Caravaggio – maler og drapsmann

Dette er verken første eller siste gang kunstneren er involvert i en blodig kamp. Gang på gang fører Caravaggios mørke sider ham ut i vanskeligheter, og til slutt skal de gjøre ende på en av verdenshistoriens mest geniale og nyskapende kunstnere.

Caravaggio flyktet fra byllepest

Caravaggio ble født på en av kalenderens viktigste dager i 1571: erkeengelen Mikaels minnedag, 29. september. For å markere dagen ga foreldrene den nyfødte navnet Michelangelo.

Guttens far, Fermo Merisi, var byggmester i Milano og arbeidet for den innflytelsesrike adelsfamilien Colonna. Forbindelsen sikret familien en god, fast inntekt og en liten eiendom, så fremtiden virket lys. Men fire år senere rammet tragedien. Innbyggerne i Milano fikk feber og illeluktende byller før de led en smertefull død. På bare to måneder drepte byllepesten hele 10 000 mennesker.

Familien Merisi måtte flykte til Caravaggio, byen som Michelangelo senere skulle innlemme i navnet sitt: Michelangelo Merisi da Caravaggio. De slo seg ned på en liten jordflekk og ventet på at pesten skulle rase fra seg.

Da det endelig skjedde, var alt forandret. Caravaggios far, onkel og bestefar lå på kirkegården, og uten de mannlige familiemedlemmene til å forsørge familien ble det smalhans. Da Caravaggio fylte 13 år og dermed var gammel nok til å klare seg selv, pakket han vadsekken og dro tilbake til Milano".

Drepte allerede som ung mann

I Milano klarte Caravaggio å skaffe seg læreplass hos kunstmaleren Simone Peterzano. Man kunne leve godt som maler på Caravaggios tid. Både den katolske kirke, fyrster og rikmenn var ivrige etter å kjøpe religiøse verker, portretter og takdekorasjoner i store mengder – med litt flid kunne selv en middelmådig kunstner livnære seg som maler.

I kontrakten som Caravaggio skrev under den 6. april 1584, lovte han å tilbringe de neste fire årene med å lære å “male og øve seg natt og dag”, men ingenting tyder på at han tok yrket sitt spesielt alvorlig. Til gjengjeld hadde han det travelt med å utforske de lyssky kvartalene i Milano, og her var det nok å se på.

Byens erkebiskop utropte forarget Milano til “syndens by”, og det vrimlet da også av svindlere, halliker, prostituerte og voldsmenn i gatene. Ran på åpen gate og annen kriminalitet florerte, og antallet drap økte jevnt og trutt opp gjennom 1580-årene.

Caravaggio slukte det hele med nysgjerrige øyne og la heller ikke bånd på seg selv. Den unge mannen hadde ordensmakten i hælene, og en dag da han ikke kunne slippe unna, trakk han kniven og drepte et medlem av politistyrken i Milano.

Historikerne vet ikke nøyaktig hvordan drapet foregikk, men kunsthandleren Giulio Mancini, som kjente Caravaggio og skrev en biografi om ham, forteller at en prostituert var innblandet.

Etter drapet flyktet Caravaggio i første omgang til hjembyen. Ved å selge noen av familiens eiendeler skaffet han penger til å forlate hertugdømmet Milano, som hørte inn under den tysk-romerske keiseren.

Caravaggio hånte kunstverdenen

Caravaggio skyndte seg over grensen til Kirkestaten – et stort område i Mellom-Italia som tilhørte paven. Flyktningen slo seg ned i Roma, som var fylt med muligheter for alle som drømte om å slå en strek over fortidens synder og begynne på nytt.

For Caravaggio var imidlertid den største fordelen at myndighetene i hertugdømmet Milano ikke lenger kunne røre ham. På Caravaggios tid var Italia nemlig et lappeteppe av uavhengige stater og kongedømmer. De forskjellige herskerne lå ofte i krig med hverandre og kunne ikke drømme om å etterkomme utleveringskrav fra en nabostat.

Da Caravaggio ankom i 1592, vrimlet Roma av flyktninger fra de mange krigene i Italia, og kriminaliteten florerte i de smale smugene i den hellige byen.

Caravaggio gjenopptok sin gamle vane med å oppsøke storbyens skyggesider. Samtidig var han ute etter arbeid, og han hadde igjen hellet med seg. Han ble ansatt hos Giuseppe Cesari, som var medlem av Romas fornemme malerakademi, Accademia di San Luca.

Som den nederste på Cesaris rangstige ble Caravaggio satt til det kjedeligste og minst verdsatte arbeidet: å male blomster og frukt. Om natten var han henvist til å sove på en stråmatte i et hjørne av atelieret. Men oppgaven ergret ikke Caravaggio, for mens han strevde med å gi liv og glød til epler og kronblader, oppdaget han sitt malertalent.

Oppmuntret begynte han å eksperimentere. Med moderne utstyr har dagens forskere avslørt Caravaggios usedvanlige teknikk: Han laget verken skisser eller gjorde noe annet forarbeid. I stedet malte han direkte på det store lerretet – og penselen klarte å gjengi det han hadde tenkt ut.

Mens tidligere malere portretterte skikkelser som om de var guder i fullkomne omgivelser, gjenspeilte Caravaggios verker verden slik den så ut i virkeligheten. Hans første kjente bilde, som forestiller vinguden Bacchus, viser en tettvokst, liten svarthåret mann med fyldige lepper – nemlig Caravaggio selv.

Caravaggio visste at han utfordret den etablerte kunstverdenen, og tanken moret ham. I forgrunnen av selvportrettet plasserte han to fullmodne ferskener. På datidens slang betydde en fersken en ung manns rumpe, og for samtiden var budskapet ikke til å ta feil av: Kyss meg bak!

Caravaggio gikk løs på servitør

Kort tid etter at Caravaggio hadde lagt siste hånd på selvportrettet, brøt han med Cesari. Til alt hell for Caravaggio fikk den velstående kardinalen Francesco Maria del Monte øye på maleriene hans og ba den unge kunstneren flytte inn på slottet sitt – for under den italienske renessansen var det forbundet med stor prestisje å være mesen for en talentfull kunstner.

Støtten ga Caravaggio muligheten til å eksperimentere for fulle mugger. Da del Monte ba ham lage et takmaleri, demonstrerte Caravaggio frimodig sin sans for perspektiv ved å male de romerske gudefigurene sett nedenfra.

I 1599 fikk Caravaggio sin store sjanse takket være del Monte. Prestene ved kirken San Luigi dei Francesi var i panikk. Det sto igjen å få ferdigstilt det fornemme gravkapellet i den nesten ferdigbygde gaven fra dronningen av Frankrike, Katarina av Medici. Arbeidet var sterkt forsinket, og prestene trengte sårt til hjelp.

Del Monte foreslo at de skulle sette den relativt uprøvde Carvaggio på jobben. Prestene, som ikke våget å si den mektige kardinalen imot, gikk motvillig med på det. Også for Caravaggio sto mye på spill. Hvis verket ikke falt i kirkens smak, kunne han se frem til å male frukt resten av livet.

Men maleriet ble en stor suksess. Verket skildret den bibelske scenen hvor Jesus ber Matteus om å bli hans disippel. Med unntak av Jesus-skikkelsen lignet personene mennesker slik de så ut på Caravaggios tid, og dette ga betrakteren følelsen av å befinne seg midt i bibelhistorien. Caravaggios rival Giovanni Baglione snerret at verket fikk “overdreven ros”, men nye bestillinger strømmet inn til oppkomlingen.

Caravaggios suksess frustrerte andre malere. Kollegaen og rivalen Annibale Carracci rynket på nesen av Caravaggios jordnære malestil. “For realistisk”, fnyste han.

Caravaggio ble rasende og sverget på at han ville hevne fornærmelsen. Carracci og Caravaggio ble regnet som tidens fremste romerske malere, og tilfeldighetenes spill ville at de på samme tid skulle dekorere hver sin vegg i et kapell i kirken Santa Maria del Popolo. Her så Caravaggio sitt snitt til å ta igjen. Han utførte maleriet sitt slik at hesten som utgjorde hovedmotivet, trossig vendte rumpa til rivalens arbeid.

Men det var ikke ofte Caravaggio var så raffinert når han ga igjen for en fornærmelse. Under et slagsmål i 1600 såret han en leiesoldat med sverdet sitt og overfalt en ung maler. Vold var utbredt i datidens Italia, og slagsmål ble godtatt når formålet var å forsvare det viktigste en mann hadde: sin ære. Men Caravaggio var både uvanlig hissig og lumsk.

I 1602, da rivalen Giovanni Baglione spottet et av Caravaggios verk, Kjærligheten overvinner alt, fylte maleren Romas torg med fornærmende løpesedler. Tekstene utropte Baglioni til en “elendig hanrei” og lot navnet hans rime på coglione – testikler, som var tidens slang for en stor idiot.

I april 1604 gikk Caravaggios temperament ut over en servitør som ikke kunne forklare hvordan artisjokkene på tallerkenen var tilberedt.

“Han ble sint, og uten et ord grep han tallerkenen og slo meg på kinnet med den. Så reiste han seg og grep vennens sverd. Men jeg tok bena fatt og skyndte meg hit til politiet for å klage”, forklarte den sjokkerte servitøren ifølge myndighetenes rapport.

Caravaggio ville være ridder

Politiet mottok en jevn strøm av beskyldninger om vold, hærverk og slagsmål. Tallrike politirapporter meddelte at bråket i økende grad handlet om Lena og Fillide – to prostituerte som Caravaggio hadde et forhold til, og som han betalte for å stå modell til maleriene hans.

Navnet Ranuccio Tomassoni forekom også stadig oftere i anmeldelser fra forsommeren 1606. Det er mye som tyder på at han og Caravaggio kjempet om Fillides gunst. Striden kulminerte den 28. mai da de to rivalene møttes til duell på tennisbanen midt i Roma.

Caravaggio satte inn sitt første støt mot Tomassonis lyske da motstanderen snublet og falt – og det var neppe noen tilfeldighet. Kunstneren forsøkte trolig å kastrere ham – i den italienske renessansen var det en kjent, om enn temmelig ufin måte å kvitte seg med rivaler på. Uheldigvis traff Caravaggio Tomassonis pulsåre, og blodet fosset ut.

Caravaggio var fremdeles så rasende på rivalen at han ikke kunne stoppe her. Han løftet sverdet til enda et hugg, men en av sekundantene løp frem og slo hissigproppen over ende. Dermed reddet han Romas fremste kunstner fra en dom for overlagt drap, men Tomassoni sto ikke til å redde. Mens livet ebbet ut av ham skyndte Caravaggio seg bort.

Ifølge loven kom han til å bli dømt fredløs innen Kirkestaten, som dekket omtrent en fjerdedel av den italienske halvøya. Hvis Tomassonis familie eller venner fikk tak i ham, kunne de drepe ham uten å bli straffet. En fortumlet Caravaggio flyktet til kongedømmet Napoli.

Flukten fra Roma var et alvorlig tilbakeslag for Caravaggios karriere. Han var allerede en stjerne i Kirkestaten, og kunstgeniet ville for alt i verden tilbake til byen så snart som mulig. I Napoli la Caravaggio derfor en plan for å skaffe seg pavens tilgivelse. Planen gikk ut på å seile til en liten klippeøy mellom Sicilia og Nord-Afrika: Malta.

Øya ble kontrollert av Johannitterordenen, som var blitt grunnlagt under korstogene på 1100-tallet. På 1600-tallet hørte ordenen inn under den katolske kirke og utgjorde en høyt ansett eliteenhet i kampen mot muslimene. Ved å innynde seg hos ridderne håpet Caravaggio å kunne vise paven at han var en from og angrende katolikk som fortjente en ny sjanse.

Malta tok godt imot ham

Caravaggio ble godt mottatt på Malta, og ordenens stormester, Alof de Wignacourt, beundret malerens fengslende bilder. I juli 1608 ble kunstgeniet tildelt et gullkjede og ble dermed opptatt i Johannitterordenen.

Alt gikk etter planen, men idyllen ble ikke varig. Caravaggio kunne ikke holde seg unna slagsmål. Han ble kastet ut av ordenen og satt i fengsel. Mot alle odds lyktes det ham å flykte fra både fengselet og øya. Caravaggio fant veien til Sicilia, men her oppførte han seg stadig mer paranoid. Han sov f.eks. alltid med klærne på og med sverdet ved sin side.

Samtidig forsøkte han desperat å blidgjøre den skuffede stormesteren på Malta – bl.a. ved å sende ham maleriet Salome med Johannes døperens hode. Motivet var bibelsk, men symbolikken og hentydningen til Caravaggios egen situasjon kunne ingen ta feil av.

Høsten 1609 fikk kunstneren endelig gode nyheter: Gjennom sine forbindelser med mektige kardinaler i Roma arbeidet den adelige Milanese Colonna-familien for å få paven til å benåde Caravaggio. Han seilte oppmuntret til Napoli.

Men Roma var ikke den eneste byen på den italienske halvøya med et tvilsomt rykte. Napoli hadde også dårlige kvartaler som var plaget av vold og ran. I vertshuset “Osteria del Carriglio", som var populært blant kunstnere, falt Caravaggio i et bakhold. En forbryter overfalt ham og plantet kniven sin i ansiktet hans.

Året etter dro den lemlestede Caravaggio mot Roma etter å ha hørt nytt om at paven snart ville benåde ham. Den 9. juli 1610 reiste Caravaggio nordover med skip og hadde flere nye verker i lasten. Men noe gikk fryktelig galt.

Da skipet la til i en av Kirkestatens havner, ble Caravaggio arrestert siden nyheten om hans forestående amnesti ennå ikke hadde nådd frem. Da Caravaggio endelig fikk overbevist myndighetene om at han snart ikke ville være fredløs lenger, hadde skipet hans seilt – og maleriene lå fremdeles i lasterommet.

Caravaggio hastet av sted til den toskanske havnen Porto Ercole i et forsøk på å innhente skipet der. Men da han kom frem, var han syk og nedbrutt.

“Han ble lagt til sengs med en ondartet feber. Her ble han overlatt til seg selv, og noen dager senere døde han like ynkelig som han hadde levd”, skrev maleren og konkurrenten Giovanni Baglione.

Knokler avslørte dødsårsaken

Caravaggio utåndet den 29. september 1610, noen dager før pavens offisielle benådning nådde frem. Mange har siden lurt på hva som tok livet til den bare 38 år gamle Caravaggio. I 2010, 400 år etter malerens død, fant arkeologer et sett knokler under utgravninger i Porto Ercole som “med 85 prosent sikkerhet er Caravaggios jordiske levninger”, forklarte forskerne.

Undersøkelser som er offentliggjort i det anerkjente britiske legetidsskriftet The Lancet, fastslår at Caravaggio etter alt å dømme døde av en infeksjon med bakterien Staphylococcus aureus.

Infeksjonen var trolig et resultat av såret som Caravaggio pådro seg i Napoli. Malernes hissige temperament og hang til snuskete vertshus hadde omsider innhentet ham.