Vincent van Gogh: Maleriene hans var det glade vanvidd

Den 30. mars 1853 ble en av verdens mest talentfulle og plagede malere født i Zundert i Nederland.

Vincent Willem van Gogh var eldst av seks barn. Faren var protestantisk prest, og moren var en naturglad akvarellmaler. Både Gud og naturen kom senere til å prege Vincent.

Da van Gogh var 15 år, var det ikke penger til mer skolegang, og han kom i lære hos onkelen, som for øvrig også het Vincent van Gogh og drev en kunsthandel. I 1873 sendte onkelen Vincent junior til London, der han skulle hjelpe til i galleriet Goupil.

Her forelsket han seg hodestups i gallerieierens datter, Eugénie Loyer. Dessverre ble ikke følelsene gjengjeldt. Hun avslo frieriet – og satte intetanende standarden for van Goghs fremtidige (u)hell i kjærlighet.

Avslaget fikk den unge Vincents verden til å rase sammen. Han brente alle bøkene sine bortsett fra Bibelen. Nå skulle han vie seg til Gud!

Dessverre viste det seg at studentlivet ikke var Vincents sterke side. Han fullførte aldri presteutdanningen og endte derfor opp med å spre Guds ord som lekpredikant i gruvedistriktene i Belgia. Her ga han bort alt han eide og levde i ytterste fattigdom i en tilstand av religiøs vekkelse.

På dette tidspunktet virket det svært lite sannsynlig at mannen de kalte «kullgruvenes Kristus», skulle komme til å produsere noen av kunstens største mesterverker, som «Solsikker» og «Stjernenatt».

Først i en alder av 27 tok van Gogh en pensel i hånden – eller rettere sagt en blyant. På sine reiser hadde han korrespondert flittig med broren Theo, og han ledsaget ofte brevene med små skisser eller tegninger av det han opplevde.

Theo oppmuntret ham til å satse på tegning, og da kontrakten hans som lekpredikant uansett ikke var blitt fornyet, overbeviste van Gogh seg selv om at han også kunne tjene Gud med kunst.

Han flyttet til Brussel i 1880 og kom i kontakt med andre kunstnere. For første gang fikk han formell undervisning.

De fleste kjenner van Gogh for sterke farger, solsikker og selvportretter, men i de første årene var stilen en annen. Han ville vise frem bondelivet i all sin barske virkelighet, blottet for romantikk. Et eksempel er det dystre, brunmelerte maleriet med den prosaiske tittelen «Potetspiserne» fra 1885.

Et annet av van Goghs yndlingsmotiver var ... ham selv. Forklaringen på hans mange selvportretter var ikke forfengelighet. Den fattige kunstneren hadde vanskelig for å finne modeller, og selvportrettet hadde den fordelen at motivet alltid var innen rekkevidde.

En teori går også ut på at han, i motsetning til mange av sine kolleger, ikke gjorde noe forsøk på å ta seg finere ut enn han var. Skjeve neser og hull i tannrekken ble nådeløst overført til lerretet. Derfor sto ikke kundene akkurat i kø for å bli foreviget.

I oktober 1888 kom maleren Paul Gauguin til den søvnige sørfranske byen Arles. Her ble han mottatt av en ellevill van Gogh, som i månedsvis hadde mast på sin franske mentor og store forbilde om å møtes med ham i Sør-Frankrike.

Van Gogh hadde tilbrakt de to foregående årene i Paris, der han hadde truffet andre store kunstnere på den tiden, som Toulouse-Lautrec og Émile Bernard. I den franske hovedstaden ble hans mørke, tungsindige toner byttet ut med kjappe, fargerike penselstrøk.

Men livet i Paris var hektisk, og van Gogh ville vekk fra drikkingen og røykhosten som plaget ham. Han så seg ut provinsbyen Arles, der han drømte om å etablere sitt «atelier i sør», en kunstnerkoloni hvor frie sjeler kunne oppsøke motiver i naturen.

Med Gauguins ankomst virket drømmen innen rekkevidde. Men den brast snart. Etter å ha tatt Arles i øyesyn, kalte Gauguin den lille byen for den «skitneste avkroken i sør» og gjorde det klart at han neppe ville bli spesielt lenge.

Kunsthistoriens mest berømte øre satt på venstre side av van Goghs hode frem til den skjebnesvangre lillejulaftenen i 1888 da han skar det av. Nesten. I dag er forskerne enige om at han «nøyde seg» med deler av øret. Til gjengjeld er de ikke enige om hvilke deler.

Årsaken til den drastiske handlingen var en livlig krangel med Gauguin. De var ofte uenige om den sanne kunsts retning, og nå nådde krangelen nye høyder. Gauguin truet – igjen – med å forlate Arles, og dagen etter truet den stadig mer ubalanserte van Gogh på sin side Gauguin med barberkniven sin.

Krangelen endte med at Gauguin flyktet, og en rasende van Gogh for hjem, satte høvelen mot øret og skar i vei. Og han ga seg ikke med det. Ifølge politirapporten dro han til sitt foretrukne bordell, der han overrakte ørestumpen til en hushjelp ved navn Gabrielle.

I én versjon av historien skal en prostituert ha ansporet van Gogh til å skjære av seg øret. I en annen versjon hentet van Gogh inspirasjonen til sin dramatiske gest fra tyrefekterarenaen, der matadoren etter endt kamp overrekker oksens øre til en utkåret i tilskuernes rekker.

Vincent ville ha kvinnene mer enn de ville ha ham. Han klarte aldri å finne den eneste ene for seg, selv om det ikke skortet på innsatsen. Han fridde tre ganger, og hver gang med samme nedslående resultat.

Et eksempel på hans primitive frierkunst fant sted da han var 28 og besøkte foreldrene sine. Her møtte han sin kusine Kee Vos-Stricker, som nettopp hadde mistet mannen sin. Den opportunistiske van Gogh øynet en mulighet og bød seg frem i flere omganger, men ble møtt med Vos-Strickers kategoriske «nei, nei, aldri».

Resten av van Gogh-familien var vitne til det mislykkede kurmakeriet med like stor skepsis som bebreidelse.

Året etter møtte han den prostituerte Sien Hoornik, som nå fikk dobbeltrollen som modell og kjæreste.

Forholdet fikk igjen familie og venner til å heve øyenbrynene. Ikke nok med at Sien var prostituert, hun var også mor til en fem år gammel jente – og gravid med et barn som Vincent ikke var far til.

Van Gogh håpte at Sien ville legge om livsstilen, og de flyttet sammen. Men da Sien gjenopptok sitt gamle yrke, innså van Gogh at hun «hadde kommet for langt bort», som han skrev til Theo. Sien ble Vincents siste faste forhold.

Det ble sagt at van Gogh levde av tobakk, kaffe, absint og – nå og da – litt brød. Han var ofte direkte underernært og arbeidet gjerne til han falt over ende av utmattelse.

Han led av ettervirkningene av gonore og syfilis – uønskede suvenirer fra hans mange bordellbesøk og tiden sammen med Sien.

Dessuten var han så godt som tannløs allerede i 30-årene og hadde derfor problemer med å tygge maten. Fysisk var van Gogh med andre ord langt fra i toppform, og dette kan ha forverret hans notoriske ulikevekt.

I en studie fra 2020 satte en gruppe nederlandske psykiatere med hjelp av tre kunsthistorikere seg fore å diagnostisere van Gogh på grunnlag av de overleverte beskrivelsene av hans oppførsel og tilstand.

De kom til at van Gogh sannsynligvis utviklet bipolar lidelse (en tilstand som er beslektet med schizofreni) under påvirkning av et galopperende alkoholmisbruk og en usunn livsstil.

Forskergruppen mente også at de kunne se spor av personlighetsforstyrrelse og epileptiske anfall i beskrivelsene.

Hvilken maleteknikk anvendte van Gogh?

Van Goghs malestil var inspirert av impresjonistene. I stedet for å søke etter det perfekte, f.eks. et ansiktsuttrykk, jaktet impresjonistene på øyeblikket. Malerne skulle ut i virkeligheten og på kort tid forevige det de så, med store, dristige penselstrøk, omtrent som et fotografi. På fransk kalles metoden plein air – friluft.

Van Gogh foretrakk oljemaling fremfor vannbasert akvarellmaling, noe som bød på visse utfordringer for friluftsmaleren. I et brev til broren klager han over at han stadig vekk må varme opp malingen når det er kaldt i været.

I 2017 oppdaget en konservator en gresshoppe gjemt under flere lag maling på van Goghs maleri «Oliventrær» – et bevis på at van Gogh ikke sparte på malingen.

Han degget heller ikke for detaljene. Van Gogh kunne fullføre et maleri på en dag, noe enkelte tolket som slurv. Til det forklarte han Theo at: «Når noen synes at dette eller hint (maleri, red.) har blitt til for fort, kan du svare at det er dem som har sett for flyktig på det».

I løpet av sin levetid skal van Gogh visstnok bare ha solgt ett maleri, «Den røde vingården» (1888). Det solgte han til en kvinnelig kunstnerkollega bare syv måneder før sin død. Salget innbrakte ham 400 franc.

Beløpet står i grell kontrast til de 80 millioner dollar som van Goghs dyreste maleri – «Portrett av Dr. Paul Gachet» – ble solgt for i 1990. I dagens penger tilsvarer beløpet 2,07 milliarder kroner!

Lillebror Theo var kanskje det eneste faste punktet i van Goghs turbulente liv. Broren sto alltid parat med oppmuntring – og penger.

Det er bevart 651 brev fra van Gogh til Theo og 39 den andre veien (Theo sendte mange flere, men van Gogh var ikke så flittig en arkivar som Theo).

Selv om van Gogh i et av brevene konkluderer med at «... skriving er en fordervelig måte å forklare seg på», gjør den omfangsrike brevvekslingen det mulig å rekonstruere van Goghs ellers ganske springende liv i detalj.

De to årene da Theo og Vincent bodde sammen i Paris, utgjør faktisk det største hullet i kunsthistorikernes kjennskap til van Goghs liv ettersom tidsrommet av gode grunner ikke ble skildret i brevform.

Etter episoden med øret skrev van Gogh seg inn på sinnssykehuset Saint-Paul de Mausole – for øvrig til stor lettelse for innbyggerne i Arles. Her fant han ro og inspirasjon til sitt kanskje mest berømte maleri, det drømmende, blågule «Stjernenatt».

I 1890 ble Vincent utskrevet og dro til den lille byen Auvers-sur-Oise, der også andre kunstnere hadde slått seg ned. I Auvers møtte han dr. Gachet, som var en ivrig amatørmaler og førte tilsyn med ham. Van Gogh følte at han var på bedringens vei og kastet seg over pensler og lerret med friskt mot – i perioden produserte han nesten et maleri om dagen.

Van Goghs korte liv som fattig kunstner i kamp med sine demoner er som skapt for det store lerretet.

Flere Hollywood-stjerner har prøvd krefter med rollen som den plagede maleren, bl.a. Kirk Douglas i «Lust for Life» (1956), Tim Roth i «Vincent and Theo» fra 2007 og Willem Dafoe i «At Eternity’s Gate» fra 2018.

Mest bemerkelsesverdig er kanskje «Loving Vincent», en 94 minutter lang animasjonsfilm fra 2017. Her har 125 kunstnere brukt oljemaling og håndmalt samtlige av filmens 65 000 frames.