendte Astley hjem med store planer og lommene fulle av mynter. For pengene overtok han en konkurstruet trelasthandel som lå nær «rideskolen» han allerede hadde i arbeiderforstaden Lambeth.
Snart var en hær av håndverkere i gang med å restaurere og male alt treverk i spektakulære farger. Siden kom overbygde tribuner og til slutt et dekke av seilduk over manesjen.
Med åpningen av «Astley’s Riding School» i 1769 hadde den tidligere dragonen satt en helt ny standard for underholdning og funnet en nisje som han hadde helt for seg selv.
Alle de nærmeste konkurrentene opptrådte stadig foran kroer, mens han hadde sin egen runde arena, trykte opp programmer og samlet en stadig større trupp.
Astley hadde nemlig tenkt å utvide hesteshowet til en festforestilling av numre som vekselvis skulle forbløffe, henrykke og oppskake publikum.
Fra midten av 1800-tallet ble trapesen en del av forestillingene.
Sjonglører, linedansere og tryllekunstnere ble satt på programmet i «Astley’s Riding School».
Andre ble også en del av showet: klovnen Fortunelly og Signor Colpi, som hadde spesialisert seg på å sjonglere med barn – med føttene. Noen av de som opptrådte var utlendinger, mens andre bare tok fremmede navn for å virke eksotiske.
Bare vektløfteren – en hittil ukjent form for underholdning – holdt på sitt engelske navn, Hawtin.
Truppen nøt godt av den faste inntekten som forestillingene sikret dem. Til gjengjeld måtte de finne seg i at den tidligere oversersjanten Astley behandlet dem som om de var rekrutter i hans personlige hær.
«Han hadde rykte på seg for å bruke pisken like flittig på de opptredende – enten de hadde to eller fire bein», skrev den berømte forfatteren Charles Dickens da han på 1800-tallet fortalte om historiens første sirkus.
Ofte fikk ingen lov å gå til måltidene før alle hadde øvd så mye at numrene satt perfekt.
Men Astley stilte enda større krav til seg selv, for han og hestene forble grunnpilaren i forestillingene. Og den kjepphøye og breiale Philip Astley ble etter hvert kjent for å være en djerv og dristig våghals blant londonerne.
Hesteakrobat skapte den perfekte manesje
I 1769 omgjorde Philip Astley en nedslitt trelasthandel til en utendørsscene.
Siden fortsatte han å bygge frem til en av Londons mest storslåtte bygninger – «Royal Amphitheatre» – sto klar. Her satte Astley standarder som sirkuser har fulgt siden
Alle kunne se manesjen
I vanlige teatre kunne tilskuerne på bakerste rad verken se eller høre skuespillerne. Hos Astley satt publikum på få rekker rundt manesjen og hadde fri sikt.
Arena med plass til tre hester
Manesjen hadde en diameter på nøyaktig 13 meter – den plassen tre hester trengte når de red i sirkler med Astley stående på ryggen. Dagens sirkusmanesjer har samme størrelse.
Musikk skapte stemning
Toner fra musikanter og senere hele orkestre akkompagnerte forestillingen, og ikke minst trommevirvelen ble viktig.
Artister fikk tak over hodet
I Philip Astleys endelige «Amphitheatre» satt ikke bare publikum, men også artistene under tak. Bygningen ble forgjenger for det mobile sirkusteltet.
Klovner ble del av showet
Philip Astley så tidlig verdien av et variert program. Hans dresserte hester ble supplert med klovner, sjonglører og flammeslukere.
Dyr opptrådte som artister
Hester skulle ikke bare ri rolig rundt mens Philip Astley utførte spektakulære numre på ryggen av dem. Dyrene var også artister selv. Sirkusdirektøren hadde blant annet trent dem til å telle, spille døde og servere te.
Programmet var ren etterligning
Astley hoppet opp og ned fra løpende hester, utførte korttriks stående på salen og en rekke andre numre som virket helt umulige på tilskuerne.
De færreste visste at han hadde hentet rikelig inspirasjon utenfra.
Selv om Astley opplevde suksess, kikket sirkusdirektøren stadig konkurrentene grundig over skuldrene.
Når en annen rytterartist plukket opp et lommeur fra bakken i full galopp, gjorde Astley snart det samme – bare med en mynt i stedet for et ur. Og bind for øynene. Hvis en annen trente hesten sin til å skjenke te med tennene, lærte Astley sin kloke Billy å brygge teen først.
«En modig, svær kar som kunne ha båret en okse på sine skuldre og spist den etterpå» Charles Dickens om Philip Astleys lærling Charles Hughes
I programmet for Astleys forestillinger het Billy «Den vesle lærde militærhesten», og Astley gjorde stort sett ikke annet enn å trene den.
Hesten kunne falle omkull og ligge død på manesjens sagmugg mens Astley resiterte et sørgmodig dikt, og så plutselig våkne til live igjen ved en bestemt verselinje.
Billy kunne tilsynelatende også litt matematikk, for han telte ved å stampe i bakken med en hov. Publikum var langt nok unna til at ingen kunne høre Astleys små kommandoer før hvert hovslag.
Nesten hele sirkussjefens repertoar var stjålet fra andre, men gjort større, vanskeligere og mer imponerende.
Likevel ble den suksessrike showmannen rasende da han selv ble utsatt for industrispionasje fra en ny konkurrent.
Charles Hughes var en eminent rytter som Philip Astley hadde gitt plass til i truppen.
I takt med at direktøren selv måtte bruke mer og mer tid på forretningen, fikk den unge stjernen en fremtredende rolle under forestillingene.
Han ble hjemme for å holde showet i gang i London, mens Astley selv dro til Frankrike i 1772, der han var invitert til å opptre for det kongelige hoff. I likhet med Astley var Hughes en kjempe med en imponerende fysikk.
Elefantnumre har vært en vesentlig del av sirkusunderholdningen siden 1800-tallet.
Kroken på døren for verdens største show
I 2017 kunngjorde det amerikanske sirkuset «Ringling Bros. and Barnum & Bailey Circus» at det skulle legge ned etter 146 års virksomhet.
Forklaringen var høye kostnader og sviktende billettsalg.
Det siste hang blant annet sammen med at sirkuset tok elefantnumre av plakaten i 2016 – offisielt fordi det ble tungvint ettersom reglene for bruk av dyr i forestillingen varierte fra delstat til delstat i USA.
Beslutningen kan imidlertid også henge sammen med at sirkuset i 2001 var blitt beskyldt for å behandle elefanter dårlig.
«Ringling Bros. and Barnum & Bailey Circus» markedsførte seg som verdens største show og kjørte to parallelle forestillinger – den blå og den røde.
Hvert show var oppbygd av tre manesjer og ble transportert med et rundt 1,5 kilometer langt tog som besto av omkring 60 vogner: 36 passasjervogner, fire krøttervogner og 20 fraktvogner.
Fra 2003 til 2015 turnerte sirkuset dessuten med et mindre én-manesje- show –«Gold Tour» – som ble transportert med lastebiler i stedet for tog.
«En modig, svær kar som kunne ha båret en okse på sine skuldre og spist den etterpå», skrev Charles Dickens senere om ham.
Da Astley vendte tilbake fra Frankrike, var alt forandret. Få hundre meter fra «Astley’s Riding School» sto nå «Hughes’ Riding School», med forestillinger som var en tro kopi av originalen. E
leven hadde revet seg fri fra sin læremester, og det ble begynnelsen på en livslang konkurranse mellom de to mennene.
Astley prøvde å kvele sin nye rival i oppstarten ved offentlig å beskylde Hughes for plagiat. Men det ga bare gratis omtale til det nye hesteshowet, som mange londonere ikke hadde hørt om ennå.
Snart forsøkte de to konkurrentene å overgå hverandre med de mest storslåtte forestillingene.
Programmet for en av Hughes’ forestillinger lovet en «mer enestående oppvisning enn noen gang før». Hughes lovet blant annet å løfte en kvinne over hodet mens han red på en hest i full galopp.
Rivaliseringen mellom de to store artistene ga londonerne bedre underholdning enn de noen gang hadde hatt. Men den innbitte konkurransen tiltrakk også oppmerksomhet fra krefter som ønsket å knuse Hughes og Astley.
Et musikalsk esel opptrådte i sirkus Barnum & Bailey.
Loven satte stopper for sirkusfesten
Scenekunst i London var kraftig regulert på 1700-tallet.
Bare Det kongelige teater i Drury Lane og Operahuset i Covent Garden hadde rett til å vise skuespill på permanent basis, alle andre måtte søke om tillatelse, som bare ble innvilget med store restriksjoner.
Hesteshow hadde begynt å trekke gjester bort fra de to ærverdige scenene, og nå tok de opp kampen.
I 1773 ble først Hughes og siden Astley fengslet. Anklagen gikk ut på at mennenes forestillinger rommet så mye skuespill og pantomimeteater at de brøt reglene grovt. Ingen av de to mennene hadde skaffet seg nødvendig
tillatelse.
Fangene var snart fri igjen. Men de hadde fremover forbud mot å tilby publikum annet enn rene hesteoppvisninger, og etter et par års juridisk tautrekking forlot mennene London.
Hughes bega seg ut på en åtte år lang Europa-turne, mens Astley, som nå var over 30 år, flyttet showet til Dublin og Paris.
Franskmennene elsket det nye «Amphitéâtre Anglais», som bød på billig underholdning til folket.
De kongelige var også begeistret, og visstnok ble dronning Marie-Antoinette en stor beundrer av Astley, som hun kalte sin «engelske rose».
Men også Paris hadde regler for skuespill, og etter sin dundrende suksess fikk Astley igjen forbud mot å vise annet en hesteopptredener.
Fremfor å barke sammen i retten valgte briten bare å omgå reglene. Astley bygde en lettvektsscene som kunne plasseres på ryggen av åtte hester, og på dette gyngende underlaget fortsatte showet som før.
Juridisk sett var sjonglører, klovner og tryllekunstnere jo til hest når de opptrådte på Astleys mobile manesje.
Forestillingene fortsatte i Paris frem til den franske revolusjon, men Astley vendte selv hjem til London før den tid. Her befant Hughes seg også, og de to rivalene tok opp igjen den gamle feiden.
Elefanten var aldri langt unna når Arne Arnardo dukket opp i bybildet.
Stallgutten som ble sirkuskonge
Cirkus Arnardo var ett av mange sirkus som ble etablert i Norge like etter andre verdenskrig, og det eneste som fortsatt eksisterer i dag.
Da sirkusets grunnlegger, Arne Otto Lorang Andersen, ble født i 1912, hadde det vært sirkus i Norge i over 50 år, og unge Arne ble tidlig tiltrukket av sagmuggen.
Som 14-åring rømte han hjemmefra og slo seg sammen med et sirkus. Her steg han raskt i gradene fra stallgutt til slangemenneske og tryllekunstner under artistnavnet Arnardo.
I 1949 startet han sitt eget sirkus, og markerte seg raskt som en fremragende PR-mann med fengende humør og et spesielt hjerte for barn og eldre.
Med sine varemerker flosshatten og kinnskjegget ble han selve symbolet på en sirkusdirektør i folks bevissthet. Sønnen Arild overtok farens livsverk noen år før Arnardo sr. døde i 1995, og driver det fortsatt.
Sirkus på farten
Astley hadde funnet opp alt det ettertiden forbinder med sirkus. Men Hughes ble opphavsmann til navnet.
På sin gamle grunn oppførte han i 1782 en ny arena som fikk navnet «Royal Circus, Equestrian and Philharmonic Academy». Ordet sirkus betyr sirkel eller ring og henviser til manesjens form.
Eks-oversersjanten nektet å la seg akterutseile, og bygde snart om sin egen arena slik at den overgikk Hughes’ i pomp og prakt. Bare navnet kopierte han aldri – Astleys arenaer, som vokste til en kjede, fikk i stedet navnet amfiteatre.
Da eieren ikke kunne utføre hestenumrene selv lenger på grunn av høy alder, overlot han oppgaven til blant andre sønnen John.
Selv tok Astley oppstilling midt i manesjen for å dirigere showet. Sirkusdirektøren eksperimenterte også litt med eksotiske dyr.
«Den vakre sebraen vil spankulere rundt til beskuelse av adelige, besteborgere og andre», lokket et av hans flygeblad. Men hester forble hovedattraksjonen frem til Philip Astleys død i 1814.
Sønnen John fulgte ham i graven bare fem år senere, og andre drev forestillingene videre i amfiteatret i London frem til det endelig ble revet i 1893.
På den tiden holdt ikke sirkusfolket lenger til på faste adresser. I USA var permanente bygninger blitt erstattet av store telt allerede i 1830-årene, og dermed kunne sirkus bringes ut til hver eneste avkrok av landet – en idé som spredte seg til Europa.
Ånden var imidlertid akkurat den samme som da Astley første gang opptrådte foran publikum. Når sirkuset kom til byen, visste folk at de kunne vente seg en opplevelse der magi og eventyrlig vågemot utfordret grensene for det menneskelig mulige.